Incredible India

På flyplassen i Delhi henger det fantastiske naturbilder på alle veggene med tittelen ”Incredible India”. Vi er klar over at dette er glansbilde-versjonen av India. Svarer landet bak fasaden til bildet vi får se?

Av Bjørnar Tollaksen

På utsiden av flyplassen slår varmen imot oss, selv om klokken har passert midnatt. En ku med tre kalver rusler forbi uten at noen reagerer det minste på det. En rekke taxi-sjåfører gir tydelig uttrykk for at de svært gjerne vil kjøre oss dit det måtte passe. Våre indiske kontaktpersoner velger seg ut noen passende taxier, og en vill ferd begynner. Veimerking og fartsgrenser er tydeligvis uten betydning, og vi er sikre på å kollidere minst fem ganger på vår korte tur til KFUKs ungdomsherberge i Delhi.

India er – med sine drøyt 1 milliard innbyggere – verden nest mest folkerike land. Landet er noe større enn Vest-Europa, og hudfargen på innbyggerne varierer fra arabisk utseende i vest, til sørvest-asiatisk i øst, til afrikansk i sør. Indere flest lever av det jorda gir dem, bor i hytter de selv har laget av bambusstokker, leire, strå og bølgeblikktak på toppen. Motsetningene er enorme, og forskjellen på fattig og rik gigantisk. Hovedstaden New Delhi er en annen verden enn landsbygda. Et land som gjennom storstilt programvare-produksjon (– verdens IT-bedrifter flytter store deler av produksjonen sin til India –) fostrer noen av verden rikeste mennesker, blir samtidig regnet som et av verdens fattigste land. Den vanlige inder er ikke millionær.

Vi trer inn i huset til en indisk familie vi skal bo hos den neste halve uken. Alle spretter opp og tilbyr oss stolene sine. Te med melk og sukker blir servert, noe som skulle vise seg å bli en vane hver gang vi gikk inn i et nytt hus. De fleste snakker engelsk, og samtalen går greit. De har hatt besøk fra Norge før, så joda, dette skal nok gå fint. De gir inntrykk av å ville ta godt hånd om oss. Vi føler oss i trygge hender og senker skuldrene noen hakk.

I Himalayafjellene nordøst i landet jobber de fleste på te-plantasjer. India produserer te i verdensklasse, og eksporterer til Japan, Tyskland, USA og andre land som er villige til å betale en god pris. Arbeiderne her tjener 8 kroner dagen. Problemene med alkohol er store, og selvmord er utbredt. Vi besøker flere familier som bor i landsbyer tilknyttet te-plantasjene, og vi får be for familien og hjemmet deres. Det er uvant å se hvor godt de har det, selv om de har utrolig lite. Kanskje penger ikke er alt?

På Gandhi-muséet i Delhi blir Mahatma (som betyr ”den store sjel”) Gandhis liv fremstilt langs veggene i to enorme rom. Flere spørsmål reiser seg: Hvordan er det mulig at én mann kan ha den selvdisiplinen og selvoppofrelsen som trengs for å gjennomføre det Gandhi gjorde? Hvordan er det mulig at en nasjon som ble ledet ut av britisk kolonistyre med ikke-vold nå er i besittelse av det mest destruktive våpenet som eksisterer – atombomben? Besøket får tankene til å svive. Det gjør inntrykk.

Utenfor museet spiller en gruppe ungdommer cricket i nærmeste park. Indere er hekta på cricket, den gamle britiske versjonen av baseball. Det indiske landslaget spiller en serie kamper mot Pakistan for første gang på 15 år. Pakistan ble skilt ut som et eget, muslimsk land ved frigjøringen i 1947, og fiendskapet mellom de to landene har med få mellomrom fortsatt siden da – både på banen og utenfor. Kan denne historiske cricket-serien være begynnelsen på en forsoning?

Gjennom organisasjonen vi har kontakt med møter vi mange mennesker. Mange har det tøft. De har barn eller slektninger som har gått bort, sykdom i familien, eller problemer i ekteskapet. De må slite for hver eneste krone, lever under til dels svært dårlige forhold, og vet lite eller ingenting om hva morgendagen vil bringe. For noen leder dette til en håpløshet det er vanskelig å møte – og holde ut. Andre finner styrke i troen på Gud.

På flyet hjem dukker det opp bilder og minner fra måneden som har gått. Så mye har skjedd, så mange inntrykk har festet seg. Er jeg forandret av det jeg har opplevd? Av menneskene jeg har møtt?

Det kan bare tiden vise.

Merk: Denne artikkelene er skrevet for ACTA bibelskole med tanke på publisering i skriftlige medier. Word-versjon av artikkelen kan lastes ned her. Kommentarer og forslag til endringer mottas med takk. -Bjørnar

Dette innlegget ble postet 17. april 2004 kl. 13:15 og er kategorisert under ACTA, Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

2 KOMMENTARER

  1. Hanna sier:

    Eg seie de igjen Bjørnar; du e utruligt goe å skriva! En vannvittigt bra beskrivelse av India! Å avsluttningå blei bra! Gjelde visst bare å ta tiå te hjelp..

    Ã… sÃ¥ va teksten sÃ¥ bra inndelt i…va de avsnitt de hetta?? ;)

  2. Bjørnar sier:

    Takk skal du ha, Hanna! Det er ALLTID kjekt med skrøyt! (Skriv det bak øyret, alle sammen. Bjørnar Tollaksen liker skrøyt. Det er sÃ¥nn kjærlighetssprÃ¥k-greie eller noge… Ikkje min feil.)

    Jepp. Dette var kjekt å høre. :)

Legg til en kommentar