Inkludert: For en debatt!
Som sikkert en del kjenner til raste det en diskusjon om inkludering og tilhørighet til Saron i gjesteboka på saron.no. Ikke en særlig fruktbar og konstruktiv diskusjon. Både Hanna, Pål og Maria har kommentert den, og her følger mitt bidrag. Det er en vurdering av hva som egentlig skjedde i diskusjonen, og hva som kanskje kan gjøres bedre neste gang.
1. Frontene ble tidlig etablert. Det ble fort klart hvem som var på hvilken side, og tonen i diskusjonen ble forsvarende. Det er utrolig vanskelig å unngå å komme i forsvarsposisjon i en slik diskusjon, men resultatet blir som oftest dårlig. Ikke noe vondt ment overfor de som forsvarte Saron, for jeg hadde antakelig gjort det samme selv. Men – og det er et men – hva hvis en helt fra begynnelsen hadde svart noe i denne duren: «Det var utrolig leit å høre at du ikke føler deg inkludert i miljøet. Og vet du hva? Det er flere andre som også har den erfaringen, og det ønsker vi å gjøre noe med. Har du noen tanker om hva vi kan gjøre bedre for å møte deg og andre som er i samme situasjon som deg?» (Synd jeg ikke kom på den tidligere, men sånne ting kommer vel ofte i etterpåklokskapens lys…) Kanskje diskusjonen hadde tatt en annen vending. Kanskje ikke. Det er uansett verdt et forsøk.
2. Det er mange sårede folk. Og en del av de er det vi på Saron som har såret. Eller iallefall bidratt til, eller bygget opp under avvisning og følelse av å ikke bli akseptert. Det må vi erkjenne og be om tilgivelse for. Og vi må ta det på alvor. At vi er mange, og ikke har mulighet til å ta alle inn i én stor gjeng kan være sant (og er det nok). Like sant er det nok at en del av ansvaret ligger på den som vil komme inn i miljøet. Men det hjelper så lite å høre det når følelsene sier at jeg har blitt avvist igjen, og til om med de kristne vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det en trenger å høre er uforbeholden unnskyldning (som, for å være ærlig, ikke koster oss særlig mye å gi) og en invitasjon til å være med på å gjøre miljøet bedre og mer inkluderende.
3. Noe funker. Det kan være nyttig å ha to tanker i hodet samtidig (lettere for jenter enn gutter?). Selv om noen (aner ikke hvor mange) har dårlige erfaringer i møte med ungdomsarbeidet på Saron er det rimelig mange som føler seg mer eller mindre hjemme. Hver gang jeg blir deperimert over historier fra folk som har vonde opplevelser fra oss, eller ting ikke går så bra, prøver jeg å holde opp denne sannheten: «Noe er nødt til å funke. Når så mange er innom på fredagskveldene, og såpass mange er med i huskjerker, må vi gjøre iallefall noe rett.» Det er viktig at dette ikke blir en unnskyldning, men det kan likevel være lurt å ha i bakhodet mens en jobber med det som ikke funker. Vi får til noe.
Kanskje vi til og med kan bruke noe av det vi får til for å bli mer inkluderende og møte flere av de som kommer til oss på en god måte?