Den dagen jeg kastet iPhonen på sjøen

Det var en perfekt dag for båttur. Havet var stille, sola skinte, kotelettene stekte på grillen. Mor, far, Therese og jeg var ute. Vi hadde funnet oss et svaberg. Det var god stemning.

Fra vårt ståsted midt oppe på svaberget hadde vi utsikt over innløpet til Boknafjorden. Svaberg leder, i sin natur, rett ut i havet. Dette gjør at det ofte er fint å bade og stupe fra dem, selv om det ofte er lettere å komme seg ned av dem enn opp på dem. Den svake hellingen til dette spesielle svaberget spilte også en viktig rolle denne dagen, men på en litt utradisjonell måte.

Enkelte shortser, som den jeg hadde på meg i går, har veldig korte lommer. Det er ikke plass til så mange ting i dem. Det er vel fashion eller noe. Men det upraktiske er at ting du har i lommene lett kan falle ut hvis du sitter i en lav stol med beina høyere enn lommen.

Og det var nettopp det iPhonen gjorde.

Den gled ut av lommen, og begynte sakte å skli nedover svaberget. Til å begynne med tenkte jeg at den nok ville stoppe ganske snart, men det gikk raskt opp for meg at noen små humper i berget ikke var nok til å stoppe den glatte hardplastoverflaten. Ikke i det hele tatt, faktisk. Mor gisper, far roper og jeg reiser meg av stolen og begynner en bevegelse mot iPhonen som seiler nedover svaberget.

Alt dette foregår i slow motion.

Jeg løper nedover svaberget og haler innpå iPhonen som får større og større fart. Med ett øye på telefonen og ett øye på sjøkanten som kommer nærmere og nærmere vurderer jeg om jeg kan klare å ta telefonen (som er utrolig nær!), hoppe ut i sjøen og holde telefonen over vann. Det som er helt sikkert på dette tidspunktet er at jeg kommer til å havne i sjøen.

Jeg griper etter telefonen med den ene hånda mens jeg griper tak i svaberget med den andre i et forsøk på å senke farten, men det er for sent. iPhonen gir fra seg et lite plump i det den bryter vannoverflaten og forsvinner under vann, etterfulgt av et betydelig større plask fra meg som plutselig står til livet i saltvann.

Elektronikk i saltvann er stort sett et tapt prosjekt uansett hvordan du snur og vender på det, så det er litt halvhjertet jeg roter rundt i tang og tare etter et vrak av en telefon. Jeg registrerer at jeg blør fra hånda, men er for fokusert på oppgaven og for full av adrenalin til å reagere.

Jeg finner til slutt iPhonen, og som en slagen mann karrer jeg meg opp på svaberget igjen. Jeg ser at det drypper blod av venstrehånda, den jeg grep tak i svaberget med for å bremse farten, og at det renner blod fra noen dype kutt i leggen.

Når jeg kommer opp til de andre og får levert fra meg telefonen for at far kan prøve å fiske ut og redde SIM-kortet, har jeg tid til å studere skadene nærmere. Det viser seg at samtlige fingertupper er oppkuttet med store skinnflusser som henger løst, jeg har et dypt kutt i venstre hånd som blør forholdsvis kraftig, det er skraper og kutt diverse overalt i hendene, noen gode kutt i skinnleggen, samt diverse åpne sår under føttene. Det gjør det vanskelig, selv nå mens jeg skriver dette, å utføre enkle oppgaver som å gripe ting med venstre hånd, utføre vanlige oppgaver med fingrene, samt å gå normalt uten å halte som en annen idiot.

Mor måtte sette seg ned en stund ved synet av det hele. Hun er ikke så god på blod og folk som slår seg.

Resultatet av denne “redningsaksjonen” var altså én stykk druknet iPhone, en mengde blod, kutt og sår, og en bekymret mor på kanten til å svime av. Hadde jeg bare vært i stand til å redde telefonen hadde det kanskje vært verdt det. Men nå? Nå hører denne episoden mer hjemme i kategorien EPIC FAIL.

Postet for 3 uker siden i Historier | 12 kommentarer »