se-han-snakker.com

Bloggene popper opp overalt, gjesteboka på Saron er full, MSN (Messenger) plinger til enhver tid. Det kan virke som om internett (i gamle dager ville vi skrevet «Internet» med stor I og én t) er kommet for å bli. Jeg skal prøve å unngå å bli for nerd nå (og jeg skal definitivt slutte med nostalgien over internetts tidlige dager…), men dette temaet synes jeg er fantastisk interessant.

Det som er fascinerende med internett, er ikke mengden av informasjon som finnes der (dét er bare irriterende), men måten vi kommuniserer gjennom det. For internett er ikke først og fremst et leksikon, det er først og fremt kommunikasjon. Én ting er at enhver kan rope ut til hele verden på en måte som ikke har vært mulig tidligere, og som heller ikke i dag er mulig på andre måter, men noe ganske annet er måten kommunikasjonen over internett har blitt en utvidelse av den kommukasjonen som skjer ansikt til ansikt.

Når jeg har snakket med noen på MSN (for de som vil snakke med meg på MSN (ja, gjerne!) kan jeg røpe at den superhemmelige adressen er bjornar@tollaksen.com) kan jeg uten problemer fortsette samtalen når jeg treffer personen neste gang. På samme måte kan jeg gjerne fortsette en samtale på MSN som jeg har begynt på mens jeg snakket med noen ansikt til ansikt. (Se bare hvordan jeg kan bruke ordene «samtale» og «snakke» om MSN. Skrift og tale flyter glatt over i hverandre.)

Men – og dette er det viktigste poenget mitt – det er lettere å åpne seg på internett. Tygg litt på det. Det er lettere å åpne seg på internett. Det gir jo egentlig ikke mening, sånn i utgangspunktet. Ved å fortelle personlige ting i en blog, er en mye mer sårbar enn hvis en sier de til et publikum du selv kan velge ut og se på mens du forteller det. Ved å noe personlig i en samtale på MSN kan en ikke lese mottakerens kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Generelt sett begrenser en muligheten for tilbakemelding til det som faktisk blir sagt (skrevet), evt. ikke skrevet (i en blog).

Og det er kanskje dette som er greia – at jeg ikke kan se deg når du leser dette, og dermed i større grad kan (og må) styre etter mitt eget tempo og mine egne følelser?

Jeg opplever at folk er mer åpne og personlige når jeg kommuniserer med de på internett. Ved å lese bloggene til folk blir jeg kjent med de på en annen måte enn i RL (=real life – det får være den eneste nerde-tingen for i dag). Ved å snakke med folk på MSN blir jeg kjent med de på en annen måte enn i RL. Ofte bedre kjent. På den ene siden er dårlig at det er sånn, at vi er nødt til å gå om internett for å bli kjent med hverandre, men på den andre siden er det jo definitivt en bra ting at vi blir kjent med hverandre.

Men så gjenstår noen spørsmål til slutt: Er det en dårlig ting at vi må bruke internett for å bli kjent med hverandre? Blir det mindre ekte da? Er kommunikasjon over internett en lavere form for kommunikasjon enn samtale ansikt til ansikt?

Dette er det sikkert forskjellige meninger om. Hva mener du?