Arkiv for juni, 2003

Risøya neste

I morgen (teknisk sett i dag) går ferden nedover det hvide Sørland til Skjærgårds M&M FestivalRisøya.

Det betyr at det nok ikke blir så mye skriverier den neste uka, med mindre jeg plutselig får ånden over meg og finkjemmer Risøya for å finne en PC. Kanskje Vårt Land er greie og setter opp gratis PCer i år også? Uansett så kommer vi hjem om en uke – forhåpentligvis en fin uke der alle var enige om at det hadde vært en fin tur som må gjentas neste år, for nå er det jo tradisjon, og vi må jo treffe igjen de nye folka vi har møtt, og vi må jo sjekke ut om det er noe nytt som skjer og snakke om det som har skjedd de andre årene, og se om det er noen nye band, og hilse på de gamle, og R.O.S.E. er sikkert der neste år også, og Våt Sopp, og det var bare SÅ gøy! – så vi må jo tilbake neste år, ja? Sånn håper jeg det blir.

Hadeb!

"Ta på meg!"

Av alle de fem sansene – syn, hørsel, lukt, smak og følelse – er følesansen den sansen som påvirker oss mest av alle. Hvis du aldri tar på og berører en baby, dør den. Bokstavelig talt. Det er ikke bare slik at den vokser opp og blir en einstøing med dårlige sosiale ferdigheter, men den dør. Så viktig er berøring.

Mister vi da dette behovet når vi vokser opp? Jeg har iallefall ikke mistet det. Noen ganger har jeg bare lyst til å rope ut «Kan noen ta på meg?! Klem meg, berør meg, hold rundt meg!» Jeg tør jo ikke rope det, selvsagt, men jeg har ofte lyst. Det er ikke særlig kultur for at vi berører hverandre, selv om alle lengter etter det (eller er det bare meg?).

Joanna Seibert skriver i et kirkemagasin om en opplevelse hun hadde på et sykehus (sitert fra Postmodern Pilgrims av Leonard Sweet):

Today I visited an eight-year-old girl dying of cancer. Her body was difigured by her disease and its treatment. She was in almost constant pain. As i entered her romm, I was overcome almost immediately by her suffering – so unjust, unfair, unreasonable. Even more overpowering [however] was the presence of her grandmother lying i bed beside her with her huge body embracing this precious, inhuman suffering.

I stood in awe, for I knew I was on holy ground. … The suffering of innocent children is horrifying beoynd words. I will never forget the great, gentle arms and body of this grandmother. She never spoke while I was there. She was holding and participating in suffering that she could not relieve, and somehow her silent presence was relieving it. No words could express the magnitude of her love.

Det finnes en mystisk og uforklarlig kraft i fysisk berøring som ingen ord kan beskrive. Den er større enn vi kan fatte, mer trygg enn vi tør håpe, og mer nødvendig enn vi tør innrømme.

Kan noen ta på meg?

Ting jeg lurer på #1

Han her må ha røykt sokker eller noe...Det er ikke alle ting som er like lette å forstå. Jeg vil gjerne dele noen spørsmål jeg gjerne skulle hatt svar på – ikke sånn på død og liv – men det hadde jo vært greit å vite… Jeg begynner med ett nå i dag, så kommer det flere etter hvert. Første spørsmål:

Hvorfor stopper ikke håret på hodet å vokse, mens håret på resten av kroppen stopper å vokse ved en viss lengde?

Peter, Satan og oss

Et av de mest oppmuntrende avsnittene i Bibelen jeg vet om er dette:

Er det på denne klippen Jesus vil bygge sin menighet?Da Jesus kom til Cæsarea Filippi, spurte han disiplene sine: «Hvem sier folk at jeg er?» «Vel,» svarte de, «noen sier døperen Johannes, noen Elias, noen Jeremia eller en av de andre profetene.» «Hvem tror dere at jeg er?» fortsatte Jesus. Simon Peter svarte: «Du er Kristus, Messias, den levende Guds sønn.» «Gud har velsignet deg, Simon, sønn av Jona,» sa Jesus, «for min Far i himmelen har gjort dette klart for deg – dette kommer ikke fra noe menneske. Du er Peter, en klippe, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke. Dødsrikets porter skal aldri få makt over den. Og jeg vil gi de nøklene til himmelriket. Hvilke dører du enn stenger på jorden, skal være stengte i himmelen, og hvilke dører du enn åpner på jorden, skal være åpne i himmelen!» Så advarte han disiplene mot å fortelle andre at han var Messias. Fra nå av begynte Jesus å tale rett ut med disiplene om at han skille til Jerusalem og hva som skulle skje med ham der. Han fortalte at de eldste og overprestene skulle la ham lide mye – at han skulle bli slått ihjel og stå opp igjen etter tre dager. Men Peter tok ham til side for å irettesette ham. «Himmelen forby dette, Herre,» sa han. «Dette på ikke skje med deg!» Jesus vendte seg til Peter og sa: «Gå bort fra meg, du Satan! Du er en farlig snare for meg. Du ser alt fra et menneskelig synspunkt ikke fra Guds.»

(Matt 16:13-23)

Det er ganske mange ting å ta for seg i denne historien (kommer nok tilbake til den senere…), men det mest interessante er Jesus sine reaksjoner på det Peter sier. I begynnelsen er han godt fornøyd med Simon sitt svar, faktisk så fornøyd at han gir han et nytt navn: Klippen (gresk: Petros -> Peter). På denne klippen vil Jesus bygge sin menighet, og han gir flere løfter om den makt Peter får. Så – rett etterpå – er det nesten som om det klikker for Jesus, og han raser mot Peter (den klippefaste, ja?) og kaller ham Satan! Åpenbart har Peter dritet seg ut, noe vi selvsagt vet han fortsetter med, og topper seg da han banner på at han ikke kjenner denne Jesus. Likevel bygger Jesus sin menighet på Peter…?

Erwin R. McManus skriver i boken An unstoppable force om hvordan kirken egentlig er (ikke glansbildehistorien):

Loving one another is the real miracle. When you come to God, you discover that he is perfect. When you come to a Christian community, you discover that God’s people are not.

The Christian community is not a place without interpersonal crisis or challenge. In som sense we are alle hypocrites in transition. We’re all working it out. Sometimes fighting with God; sometimes working with God. That’s why biblibal community is such a gift. It’s not about being perfect or loving people who are alway easy to love; it’s about loving people through the love of God. It’s about being loved even when you blow it, being loved even when you do not deserve it, and being loved by others who know you all too well – even when you find it difficult to love yourself.

Noe av det merkeligste med Gud er at han bruker oss for å bygge sin menighet. Han bruker kun – og uten unntak – uperfekte mennesker. Disiplene var en gjeng med friker som ikke forsto halvparten av det Jesus snakket om, som kjempet om de beste plassene, som holdt de trengende og syke borte fra Jesus, som ikke torte tro på alt Jesus sa selv om de hadde sett ting ingen andre har sett hverken før eller senere, som sviktet når det gjaldt som mest – denne gjengen var det Jesus brukte for å bygge sin menighet.

Selv om vi som er kristne ikke på langt nær klarer å vise Gud med vårt fellesskap (mange ikke-kristne liker Jesus, men de liker ikke kristne), er dette fellesskapet det mest radikale og revolusjonerende som finnes på jorden, med en kraft ingen har sett maken til. Ikke fordi vi er perfekte, men fordi vi er uperfekte. Ikke fordi vi er sterke, men fordi vi er svake. Ikke fordi vi takler alt, men fordi vi går på trynet. Fordi Gud er perfekt, fordi Han er sterk, fordi Han reiser oss opp.

Det største håpet vi har – det største jeg har – er at Gud bruker oss gjennom vår svakhet. Det er håpet om at Gud vil forandre verden gjennom deg og meg. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi Han er nådig.

Skjærgårdsdrøm

I natt drømte jeg, noe jeg vanligvis ikke gjør. Det var ingen god drøm. Jeg drømte at noen hadde tatt teltplassen vår på Skjærgårds. Ikke nok med det, men alle plassene på det området vi pleier å ligge (jeg tror jeg kan si at vi pleier å ligge der; to år på rad, teller ikkje det?) var opptatt, og vi måtte gå langt innover en skog på øya der og legge oss i ei myr mellom en gjeng med kratt og busker. Å, det var så bittert! Jeg skal be om at det ikke skjer! (Og mase på Jon Arne om at vi må reise ned tidligere…)

Men sånn bortsett fra teltet langt inni skogen i ei myr mellom buskene gleder jeg meg sinnsykt til Skjærgårds. Det skal bli fantastisk å bare henge i sola og bade og lese og gå på møter og konserter og drøse med folk. Wohoo!

PS: Husk å be om fint vær!

PPS: Husk å be om fint vær!

Jesus elsker ALLE barna

Jeg tar meg selv ofte i å behandle mennesker forskjellig basert på en rekke ting. Det er som oftest ting som posisjon, status, respekt, o.l. som avgjør mengden av oppmerksomhet en gitt person får av meg. Noen mennesker bruker jeg enhver mulighet som byr seg til å komme innpå personen, til å bli hørt, til å bli sett, til å bli likt. Andre unngår jeg bevisst, viser både med kroppsspråk og ordknapphet at de egentlig ikke bryr meg. I skarp kontrast til min egen søken etter posisjoner, status og respekt leser jeg hva Philip Yancey skriver om Gandhi:

Gandhi strove to recognize the inherent dignity in every person. In his ashram in Indi, he adopted a leprosy (=spedalskhet) patient, another of India’s outcasts. Each day he changed the man’s bandages and bathed him. He wanted, he said, to devote the same care in making amud pack for a leprosy victim as in conducting av interview with the viceroy (=stattholder) of India.

Gandhi summarized his beliefs in three points, which he credited to the Victorian author John Ruskin: (1) That the good of the individual is contained in the good of all; (2) That a lawyer’s work has the same value as a barber’s inasmuch as all persons have the same right of earning their livelihood from their work; (3) That a life of labor, sich as that of the tiller of the soil and the handicraftsman, is the life worth living. Handhi sought ways til put those principals into practice. In cities like Mombay and Calcutta, he preferred staying in a hovel of the Sweepers Colony to a hotel. He used a pencil until it was reduced to an ungrippable stub out of respect for the human being who made the pencil.

(Fra Soul Survivor)

Noen ganger kan vi lære noe om Jesus gjennom mennesker som ikke tror på Ham. Hva om vi begynner å se på alle mennesker som likeverdige? Ikke bare som en setning som er fin å si, men som noe vi tror er sant? Hva hadde skjedd hvis dette hadde vært en realitet – at alle vi møter er like mye verdt, og har krav på den samme respekt og oppmerksomhet fra oss? Kanskje den det hadde forandret mest hadde vært oss selv? Tenk om det hadde forandret verden? Gandhi forandret verden.

Syk tanke?

Lederskap og Guds folk

Alleon har en svært interessant artikkel: «Leadership and the People of God«.

Det er utrolig lett å falle i grøfta der de som leder er adskilt fra de som blir ledet, og jeg tror vi har falt der allerede, selv uten at vi ordinerer ledere. Mark Priddy viser i denne artikkelen hvordan lederskap er en gave Gud gir til kirken (i betydningen vi som er kristne) for «at Guds folk skal utrustes til å gjøre en bedre gjerning og bygge menigheten, Kristi legeme, så den blir sterk og moden.» (Ef. 4:12, Levende Bok) Det er vanskelig å bryte ned forestillingene vi har inni oss om denne «oss/dem»-holdningen, men vi klare det. Heldigvis har vi våpen som «ikke er kjødelige, men i Gud er de mektige til å rive ned festningsverk; med disse kan vi rive ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg imot kunnskapen og Gud» (2Kor 10:4-5).

Priddy viser også hvordan «lederskap er for folket». Lederskap er aldri noens personlige opphøyelse er fornøyelse, det er snarere tvert imot en tjeneste, og igjen en gave Gud gir til Sitt folk, eller enda bedre – en gave som blir gitt gjennom en person til felleskapet beste.

Jeg trenger å gå i meg selv på dette området, men skal vi noen gang klare å leve kirka, er det nødvendig at vi forstår dette. Det er lett å forstå det i teorien, men ikke spesielt lett å leve ut i praksis… Gud er likevel tålmodig, og ikke minst for oss. Uten Den Hellige Ånd har vi ikke sjanse i havet for å klare å forandre dette, for dette handler ikke om former og rammer, men om hjertet. Men i hjertet bor Gud. Amen.

Spørsmål og svar?

Har alle spørsmål et svar?

Trenger alle spørsmål å bli besvart?

Trenger noen spørsmål forbli ubesvarte?

Kan vi leve med uvitenheten et spørsmål peker på?

Kan vi leve uten den uvitenheten?

Når en møter utfordringer er det som regel flere spørsmål enn det er svar. Vår umiddelbare reaksjon er ofte å frenetisk prøve å finne svar og løsninger på spørsmålene og problemet vi blir konfrontert med (oftere av oss selv enn andre?). Problemet med å søke svar og løsninger med én gang, er at vi ofte overser ting vi hadde sett dersom spørsmålet hadde fått være spørsmål en stund til. Noen ganger kan til og med spørsmål i seg selv bli til svar hvis vi gir de tid til å være spørsmål.

Noen ganger er spørsmålet viktigere enn selve svaret. Nesten hver gang er prosessen som leder frem til svaret viktigere enn selve svaret.

Og her ligger roten til problemene som ofte kommer i kjølvannet av lettvinte svar: De hopper over prosessen som leder frem til svaret, og uten prosessen gir ikke alltid svaret mening.

Gode spørsmål leder oss inn i prosesser som forandrer mer enn noen gode svar kan gjøre. Det kan være lurt å holde fast ved spørsmålene, selv om svaret kan synes aldri så åpenbart.

Livet er som en lang, lang reise…

Ofte kan barnesanger ha mer visdom i seg enn en hvilken som helst artikkel eller tale.

Det finnes flere måter å gjennomføre en reise på. Grovt forenklet kan vi dele de i to hovedgrupper:

#1. De som ser målet for reisen.

#2. De som ser på turen i seg selv som målet for reisen.

Forutsatt at en kommer frem til det samme stedet når reisen er slutt, vil gruppe 1 og 2 ha ganske forskjellig opplevelse av turen. Sannsynligvis vil gruppe 1 komme fortere frem til målet. Like sannsynlig er det at gruppe 2 har fått med seg flere detaljer og erfaringer fra turen enn gruppe.

Jeg er ganske lei av alle ting skal effektive og raske og lure. Som regel er reiser kompliserte, saktere enn forventet, og preget av omveier og tabber. Slik er det med livet også. I de fleste ting i livet går vi omveier vi ikke hadde trengt å tatt, vi tar valg vi angrer på, vi blir hengende bakpå jaget etter suksess, effektivitet, utdannelse, økt lønn osv. For de fleste er livet ganske rotete. Slik er det med reiser også. De blir som regel ikke slik vi hadde tenkt. Men på reisen, og i livet, møter vi på ting som forandrer oss, som utfordrer verdiene våre, som lærer oss ting og som revolusjonerer oss.

Disse erfaringene er ofte langt mer verdt enn å nå målet på kortest mulig tid.

Tro

Forfatteren Frederick Buechner om tro:

If you tell me Christian commitment is a kind of thing that has happened to you once an for all like som kind of spiritual plastic surgery, I say go to, go to, you’re either pulling the wool over your own eyes or trying to pull it over mine. Every morning you should wake up in your bed and ask yourself: «Can I believe it all again today?» No, better still, don’t ask it till after you’ve read The New York Times, till after you’ve studied that daily record of the worlds brokenness and corruption, which should always stand side by side with your Bible. Then ask yourself if you can believe in the Gospel og Jesus Christ again for that particular day. If your answer’s always Yes, then you probably don’t know what believing means. At least five times out of ten the answer should be No because tje No is as important as the Yes, maybe more so. The No is what proves you’re human in case you should ever doubt it. And then if some morning the answer happens to be really Yes, it should be a Yes that’s choked vith confessiong and tears and … great laughter.

(Fra The Return of Ansel Gibbs)

Sykkeltur

Anders Rake og Lars Kristian Hegelstad skal sykle til Skjærgårds. Det er 35 mil.

Anders skrev i gjesteboka til Skjærgårds (www.sginfo.no) at de skulle sykle ned, og plutselig ringte 4 jenter fra Jørpeland som skulle til Risøya og sa at de kunne ta med bagasjen deres hvis de trengte. Anders kommenterte dette slik: – Vi drar jo damer allerede FØR vi har begynt å sykle!

I anledning sykkelturen har de laget en liste over ting de skal ha med seg. Morsom lesning! :) Se det her: Foreløpig utkast til utstyrsliste

Hyttetur

Vi var på hyttetur i helga med huskjerka jeg er leder i. Det var kongelig! Sjefs bønnesamlinger på kveldene – til og med to som fikk tungetale! Jeg fikk også litt forskjellige ord til folk som var der, og det er skikkelig inspirende å se og høre hvordan det treffer folk.

Utrolig spennende å se på Emil som nettopp har blitt kristen. Han er skikkelig på høgget, og sluker alt han kan komme over av kristne ting. Han digger lovsang, og det virker som om hele livet hans har blitt forandret siden han har blitt kristen. Det merkelige (eller egentlig ikke) er det HAR jo det. Atle sier at han er en helt annen person, og det kan jeg godt tro! Fikk vite i dag at han skal være med til Soul Survivor i sommer, og det er SJEF! Han var borte i dag for å låne noen lovsangsCDer, så han fikk med seg en 5-6 stykker. Som sagt, han sluker det!

Selv om det var utrolig spennende hyttetur, var det også GANSKE slitsomt. Var helt gåen når jeg kom hjem på søndag. Blir fort sliten når jeg ikke får nok tid til meg selv. UTROLIG introvert – holder på å klikke hvis jeg for mye med folk. Trenger tid for meg selv. Hadeb.

Nerd

Fikk igjen eksamenskarakterene i går.

Gikk opp i samtlige fag jeg var oppe i. Matte, som jeg nesten holdt på å stryke i (fikk varsel om mulig negativ karakter – 1 el. 0), fikk jeg 4 i! Wohoo!

Norsk hovedmål: 6

Norsk sidemål: 6

Lite nerd! Men en god følelse! :) Det var også litt av grunnen til at jeg i det hele tatt tør å starte en slik offentlig blog – kanskje jeg har noe å fortelle som folk kan synes er interessant å høre? Blir dratt mellom tanken om at jeg har noe interessant å fortelle, og tanken om at det blir kjedelige historier fra et kjedelig liv. Jeg synes ikke det er kjedelig, men det kan GODT tenkes at det er det for utenforstående. Sannsynligvis.

Første innlegg ut

Starter blog i dag. Aner ikke helt hvordan dette blir. Veien blir til mens vi går.

Det er skremmende å legge ut tanker og følelser på et sted alle kan se det. Når det er sagt kommer det nok til å bli mer tanker enn følelser, siden jeg «tenker» følelsene mine mer enn jeg føler de, og fordi jeg er nødt til å rasjonalisere følelsene før de kommer ut av munnen (tastaturet?).

Grunnregler for bloggen:

#1: Ingen sletting av innlegg.

#2: Mest mulig skriving «på sparket», slik tankene blir tenkt.

#3: Bloggen skal gjenspeile livet, dvs. at det antakelig blir et sammensurium av tanker, hendelser, følelser osv., slik livet også er det.

Flere regler følger antakelig.