The Station Agent

PÃ¥ torsdag sÃ¥ jeg en fantastisk film. Den gÃ¥r pÃ¥ kino nÃ¥, heter «The Station Agent«, og vil sannsynligvis ikke bli sett av sÃ¥ veldig mange, for den ser ganske kjedelig ut. Det er den ikke. Det er heller ikke en film du vil se hvis du trenger litt lett underholdning, for den er litt rar, litt sart, og litt dyp.

Filmen handler i hovedsak om tre ensomme mennesker. Den ene er kortvokst («dverg»), den andre er en maler som av uvisse Ã¥rsaker har flyktet fra virkeligheten, og den tredje er en frik som reiser rundt med en kaffe/pølse/vafler-kiosk pÃ¥ hjul (dvs. reiser rundt er litt feil sagt, han stÃ¥r pÃ¥ samme sted i en liten forstad hver dag og har sikkert fem kunder daglig).

bilder/stationagent3Det interessante er hvordan ensomheten arter seg for de ulike personene. Den første (han kortvokste) snakker aldri med noen, svarer ja/nei på alle spørsmål så sant det går, er minst mulig ute blant folk (siden alle ser på ham og ler av ham siden han er kortvokst), og prøver å unngå folk så langt som mulig.

Den andre, en kvinne som maler merkelige bilder av ansikter (de reflekterer nok i stor grad selvbildet hennes), unngår ikke folk like mye, men vil ikke ha folk for nært innpå seg, og ender opp med å skyve de fra seg når de kommer for nær.

bilder/stationagent2For den tredje (han med kiosken) arter det hele seg helt annerledes. Han er sykelig selskapssyk, sitter i telefonen døgnet rundt, prøver å få med seg alt som skjer, hater å gå glipp av noe og må ha folk rundt seg til enhver tid. Snakker hele tiden, og er der det skjer.

Det blir litt rart blir når disse tre møter hverandre, og på en måte (og det er veldig på en måte) utvikler et vennskap. Det går ikke helt glatt, for når han med kiosken trenger seg innpå han kortvokste som prøver å unngå folk, blir det ganske merkelig og ganske vanskelig. Det blir også vanskelig for maleren når hun begynner å komme innpå han kortvokste, for det går jo greit en stund, men så skyver hun ham vekk, og så blir han såret og så har du det gående.

bilder/stationagentDet beste med filmen er egentlig hvor realistisk det er (selv om filmen overdriver det noe for at det skal bli tydelig). Dette gÃ¥r rett inn hverdagslivet, og det er veldig mange som i større eller mindre grad har det slik som disse i filmen. (Jeg kjente meg igjen i en del ting hos han kortvokste, han som unngikk folk. Det var en tankevekker…)

Det kan høres ut som om filmen er grå og deprimenrende, men det peker egentlig på håpet, og en vei ut av ensomhet. Anbefales sett i det rette humøret (de gangene du ikke er klar for 2 Fast and 2 Furious o.l.).

Dette innlegget ble postet 24. januar 2004 kl. 14:38 og er kategorisert under Film. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar