Om å være introvert
Jeg føler et visst behov for å oppklare litt i det som går på å være introvert. Har på en måte kommet litt skeivt ut. Det vil si, det stemmer jo absolutt at jeg er introvert, det er det lite tvil om. Problemet er kanskje at folk tror at det vil si at jeg ikke liker å være sosial/liker å være med folk. Dette stemmer ikke.
Jeg har, som alle andre, behov for å være sosial, henge, omgås folk i hyggelig lag. Det er mulig dette behovet er mindre enn hos veldig ekstroverte folk, men ikke så mye som folk tror. La meg presisere: Jeg er sosial, og digger å henge med folk. Var det tydelig nok?
Måten det introverte funker på er at når jeg har vært sosial (noe jeg liker) har jeg behov for å være alene for å samle energi og tenke gjennom og sortere det som har blitt sagt og gjort (noe jeg ikke får gjort i situasjonen).
Så jeg er introvert. Og jeg er sosial. Sånn. Da var det ute av verden.
PS.: Jeg digger en-til-en-samtaler, så det er bare å gi beskjed hvis noen klar for en drøs.
Asbjørn Bakke sier:
26. februar 2004, kl. 9:11
Behov for å vera sosial.. Det er vanskeleg å tru etter at du frivillig vandra rundt i ein skog i tre døgn som eit kvilelaust dyr. Såg du nokre spøke-fuglar der? =)
Bjørnar Tollaksen sier:
26. februar 2004, kl. 23:25
Hehe… Såg ikkje nogen før eg kom heim og møtte deg. (Den var utrolig dårlig, men eg klarte ikkje holde den tilbake. Eg er iallefall ikkje ein av de.)
Behovet for å være sosial er der. Det står jeg ved. Men som sagt får jeg også etter å ha vært sosial behov for å være alene for å samle energi, og i dette tilfellet hadde det blitt altfor mye sosialt i samband med Impuls o.l.
Og kvilelaust? Ikkje akkurat. Du skulle bare sett kor fredfullt eg sat på steinen min!