Oppmuntring

Oppmuntringer er avgjørende når en springer maraton.Gaven til å oppmuntre er en fantastisk gave! Noen mennesker er det utrolig gøy å være sammen med fordi de finner på så mange sprø ting, noen er det utrolig interessant å være sammen med fordi en kan lære mye av de, og så er det noen mennesker det er utrolig godt å være sammen. De oppmuntrer folk rundt seg 24/7. I enhver situasjon ser de etter noe positivt hos andre som de kan skryte av og løfte fram. Og noe av det merkeligste disse menneskene er at de ofte ikke merker selv at de er sånn. Det faller de liksom ikke inn at det er noe merkelig å oppmuntre folk hele tiden. (Egentlig skulle det jo ikke være noe merkelig, men nå er det nå en gang det. Tenk hvordan verden hadde vært uten syndefallet! Åja – Himmelen, ja…)

Midt i vrimmelen av drittkasting, sarkasme og selvsentrering er Oppmuntrerne som fyrtårn som kaster lys inn i mørket, som viser veien mot et bedre og tryggere sted. De er som en oase en kan hvile i og kjenne at kreftene og pågangsmotet strømmer på igjen. De er som en dusj av lovord og oppmuntringer som renser sjelen for negativitet og bekymringer og gjør den klar for å tjene slik det egentlig var tenkt.

Min mor er en Oppmuntrer. Jeg nevnte for mor og far i går at de har vært utrolig gode til å oppmuntre meg opp gjennom årene, og at det har betydd mye for meg. Mors umiddelbare reaksjon var (selvsagt): «Men så har du vært en god gutt også, Bjørnar!»

Jon Arne fortalte for en stund siden om hvordan det var når han snakket med mor på telefonen, og hun var nesten bedre enn Kjell Aanensen (Teleios Norge – han jobber med disse tingene) på annerkjennelse (=oppmuntring, korriger meg hvis jeg tar feil). Hun hadde som regel fire oppmuntringer og ett spørmål til han, men sist gang han snakket med henne hadde hun bare (!) oppmuntringer.

For de av dere som har lest «Kjærlighetens fem språk» er det Annerkjennende Ord vi snakker om her. (Jepp – mitt kjærlighetsspråk. Hadde jeg egentlig noe valg, med en oppvekst overlesset av oppmuntringer og annerkjennende ord??) Men uansett om en har dette som kjærlighetsspråk eller ikke gjør det utrolig godt å bli oppmuntret, både når ting går bra og dårlig. Når ting går bra er det godt å få annerkjennelse av det en gjør, og når ting går trått er det godt å få oppmuntring som styrker og gir nytt mot. Det er så utrolig viktig!

Til alle Oppmuntrere (spør noen som kjenner deg hvis du lurer på om du er en): Dere har en sinnsykt god og viktig oppgave! Få av de andre gavene fungerer skikkelig uten dere. Dere er pillarene som bærer de mer synlige gavene. Dere taler Sannheten om folk, sannhet som beskytter mot løgnene til satan. Dere er lungene som puster liv i Kroppen (Jesu kropp – menigheten). Vit at det dere gjør har uendelig stor betydning! Gud velsigne dere!

Dette innlegget ble postet 9. juli 2003 kl. 0:21 og er kategorisert under Ukategorisert. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar