Fra en klippes stÃ¥sted

Asbjørn og Torstein beskriver seg selv som kaktuser. Jeg finner ikke noen blomst eller plante jeg kan assosiere meg med, men har vel kommet frem til at jeg kan lignes med en klippe (se bildet til høyre). Det er mulig det er et dårlig eksempel, siden den er av stein og ikke lever, men drit i det. Dere forstår poenget. Kanskje virker det virker arrogant å kalle seg selv en klippe, og kankje er det det. Dette er iallefall slik jeg opplever det. Her er noen ting som kjennetegner en klippe:

Den står fast. I motsetning til mange andre ting begever ikke klipper særlig mye. Hvis du står på en klippe og ser ut over havet én dag, så er sannsynligvis klippen der når du kommer tilbake neste dag.

Den gir ly. Klipper tar av for vinden som kommer fra havet. En kan gjemme seg bak den når vinden blir for sterk.

Den står utsatt til. Det blåser og regner en del på klipper. Noen ganger er den en god og behagelig vind fra sør, men ofte er det sur og kald vind. Siden den gir ly for andre, er den nødt til å ta en del på seg selv. Hvis en klippe faller, faller den langt.

Folk vet generelt sett hvor de har meg. De kjenner holdningene og verdiene mine, og da vet de også hva jeg tenker og mener om en del ting. Jeg kødder bevisst ikke med seriøse ting, men prøver å være tydelig på hva jeg mener. Jeg er ikke redd for å si fra hvis jeg opplever noe som urettferdig eller galt, og kan på godt og vondt være ganske ubevegelig på enkelte ting. Det er utrolig viktig for meg at folk kan stole på at det jeg sier er det jeg virkelig mener.

På Saron er det mange folk har masse gode ideer, men takler ikke ansvaret det medfører å kjøre det i gang selv, og som leder opplever jeg ofte at folk kommer til meg for å spør om råd. De fleste gangene har de selv svaret og vet hvordan det bør gjøres, men de trenger noen å legge ansvaret på. Det eneste de trenger, er at jeg sier at det er greit. Hvis noe da går galt, kan de bare si at Bjørnar sa det var greit, så er det mitt problem. Og det er en gullfin ordning, for da får folk utnyttet potensialet og ideene de har, så kan jeg ta på meg ansvaret for det. Noen ganger må jeg jo si nei, jeg ikke kan stå inne for det de vil gjøre, men de gangene jeg sier ja kan de stole på at jeg vil ta på meg hele ansvaret.

Hvis jeg hadde gjort noe som var skikkelig drit og skikkelig umoralsk, hadde det fÃ¥tt konsekvenser for flere enn meg selv. Problemet med Ã¥ være et forbilde er at hvis forbildet gjør noe galt, gjør sannsynligvis mange andre ogsÃ¥ galt, fordi de ser at forbildet gjør det. Og det er litt stress av og til – Ã¥ alltid passe pÃ¥ hva en sier og gjør, fordi alle følger med pÃ¥ deg. Jeg føler at jeg hele tiden balanserer pÃ¥ en hÃ¥rfin balansegang der et skritt feil fører til et langt fall. Det er ikke noe kjekt.

En del av dette ligger begravet dypt nede i meg. Jeg merker at det ikke er lett Ã¥ skrive om det, for det er ganske personlig. Ã… være en leder og Ã¥ være en som folk kan stole pÃ¥ er noe av det som definerer meg i sterkest grad. Jeg kjemper en stadig kamp mot stolthet. De som har vært med meg pÃ¥ leker og konkurranser, vet at jeg hater Ã¥ tape. Jeg har en utrolig trang til Ã¥ være best – til enhver tid og i enhver situasjon. Akkurat dét kan være skikkelig stress.

Men tross alt – jeg er komfortabel med Ã¥ være en klippe. Det er mange utfordringer, mange stormer, mye ensomhet, men likevel kunne jeg ikke tenkt meg noe annet. Jeg kan ikke noe annet. Ã… gi ly og støtte til andre er noe av det som gir meg mest glede, men ogsÃ¥ det som koster meg mest. Jeg har godtatt at min plass er vendt mot havet, i en evig kamp for Ã¥ beskytte de andre, i ensomhet der ute, alene med stormen. Det er min plass. Det er her jeg er ment Ã¥ være. Som en klippe.

Dette innlegget ble postet 21. juli 2003 kl. 2:20 og er kategorisert under Ukategorisert. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar