se-han-snakker.com

Bloggene popper opp overalt, gjesteboka pÃ¥ Saron er full, MSN (Messenger) plinger til enhver tid. Det kan virke som om internett (i gamle dager ville vi skrevet «Internet» med stor I og én t) er kommet for Ã¥ bli. Jeg skal prøve Ã¥ unngÃ¥ Ã¥ bli for nerd nÃ¥ (og jeg skal definitivt slutte med nostalgien over internetts tidlige dager…), men dette temaet synes jeg er fantastisk interessant.

Det som er fascinerende med internett, er ikke mengden av informasjon som finnes der (dét er bare irriterende), men måten vi kommuniserer gjennom det. For internett er ikke først og fremst et leksikon, det er først og fremt kommunikasjon. Én ting er at enhver kan rope ut til hele verden på en måte som ikke har vært mulig tidligere, og som heller ikke i dag er mulig på andre måter, men noe ganske annet er måten kommunikasjonen over internett har blitt en utvidelse av den kommukasjonen som skjer ansikt til ansikt.

NÃ¥r jeg har snakket med noen pÃ¥ MSN (for de som vil snakke med meg pÃ¥ MSN (ja, gjerne!) kan jeg røpe at den superhemmelige adressen er bjornar@tollaksen.com) kan jeg uten problemer fortsette samtalen nÃ¥r jeg treffer personen neste gang. PÃ¥ samme mÃ¥te kan jeg gjerne fortsette en samtale pÃ¥ MSN som jeg har begynt pÃ¥ mens jeg snakket med noen ansikt til ansikt. (Se bare hvordan jeg kan bruke ordene «samtale» og «snakke» om MSN. Skrift og tale flyter glatt over i hverandre.)

Men Рog dette er det viktigste poenget mitt Рdet er lettere ̴ ̴pne seg p̴ internett. Tygg litt p̴ det. Det er lettere ̴ ̴pne seg p̴ internett. Det gir jo egentlig ikke mening, s̴nn i utgangspunktet. Ved ̴ fortelle personlige ting i en blog, er en mye mer s̴rbar enn hvis en sier de til et publikum du selv kan velge ut og se p̴ mens du forteller det. Ved ̴ noe personlig i en samtale p̴ MSN kan en ikke lese mottakerens kroppsspr̴k og ansiktsuttrykk. Generelt sett begrenser en muligheten for tilbakemelding til det som faktisk blir sagt (skrevet), evt. ikke skrevet (i en blog).

Og det er kanskje dette som er greia – at jeg ikke kan se deg nÃ¥r du leser dette, og dermed i større grad kan (og mÃ¥) styre etter mitt eget tempo og mine egne følelser?

Jeg opplever at folk er mer Ã¥pne og personlige nÃ¥r jeg kommuniserer med de pÃ¥ internett. Ved Ã¥ lese bloggene til folk blir jeg kjent med de pÃ¥ en annen mÃ¥te enn i RL (=real life – det fÃ¥r være den eneste nerde-tingen for i dag). Ved Ã¥ snakke med folk pÃ¥ MSN blir jeg kjent med de pÃ¥ en annen mÃ¥te enn i RL. Ofte bedre kjent. PÃ¥ den ene siden er dÃ¥rlig at det er sÃ¥nn, at vi er nødt til Ã¥ gÃ¥ om internett for Ã¥ bli kjent med hverandre, men pÃ¥ den andre siden er det jo definitivt en bra ting at vi blir kjent med hverandre.

Men så gjenstår noen spørsmål til slutt: Er det en dårlig ting at vi må bruke internett for å bli kjent med hverandre? Blir det mindre ekte da? Er kommunikasjon over internett en lavere form for kommunikasjon enn samtale ansikt til ansikt?

Dette er det sikkert forskjellige meninger om. Hva mener du?

Dette innlegget ble postet 22. juli 2003 kl. 2:40 og er kategorisert under Ukategorisert. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar