Stumme bilder

Jeg er akkurat ferdig med ‘De stumme bildene’, en svært god bok av Magnus Malm. Han tar opp to hovedtemaer, som henger tett sammen: Gudsbilde og selvbilde.

Veldig ofte kan våre bilder av Gud skygge for at vi kan se Ham slik Han er. Og på samme måte kan våre forestillinger om hvordan jeg bør være som kristen (hvor «åndelig» jeg bør være) hindre oss i å komme frem for Gud slik som vi er og ha et normalt og sunt forhold til Ham.

Etter å ha lest boka ser jeg tydelig hvordan jeg har skapt/tatt et bilde av hvordan jeg f.eks. skal be, hvordan jeg skal snakke osv. for å virke «åndelig». Den gode nyheten er at jeg slipper alt det. Jeg kan være meg selv og bli kjent med Gud og meg selv slik Han er og slik jeg er. (Mye lettere sagt enn gjort, men likevel…) Et avsnitt fra boka gjorde sinnsykt inntrykk.

En nonne var midt inne i en dyp troskrise. Hun hadde en åndelig veileder, men samtalene brakte ingen videre klarhet. Hun føte seg mer og mer presset mellom sin ytre, radikalt åndelige livsførsel og sin indre tørske og tomhet. De velkjente ordene om Gud sa henne ingen ting, og bønnen var en plagsom blanding av tvangspregede gjentakelser og gjallende ensomhet.
    Så en dag gikk hun og satte seg alene i et kapell. Da hun hadde sittet en stund, merket hun hvordan hun langsomt ble fylt av en dyp indre ro. Hun følte en slik stille glede at hun til slutt reiste seg og begynte å danse alene rundt i kirken. Siden fortalte hun sin åndelige veileder om denne opplevelsen, og da han spurte hva som utløste gleden, svarte hun:
    – Jeg innså plutselig at Gud ikke finnes.
    Veilederen hadde vært i krigen før, og ble ikke nevneverdig forskrekket over svaret. De fortsatte samtalene noen måneder. Etter den dype forløsningen som skjedde der i kirken, fulgte en prosess som hjelp denne kvinnen til å se hvor bundet og tynget hun hadde vært atv sitt gudsbilde. Etter å ha bearbeidet dette dypere en tid, innså hun at det ikke var Gud som hadde drenert hennes livsfølelse, men heller hennes egne umenneskelige forestillinger om ham. Det var bildet som gikk i stykker, ikke Gud.
    Hun fikk hjelp av sin veileder til å se forskjellen mellom sine egne forestillinger om Gud og den levende Gud, han som er den han er, uansett hvilke bilder vi har av ham. Nonnen sa nei til sitt gudsbilde. Det var ikke det samme som å si nei til Gud. Det var en forutsetning for å kunne si ja til ham.