Film: The Passion of the Christ

Jeg gikk og så The Passion of the Christ i går. Det var annerledes enn jeg hadde forventet.

Volden var ikke så overdrevet som jeg hadde trodd. Ikke misforstå – det var gale. Og mye. Men etter alt jeg har hørt, spesielt i media, var dette nesten en splatterfilm med litervis med blod. Det var det ikke. Egentlig var det ikke så veldig mye mer (selv om det var nok noe mer) vold enn det som har vært vanlig i andre Jesus-filmer. Og hvordan kan en egentlig lage en film om Jesu korsfestele uten at det blir voldelig? Det overrasket meg egentlig at de viste forholdvis lite av den faktiske piskingen (selv om de viste noen bilder som var helt sjuke), og at de egentlig ikke viste særlig mye mer enn det som var nødvendig. Sånn. Da setter jeg strek for den (minst viktige) delen.

Jesu menneskelighet var tydelig – og ny. Her var det ikke noen «kose-Jesus» som synes dette var lett match – for «han var jo Gud.» Når Han er i Getsemane er han veldig menneskelig – mer menneskelig enn det som er behagelig (det er mye lettere å forholde seg til en «kose-Jesus»). Jeg har jo lest og hørt at Jesus var så utmattet at Han ikke klarte å bære korset, men nå så jeg det. Og forstår.

Budskapet var utydelig. Mitt største ankepunkt mot filmen er kanskje at filmen ikke ga tydelig inntrykk av at «Han gjorde det for meg». Det ble på mange måter lidelse for lidelsen skyld, mer enn for vår skyld. Jeg har ikke en helt klar tanke om hvordan det kunne blir fremstilt annerledes, men det ble litt mangelfullt på den fronten (som kanskje er den viktigste fronten). Jeg håper – og rapporterene bekrefter egentlig dette – at andre hadde en annen opplevelse av dette, en mer personlig opplevelse. Det er kanskje bare meg.

Filmen slutter med oppstandelsen. Takk og lov! Dette hadde jeg ikke hørt noe som helst om, og tenkte da at filmen sikkert sluttet med at Jesus døde (for en dårlig slutt!). Heldigvis ikke. Filmen slutter med den oppståtte Jesus. Jeg avslutter med et «halleluja» til det.