Stumme bilder

Jeg er akkurat ferdig med ‘De stumme bildene’, en svært god bok av Magnus Malm. Han tar opp to hovedtemaer, som henger tett sammen: Gudsbilde og selvbilde.

Veldig ofte kan vÃ¥re bilder av Gud skygge for at vi kan se Ham slik Han er. Og pÃ¥ samme mÃ¥te kan vÃ¥re forestillinger om hvordan jeg bør være som kristen (hvor «Ã¥ndelig» jeg bør være) hindre oss i Ã¥ komme frem for Gud slik som vi er og ha et normalt og sunt forhold til Ham.

Etter Ã¥ ha lest boka ser jeg tydelig hvordan jeg har skapt/tatt et bilde av hvordan jeg f.eks. skal be, hvordan jeg skal snakke osv. for Ã¥ virke «Ã¥ndelig». Den gode nyheten er at jeg slipper alt det. Jeg kan være meg selv og bli kjent med Gud og meg selv slik Han er og slik jeg er. (Mye lettere sagt enn gjort, men likevel…) Et avsnitt fra boka gjorde sinnsykt inntrykk.

En nonne var midt inne i en dyp troskrise. Hun hadde en åndelig veileder, men samtalene brakte ingen videre klarhet. Hun føte seg mer og mer presset mellom sin ytre, radikalt åndelige livsførsel og sin indre tørske og tomhet. De velkjente ordene om Gud sa henne ingen ting, og bønnen var en plagsom blanding av tvangspregede gjentakelser og gjallende ensomhet.
    SÃ¥ en dag gikk hun og satte seg alene i et kapell. Da hun hadde sittet en stund, merket hun hvordan hun langsomt ble fylt av en dyp indre ro. Hun følte en slik stille glede at hun til slutt reiste seg og begynte Ã¥ danse alene rundt i kirken. Siden fortalte hun sin Ã¥ndelige veileder om denne opplevelsen, og da han spurte hva som utløste gleden, svarte hun:
    – Jeg innsÃ¥ plutselig at Gud ikke finnes.
    Veilederen hadde vært i krigen før, og ble ikke nevneverdig forskrekket over svaret. De fortsatte samtalene noen mÃ¥neder. Etter den dype forløsningen som skjedde der i kirken, fulgte en prosess som hjelp denne kvinnen til Ã¥ se hvor bundet og tynget hun hadde vært atv sitt gudsbilde. Etter Ã¥ ha bearbeidet dette dypere en tid, innsÃ¥ hun at det ikke var Gud som hadde drenert hennes livsfølelse, men heller hennes egne umenneskelige forestillinger om ham. Det var bildet som gikk i stykker, ikke Gud.
    Hun fikk hjelp av sin veileder til Ã¥ se forskjellen mellom sine egne forestillinger om Gud og den levende Gud, han som er den han er, uansett hvilke bilder vi har av ham. Nonnen sa nei til sitt gudsbilde. Det var ikke det samme som Ã¥ si nei til Gud. Det var en forutsetning for Ã¥ kunne si ja til ham.

Dette innlegget ble postet 17. februar 2004 kl. 23:05 og er kategorisert under Bøker, Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

3 KOMMENTARER

  1. Jon Arne sier:

    Hmmm…
    Jeg tror faktisk at mange ikke-kristne (skulle ønske det var et bedre navn) trenger å knuse sine bilder av Gud. Hva med å komme til en og si at Gud slik vi tenker om Ham ikke finnes? Og så sagt noen sannheter fra Bibelen på en ukristen måte. Hva kunne kommet frem av en slik samtale?

    Trur jeg skal lese den boka… ARghh.. er for mange bøker Ã¥ lese og sÃ¥ liten tid…

  2. Hanna sier:

    Kjenne meg igjen i det Jon Arne seie me så møje å lesa, å så liten ti.. å då e de ekstra irriterande å lesa seint! kanskje eg sko tatt meg ti te et lesekurs?

    Boka virka veldig spennande, å eg trur absolutt at mange av oss som e kristne har et feil bilde av Gud. Me ser kanskje bare ei av flere sie..
    Men et spørsmål; e de ei veldig tonge bog, elle går de greit å lese na?

    Konge at du skrive om bøgene du lese altså, Bjørnar! fortsett me de! :)

  3. Bjørnar Tollaksen sier:

    Hanna: Det er ikkje ei tung bok i den forstand at det er vanskelig Ã¥ forstÃ¥ og følge med, den er forholdsvis lettlest. Men den er jo tung i den forstand at den er utfordrende, og at den setter i gang prosesser og sÃ¥nt. Jeg mÃ¥tte tenke vilt mye mens jeg leste… Men det er jo bra det. :)

    Angående lesing og tid; tror egentlig at det som alt annet bare det er prioriteringer. Hvis en leser litt hver dag er det utrolig hvor fort det egentlig går, selv om en leser sakte. Og så må en jo selvsagt priotere mellom bøkene. Noen er viktige, andre er ikke.

Legg til en kommentar