Mannfolk!?
Skjærgårds hadde torsdag et seminar med tittelen «Mannfolkseminar». Litt kritisk gikk jeg for å høre på, og ble veldig positivt overrasket! De som sa noe (Knut Tveitereid, Ole Martin Grevstad og en til) var utrolig tydelige der det trengtes, og de tok opp veldig aktuelle temaer, noen de hadde forberedt på forhånd, og noen fra salen (sex var selvsagt en gjenganger…). Ikke alle tingene egner seg her, men jeg vi trekke fram noen ting som er ganske interessante:
Mannsidealer fra Bibelen
De som snakket på dette seminaret løftet også frem to mannsidealer fra Bibelen. Den første er Johannes Døperen. Han er villmannen som lever ute i ørkenen kledd i kamelhår og spiser gresshopper (Mark 1:6). Han er friken som ikke frykter noe, som sier ting rett ut («Giftslangers avkom!» Luk 3:7), den tøffe våghalsen alle gutter vil bli som. Den andre er Johannes Apostelen. Han er tøffelhelten som «lener seg bakover mot Jesus bryst» (Joh 13:25), han er den Jesus hadde kjær, evangeliet hans (Johannes’ evangelium) er preget av svevende, billedlige, vakre beskrivelsker («I begynnelsen var Ordet…»). Han er den myke mannen alle tenåringsgutter er redd for å bli, men som mange ender opp som etter som årene går.
Dette er den myke og den harde siden ved det å være mann. Det som er viktig her, er at det er balanse mellom disse to sidene. Historisk sett svinger det mellom hva ideal verdsetter høyest. Tendensen i samfunnet i dag heller nok mot den myke siden, men det er viktig med balanse. Vi trenger steder vi kan dyrke det harde (og av og til bare oss gutta!). Det er viktig at vi kan være harde og tøffe når det trengs, og myke og kosete når det trengs. Begge deler trengs. Det er en tid for alt.
Gutter i menigheten
Av en eller annen grunn er 2/3 av verdens kristne kvinner. Det er altså dobbelt så mange kvinner som menn i kristne miljøer. Dette er også standarden i de fleste ungdomsarbeid rundt omkring i Norge. Ole Martin Grevstad mente at grunnen til at det var slik var at en del ting vi holder på med som kristne egentlig er ganske femi. Å utrykke følelser (f.eks. overfor Gud gjennom lovsang), å legge hendene på og be for hverandre, å dele av probleme våre, er ting gutter vanligvis ikke gjør, og som kan gjøre oss ukomfortable hvis vi ikke får være oss selv i denne prosessen. Det er ikke det at disse tingene er dårlig, snarere tvert imot, men hvis ikke det får en motvekt hvor vi kan ta frem de harde sidene blir det problematisk. Av en eller annen grunn har vi fått til noe greier på Saron her. Jeg vet ikke helt hva som gjør det, men hos oss dette jevnere fordelt (noen som har tall på det?) mellom kjønnene…
Men nå er det slik at noen jenter mener det er for «guttete» på Saron, og det kan godt stemme. Hvis jenter føler det sånn må vi gjøre noe med det, for vi kan ikke ha det sånn. Det som er viktig er at vi ikke svinger for mye over på andre siden, og blir for femi og mister alle tingene som gjør at gutter kan være gutter. Dette er en stor debatt, men det kan være viktig å ha dette i bakhodet på veien. Vi trenger ting og areaner der jenter kan være jenter og gutter kan være gutter.