Ekteskap: Navn

Jeg hadde i går en ganske interessant diskusjon med ei fra Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK), som var på besøk hos oss på ACTA.

Det gjelder i forhold til ekteskap, og spesielt to ting (neste ting i neste innlegg):

Hvem tar hvem sitt navn?

Det er mange muligheter:
– Ingen endrer etternavn.
– Kvinnen tar mannens etternavn.
– Kvinnen gjør mannens etternavn til sitt mellomnavn (og beholder sitt fødenavn).
– Kvinnen tar mannens etternavn og gjør hennes fødenavn til mellomnavn.
– Mannen tar kvinnens etternavn.
– Mannen gjør kvinnens etternavn til sitt mellomnavn (og beholder sitt fødenavn).
– Mannen tar kvinnens etternavn og gjør hans fødenavn til mellomnavn.
– Begge tar ektefellens etternavn og gjør sitt eget fødenavn til mellomnavn.
– Begge bytter til et helt annet etternavn.
– Begge bytter til et helt annet etternavn og tar sitt eget fødenavn til mellomnavn.
– Begge bytter til et helt annet etternavn og tar ektefellens fødenavn til mellomnavn.

Wow! Det var mange muligheter. Her er den korte versjonen: Det vanlige har vært at kvinnen tar mannens etternavn, + evt. beholde sitt eget etternavn (fødenavn) som mellomnavn. Dette er fortsatt det mest vanlige, selv om andre varianter er på fremmarsj.

Et vesentlig poeng er etter min mening at begge har samme etternavn, grunnet symbolverdien i det. Det er for så vidt greit nok. (Selv om noen selvsagt velger at ingen bytter navn. En dårlig løsning, etter min mening.) Men hva i all verden velger en da?

Her kommer mitt problem inn: Jeg kan overhodet ikke tenke meg Ã¥ tatt min hustrus etternavn. Jeg kan forstÃ¥ at det en mulighet, og at det ikke er selvsagt at kvinnen tar mannens etternavn, men det er likevel helt uaktuelt. Det er selvsagt mulig jeg mykner med Ã¥rene, men akkurat dette har jeg ganske sterke meninger om. (Og jeg er litt overrasket selv over min egen reaksjon i møte med problemstillingen…)

Men det er en interessant diskusjon, som har flere vinkler. Hun jeg snakket med mente f.eks. at hvor mange som har etternavnet på landsbasis spilte inn. (For å bevare etternavn som få har.) For så vidt et godt poeng, men ikke overbevisende for min del.

Det hadde vært greit å fått flere innspill, for spørsmålet er på ingen måte ferdigbehandlet. Kommenter nedenfor.

Dette innlegget ble postet 11. februar 2004 kl. 18:40 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

8 KOMMENTARER

  1. Asbjørn Bakke sier:

    Selvfølgelig tar kvinnen mannens etternavn..

  2. Catti sier:

    Eg e heilt enige…..Kvinnen tar mannens etternavn…(og beholder sitt som mellomnavn.)

  3. Mona sier:

    Hmmm, må sei eg e ganske glae i etternavnet mitt. Trur ikkje eg hadde heve det vekk uten at eg hadde tenkt meg VELDIG GODT om først iallefall. Kanskje viss eg hadde gifta meg med en som hette Start til etternavn, hadde d jo vorte ganske kult :P (Bra side, Bjørnar!!)

  4. Hanne Heskestad sier:

    Det e heilt klart at jentÃ¥ ska ta mannen sitt navn. Ã… eg elske ettenavnet mitt…Ã¥ har HH som e perfekt! Men aligavel sÃ¥ ville eg tatt mannen sitt ettenavn.. du e sje «den same» nÃ¥r du e gifte! gifting e noge stort… du e «den andre» sin… Ã¥ eg synes det e kult Ã¥ dÃ¥ skifta navn, Ã¥ visa at du e der for den.. noge nytt he skjedd…..

  5. Asbjørn Bakke sier:

    Du var jo langt frå enige med meg, Catti! (Beholde det gamle..? Nå har eg høyrt det og. Crazy!)

  6. Hanna sier:

    Eg har i allti tenkt å ta mannen min sitt ittenavn. Me blir jo ett, å då vil eg at me ska ha same ittenavn. Å eg gidde ikkje ha mitt som mellomnavn, for de e stress å ha to. Men hvis han har et navn som e alt for vanligt i Norge (Olsen, Hansen, Nilsen ++) konne eg tenkt meg at begge to tog mitt heller..noge som han sikkart ikkje hadde vert så fornødde me..:) Eg har jo egentlig allti tenkt å ta min mann sitt ittenavn, men hvis mannen min e så bastante å NEKTE å ta mitt så trur eg at eg hadde blitt litt provoserte..då va eg liksom plutseligt ikkje så villige te å ta hans, då vil eg kjempa for mine retigheda..! Så kanskje trikset for guttane e å ikkje visa kor sterkt di ønske å ha sitt eget ittenavn..jaffal hvis de e en som vil gifta seg me meg..

  7. Ingvild sier:

    Det kan ver liga vanskelig for ei jenta Ã¥ «gi opp» navnet sitt, som for en gutt.
    Det e bare det at gutten som oftast sleppe Ã¥ tenka pÃ¥ det…
    Gutta som e «ufølsomme» og bastante pÃ¥ det omrÃ¥det, bør kanskje setta seg inn i jentÃ¥ sin situasjon: kæ viss du det va du som mÃ¥tte skifta navn? Koss ville du føla det?

  8. Asbjørn Bakke sier:

    Er det nogen ufølsomme gutta’ som læse dette, mon tru?

Legg til en kommentar