Come back to Dropbox!

Fantastisk e-post fra Dropbox, med tittelen “Come back to Dropbox!”

Lekent, men skikkelig. Liker spesielt illustrasjonen. Gjør at det hadde fristet å komme tilbake igjen hvis jeg i det hele tatt hadde vært borte, noe jeg ikke har. (Vi har ulike kontoer, og denne er sendt til kontoen som administrer fellesområdene våre i Bedehuskirken.)

For deg som ikke har prøvd Dropbox — det er et fantastisk verktøy som en gratis (opptil 2GB) online backup av dokumentene dine, men der det virkelig skinner er gjennom å dele dokumenter og filer mellom flere som skal dele dokumenter.

Det synkroniserer alt hele tiden, slik at alle til enhver tid har siste versjon av et dokument. Og det bare funker. Alltid. Se en video som viser hvordan det funker.

Anbefales sterkt.

Postet for 10 timer siden i Nett og IT | Ingen kommentarer »

Levende brød og sirkus

Jeg hadde en drøm i natt.

Jeg drømte at jeg gikk gjennom Storgata i Bryne. Det var fullt av folk overalt. Noen gjøglere sto og sjonglerte med baller foran en gruppe unger som hvinte av fryd. En tryllekunstner dro opp av en hatt en kanin og en lang remse lommetørklær som fortsatte og fortsatte. En mann sto på en bruskasse med en gammel ropert av blikk og ropte ut noe til alle og ingen. En klovn syklet forbi på en énhjulsykkel mens han slengte ut sukkertøy og smågodt i alle retninger. En gjeng smågutter fulgte hakk i hæl etter klovnen og plukket opp alt snopet som ikke ble plukket opp av andre. Snopet tok aldri slutt.

På torget var det stappfullt av folk. Det var farger og tøystykker og bannere overalt. Et jazzband spilte livlig musikk mens par i femtiårene svingte hverandre rundt på brosteinene. I en annen ende av torget var det rigget opp et midlertidig parkettgulv der breakere spant på hodet og snurret på ryggen. En iskrembod delte ut gratis iskrem til alle som ville ha. En bod med sukkerspinn lagte sukkerspinn større enn hodene til de som skulle spise dem.

Rundt trappene opp til den lille scenen nede ved Andedammen var det tjukt av folk som sto i en halvsirkel og så på noe jeg først ikke klarte å skimte hva var. Da jeg kom nærmere begynte folk å klappe og juble, og noen ropte høyt ut i lufta noe jeg ikke klarte å oppfatte, men som fikk alle til å juble enda høyere. Jeg spurte en av dem som sto litt i utkanten hva som foregikk.

- De helbreder folk, sa han.
- Alle? spurte jeg.
- Alle som vil, sa han.
- Blir alle friske? spurte jeg.
- Alle som vil, sa han.

En kvinne i rullestol reiste seg og gikk noen ustødige skritt bortover. Hele folkemengden var i kok. Folk laget køer for å komme fram. Det var tendenser til kaos mens folk presset på, ivrige etter å komme fram og bli bedt for.

Langs benkene satt folk og pratet to og to eller tre og tre. Noen gråt og tørket tårene på tørkepapir mens andre strøk de over ryggen og hvisket trøstende ord i øret deres. Andre var så oppspilte at de formelig hoppet opp og ned på benken de satt på.

En mann hoppet ut i Andedammen og plasket vilt og hemningsløst mens han lo den mest smittende latteren jeg noensinne har hørt. Han kastet vann opp i lufta og sprang på stedet av glede, og han danset en vill dans i det ankelhøye vannet før han lot seg falle bakover og omslutte av det glassklare vannet. Han kom nærmest flyvende opp av vannet igjen og løp i ring en stund før han løp bort og omfavnet noen av de nærmeste som sto der, dryppende våt.

På torgscenen sto var det rigget til en mikrofon, og en lang rekke mennesker sto i kø for å snakke. Den ene etter den andre fortalte historie etter historie om hva Gud hadde gjort for dem. Det var ikke overentusiastiske forkynnere som ropte og bar seg. Det virket til å være helt ordinære mennesker, noen stillferdige og beskjedne som fortalte sin historie med skjelvende stemme, noen som stammet mens de forsøkte å snakke, noen som ikke klarte la være å rope og le høyt mens de fortalte.

På alle takene og balkongene rundt torget sto det tett i tett med folk som observerte det hele. Det blinket i blitser og surret i videokameraer. Trafikken sto stille på Arne Garborgs veg. Trafikken sto stille i det meste av Bryne sentrum.

*****

Alt spant rundt og rundt, og jeg fant meg selv plutselig på et kjøkken sittende ved et bord fullt av en mengde ulike retter. Det var drikke på bordet, glassene var halvfulle, det var beinrester etter kjøtt og fisk på tallerkenene. Restene av et brød lå igjen på en halvstor tallerekn. Rundt bordet satt mennesker som åpenbart var gode venner og hadde nytt et godt måltid mat sammen.

Sidemannen min var midt i en historie som gjorde at alle rundt bordet enten lo høyt eller lå lent over bordet mens de banket i bordplata og strevde med å få igjen pusten. Jeg ble revet med i historien, en historie om en episode som vedkommende hadde opplevd tidligere denne dagen, og som satte ham selv i et latterlig, men særdeles fornøyelig, lys.

Folk tørket tårene etter latteranfallene. Noen begynnte å rydde av bordet, og to unge menn gikk ut på verandaen og tente seg hver sin røyk. Jeg fulgte etter dem.

De to mennene sto og så ut over lysene fra byen og opp på den klare stjernehimmelen. Den ene av dem kremtet.

- Jeg besøkte nettopp faren min på sykehuset. Legene sier han har kreft. Den har spredt seg. De… de tror ikke han kommer til å overleve. De vet ikke hvor lenge han har igjen. Det kan være alt fra uker til måneder.

Han stoppet og tok et dypt drag av sigaretten. Den andre så på ham uten å si noe.

- Egentlig trodde jeg ikke at jeg brydde meg. Jeg har ikke sett ham på flere år. Vi… han var ikke helt til stede mens jeg vokste opp, og de gangene han var til stede var han ikke noen god far. Det var ikke så mye det han gjorde som det han ikke gjorde. Ingenting var noen gang godt nok. Jeg jobbet med skolen, gjorde så godt jeg kunne og fikk gode karakterer, men det skinte alltid gjennom at han egentlig mente det skulle vært litt bedre. Jeg begynte å jobbe, og gjorde en god jobb, ble forfremmet, men da var det galt at jeg ikke hadde startet for meg selv og var min egen sjef. Da jeg fikk meg kjæreste var det tydelig at han ikke likte henne. Da gikk grensen for min del. Jeg har ikke innsett det skikkelig før nå, men jeg har vært så sint på ham… jeg er fortsatt sint på ham. På én måte er jeg nesten glad for at han skal dø. På den andre siden er det… jeg vet ikke. Det gjør vondt. Jeg vil ikke egentlig at han skal dø. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet ikke… hva jeg skal føle.

Den andre så ut over lysene.

- Det vi leste der inne, før vi feiret nattverd, om at vi er tilgitt, det er sant. Og det er også sant at på samme måte som han har tilgitt oss skylder også vi å tilgi hverandre. Om ikke du tilga ham for hans egen del, så i alle fall for din egen del. Du trenger ikke gå og bære på dette. Du kan bli fri.

Den første svarte ikke.

- Vil du at jeg skal bli med deg når du reiser inn til faren din?

Den første tok et dypt drag av sigaretten sin.

- Ja takk. Det hadde jeg satt pris på.
- Hva med at vi ber litt sammen nå?
- Ja takk.

*****

Jeg ble rykket bort til en strand, og jeg så at det var Orrestranda. Det var intens aktivitet på stranda. Folk pakket ting i sekker, noen stablet kasser med mat, noen sto i en ring og holdt i hender, en mann sto på en kasse med en megafon og ropte ut ordrer og direktiver i alle retninger.

Ute i sjøen lå en mengde skip ankret opp, noen store, noen små. Det var seilbåter, skjærgårdsjeeper, store lystbåter, lasteskip og små robåter. Folk ble skipet ut til de større båtene i små, raske plastbåter som gikk i skytteltrafikk mellom stranda og skipene.

Ved siden av meg sto samme mann jeg hadde snakket med på torget på Bryne.

- Hvem er du? spurte jeg. – Eller hva er du?
- Jeg er det du tror jeg er, sa han. – Jeg er her for å vise deg ting du ikke kan forstå, og forklare deg ting du ikke kan se.
- Hva er det som skjer her på stranda? spurte jeg.
- De er en misjonsbevegelse som tar form. Det er ikke den første, og det er ikke den siste. Skipene skal til alle verdenshjørner. Noen skal kort, noen skal langt, alle skal ut og fortelle om det de har sett og hørt.

Jeg så ut over stranda. Det var en brokete forsamling. Det var unge og gamle, familier og unge voksne, gamle koner som holdt små barn mens foreldre losset i båten sin. Et bål var tent som noen sto og varmet seg rundt i pausene i arbeidet. En kvinne kokte kaffe og delte ut til de som sto rundt bålet. Det var latter over hele stranda.

- Det ser mer ut som en sommerleir enn en misjonsbevegelse, sa jeg. Engelen lo.
- Kanskje det. Men hvorfor ikke? De er med på det Gud gjør. Det er lov å ha det kjekt underveis.

Jeg så på ham. Han hadde et poeng.

Mens jeg så ut over kaoset på stranda begynte jeg å tenke på alle misjonsbevegelsene opp gjennom historien, hvor forskjellige de har sett ut – de første disiplene som ble spredt ut fra Jerusalem på grunn av forfølgelse, ørkenfedrene i Egypt, de irske munkene som steg opp i båter og lot vinden og Gud føre dem til det stedet han ville de skulle forkynne, Brødrefellesskapet i Moravia som reiste ut til praktisk talt alle verdensdeler, kineserne som vil sende 100 000 misjonærer vestover til Jerusalem.

Og jeg så at disse menneskene var en del av en lang historie av mennesker som Gud har sendt ut til fjerne himmelstrøk for å forkynne evangeliet til alle folkeslag.

*****

Vi var plutselig i et konferanserom med et stort konferansebord i midten. Rundt bordet satt fem konger og dronninger i lange, hvite kjortler og med kroner på hodet. Jeg så at de hvite kjortlene var røde på knærne, som om blod hadde trukket gjennom stoffet.

Jeg spurte engelen hvem de var.

- Dette er kongene og dronningene over de seks kontinentene. Det har blodige knær fordi de dag og natt er på kne i bønn for folkeslagene. Gud har hørt bønnene deres, og de er satt som konger og dronninger over alle de hellige.

Før engelen var ferdig å snakke kastet alle kongene og dronningene seg på kne med ansiktet mot gulvet. Stolene fløy hulter i bulter, og med høye røster ropte de ut både lovprisning og smerte over folkeslagene som ennå ikke kjenner Gud. Mens de ba begynte hele bakken å riste, og en kraftig vind blåste inn i rommet. Det blåste og hylte i noe som føltes som en evighet, før det ble helt stille. Jeg kjente på en tyngde som jeg ikke helt klarer å beskrive, men jeg klarte ikke å bli stående. Jeg falt til jorden. Alle kongene og dronningene lå på gulvet med ansiktet mot jorden. Jeg ble fylt av en fred jeg aldri har kjent hverken før eller senere.

*****

Jeg ble løftet opp, og vi fløy høyere og høyere over jorden. Det var stummende mørkt. Jeg så noen lys bli tent her og der, til å begynne med bare noen få, etter hvert flere og flere og flere til hele omrisset av Europa tegnet seg tydelig.

Jeg spurte engelen som bar meg hva disse lysene var.

- Det er lampene til de hellige som venter på at brudgommen skal komme igjen.
- Er alle disse et resultat av Bedehuskirken? spurte jeg. Jeg angret med det samme.
- Spiller det noen rolle? spurte engelen. – Gud selv har tent disse lysene, og det er han selv som velger ut sine og som iverksetter sin plan. Gå du og gjør det han har bedt deg om å gjøre.

*****

Og jeg så en elv som rant gjennom Bryne. Og Bryne var blitt til en hage. Det vokste blomster og trær og vekster overalt, og det var en foss midt i byen hvor unge menn stupte fra og unger lekte i dammen nedenfor. Det var en elvebredd ved siden av dammen hvor familier satt og hvilte, og mødrene hadde lagt ut duker med mat på, og fedrene hadde laget en slenge i et tre som de slengte ungene ut over vannet med slik at ungene hylte av skrekkblandet fryd mens de fløy gjennom lufta og landet med store plask i vannet.

Jeg så en gruppe sitte under et tre og lytte til en som fortalte historier om hvem Gud er, både historier fra eldgamle tider og nye historier om hva han gjør i dag.

På en bakketopp i nærheten var det et stort slott, som også var et kloster. Folk hvilte i Guds nærhet, og dag og natt var det bønn og tilbedelse. Om dagen var det heist to store bannere med påskriftene “Ren” og “Rettferdig”. Om natten brant det alltid en flamme i tårnvinduet. Det er bønnevakten som fortsetter lovprisningen selv om mørket er falt.

Én elv gikk inn til byen. Mennesker fra alle kanter strømmet til det som var en oase midt i et tørst land. En annen elv gikk ut av byen. Det var mennesker som strømmet ut til alle verdenshjørner.

Bakgrunnsinformasjon: Denne teksten ble opprinnelig publisert i visjonsdokumentet til Bedehuskirken. Det er et forsøk på å skjønnlitterært beskrive en ønsket framtid.

Postet for 3 uker siden i Artikler/reportasjer/essay | 6 kommentarer »