Film: Dogville

I går så jeg en av de merkeligste filmene ever. Dogville. Hele filmen foregår på en vilt stor scene, med et minimum av kulisser. Når filmen begynte så en hele Dogville (byen) ovenfra, og det så ut akkurat som Sims. Når de da filmet lenger ned viste det seg at det fantes ikke vegger, bare krittstreker på gulvet som markerte vegger. Utrolig frikete!

Det så ut til å være en utrolig dårlig film i begynnelsen. Når vi så den varte i nesten tre timer så det mørkt ut, men vi så videre. Det geniale med måten filmen var laget på – viste det seg – var at en måtte lage resten av bildene selv (for det var jo nesten ingen kulisser). Så etter hvert funket det greit.

Slutten av filmen tok en svært uventet vending, og gjorde filmen 5 hakk bedre (på det tidspunktet var den bra – nå ble den vilt bra). Plutselig ble filmen filosofisk, og stilte spørsmåltegn ved skyld og ansvarlighet. Hvorvidt er vi selv ansvarlige for våre handlinger eller ikke?

Utrolig interresant og bra film som må ses i rett humør (og med rett innstilling), men da får en til gjengjeld en god film en kan tygge litt på en stund.