En merkelig og fascinerende historie om en skarpskytter/leiemorder. Den slutter ikke slik du venter. (Passer perfekt for Instapaper, via Justin Blanton.)
Denne lille nettsnutten lar deg sende passord og annen hemmelig informasjon ved hjelp av hemmelige adresser som kun kan besøkes å leses én gang (akkurat som i spionfilmer!). (via Justin Blanton)
Jeg har lenge ønsket å kunne føre en form for daglig journal, og kanskje kan Day One være verktøyet som kan gjøre det mulig. Synkroniserer notater/innlegg mellom iPhone, iPad og Mac.
Anders Sømme Hammer er en frilansjournalist som bor og jobber i Afghanistan. Han har skrevet boka Drømmekrigen og mottok i år Fritt Ords Pris for 2011 for sitt arbeid.
Han har et dystert (men velbegrunnet) syn på utviklingen i Afghanistan i sin artikkel Mens vi venter på at det blir verre fra 20. september:
Mandag ettermiddag og kveld møtte jeg to gode afghanske venner som ble svært skremt av det lange angrepet i Kabul i forrige uke. Vi var alle enige om at sikkerhetssituasjonen er blitt betraktelig verre siden i fjor, og tirsdag kveld tekstet vi hverandre om hvordan vi bare kan vente enda mer uro framover. “Det blir verre her”. Det er regla du stadig må gjenta som reporter i Afghanistan. Noen timer etter angrepet tirsdag mottok jeg en epost fra NATOs internasjonale sikkerhetsstyrke (ISAF) der de kom med sin autopilotmelding: “To those who offer only death and destruction to the Afghan people, our message is clear: you will not prevail. You will not stop the Afghan people from taking their destiny in their own hands and you will not shake the resolve of the international and Afghan partnership. We will continue to work shoulder to shoulder to provide a better and safer future for the Afghan people.” Det lyder hult og virkelighetsfjernt nå som det blir verre og de utenlandske soldatene skal trekkes ut. Mange afghanere føler ikke at utlendingene står skulder ved skulder med dem. Utlendingene har gitt opp og er på vei hjem. Nok en gang vil Afghanistan overlates til seg selv, og en internasjonal krig vil avløses av en ny intens borgerkrig.
Denne høsten skal det nesten ukentlig arrangeres Afghanistan-seminarer i Norge. Jeg er blitt invitert til en del av dem, men prioriterer å arbeide i Afghanistan. Men jeg vil likevel være frekk nok til å bemerke at en del av paneldeltakerne ikke har beveget seg uten væpnet beskyttelse i Afghanistan. Og enda færre har de ti siste årene vært her på mer enn korte, gjerne årlige, turer, som først og fremst bidrar til at de i debatten kan legge inn ”da jeg selv var i Afghanistan”, ”jeg har selv vært X antall ganger i Afghanistan” etc. Jeg tenker da på en del politikere, forskere, synsere og representanter for Forsvaret. Noen av dem kommer med uttalelser om framgang i Afghanistan som bare ville fungert på stand up-show her hvis slikt eksisterte. Det er kleint å påpeke manglende felterfaring når jeg selv har bodd her i fire og et halvt år. Men jeg gjør det likevel fordi jeg synes en del av analysene av utviklingen i Afghanistan i Norge er merkelige, urealistiske spinndoktorpåstander på lavt nivå, og bygger på erfaring som ligger langt unna forskningsmetodene vi lærte om som grunnfagsstudenter på Blindern. Jeg er sikker på at en del av dem som deltar i debattene har erkjent at det går langt dårligere enn det de gir uttrykk for offentlig. Men jeg tror de ville hatt større kvaler med å framstille ønsketenkning som analyser hvis de beveget seg ute blant folk og så hvor tøft de nå har det her.
Fin historie fra Trude Lorentzen i Dagbladet om da hun oppsøkte gamlekjærestene sine for å finne ut hvorfor ingen av dem ble den rette: Eks-files.
27. september 2011(0)
