Jogging som ukentlig vane

Jeg har egentlig bare en ting å si om det: Det kommer ikke til å skje.

I dag var jeg for første gang på… eh… det er mulig dette er første gang EVER jeg jogger på eget initiativ (altså ikke i sammenheng med gym e.l.). DET VAR FORFERDELIG! Hvorfor holder folk på med dette her? Det er ingenting godt med det! «Jo, men det er jo godt etterpå…» NEI! Det er ikke godt etterpå heller. Det er verre!

Vi spoler tilbake en time. Jeg kjører ned til Sandtangen (å jogge ned dit ville vært å prøve for hardt), parkerer bilen og begynner med godt mot innover grusløypa. Når jeg kommer inn der den lille runden begynner kjenner jeg pusten begynner å bli tung, og etter ca. 500 meter tenker jeg at dette kanskje ikke var en særlig god idé. Jeg biter det i meg, og etter en runde (den lille og den store) er blodsmaken klar og tydelig til stede.

Når jeg har tatt den lille runden andre gang og beveger meg inn på den store runden sliter jeg skikkelig, og begynner å grue meg skikkelig for Helvetesbakken (dere vet godt hvorfor en jeg mener…). Jeg hører inne i hodet det sporet på Delirious’ Live & In the Can der han ene sier: «Don’t give up! Don’t give up! … Now, now, now is the time!» Og jeg tenker «Ja, fillen heller. Now is the time!» og tar fatt på bakken. Den er så lang, så ufattelig lang, og på toppen har jeg bare en tanke i hodet: «Nå dør jeg på meg. Dette er slutten.»

Det kommer ingen sakte kino med høydepunktene i livet mitt, og jeg er overlatt til et hjerte som går amok og et sett lunger som nær kollapser. Jeg klarer til slutt å sjangle meg helt frem til broa — setter til og med inn en ørliten (utenforstående hadde sikkert ikke merket det) spurt — og henger som et slips over brua. Jeg er seriøst nær ved å spy. Hanne Øen kommer tilfeldigvis (!) forbi og kommenterer at jeg «ser litt bleik ut.» Litt bleik ut! Det kan du godt si!! Å fytti grisen dette skal jeg ikke gjøre igjen på lenge. Hvorfor gjør folk dette mot seg seg selv? Jeg fatter det ikke.

En ting er likevel sikkert: Jeg klarte det. Jeg fullførte løpet, stred den gode strid og alt det der, og gjorde det til og med uten å spy. Gratulasjoner mottas med takk!

Dette innlegget ble postet 13. mai 2004 kl. 23:04 og er kategorisert under Smått og stort. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

10 KOMMENTARER

  1. catti sier:

    Gratulerer Bjørnar!! Villt bra t å ver fysste gangen då!! Kjempe imponerande!! Å bitte bitte litt inspirerande:)

  2. Jon Arne sier:

    Eg kan då bevitna at eg såg Bjørnar kjøra inn til Sandtangen for å jogge. Var på veg hjem fra huskjerka (Oddbjørg og Hanna satt på) da vi tok igjen bilen Bjørnar kjørte, og etter diverse blinking av nødlys og andre ting for å få oppmerskomhet stoppet Bjørnar. Følgende kommentarer kom:
    Jon Arne: «Ey, ke du ska ut på?»
    Bjørnar: «Jogga!»
    Alle i Jon Arne sin bil: «HÆ!»
    Bjørnar: «Jogga»
    Jon Arne: «Nei, seriøst! Ke ska du?»
    Bjørnar: «JOGGA!»
    En eller aen i bilen t Jon Arne: «Ska me be?»

    Flere av dere som kjenner meg vet at jeg liker å smøre litt på historiene, men jeg vet ikke om jeg gjorde det nå…

  3. magnus sier:

    imponerande, men eg må sei sykling er kjekkare. gidd å jogg. Særlig nå når det går sykling på tv å greie:) når du sykla kan du nemlig slappa av i nedoverbakkane.

    eg har tilfeldigvis(!) en sykkel til salgs. bare ta kontakt:)

  4. Loyd Jarle sier:

    Eg må sei du imponerte litt… Er dette noge du gjer for å komme opp i toppen av oss i Vestly Trimlag??? :o)

  5. Astri sier:

    Fytti… syns du imponere stort Bjørnar. Trur aldri ragnhild å æg (kanskje ragnhild då…) konne klart å sprunge så lenge! tog du den store bakken 2 gonge?????
    Bøye meg i støve!

  6. Asbjørn sier:

    Som skrive er det ingenting godt med jogging. For en utrolig morsom og rar samtale mellom dei to bilane! «Ska me be»? Koss kom dæ inn i bildet? For en overgang.. Ha ha ha ha!

    Du får ta turen rundt Frøylandsvatnet neste gong når du først er i gang!

  7. Bjørnar sier:

    HAHAHA! Lide løyen historie, Jonsi!! :D

    Takk for støtte og oppmuntringer, alle sammen! Det er nesten så eg får litt lyst til å gjer det igjen! (Det går selvsagt for over når eg tenker på Helvetesbakken…) Kanskje, kanskje det blir en aen gong og. Når minnet svinner og føttene blir normale igjen.

    Men takk igjen for all støtte! Dette er jo heilt overveldande… :)

    Og Loydas: Ja, det er kun for å knuse Vestly Trimlag eg er gjer dette!

  8. 15. Johannessen sier:

    Ja da maa eg sei! Naar du snakke om den oppoevebakken saa tenke eg bare paa gymtimane i fjor. Turen din var ikkje akuratt som daa med hadde eigentreningsperiode og skulle sykla…. Eg stillte opp med mammsen sin tre girs, sykla opp til toppen og der tok vi eit drygt kvarter foer vi sykla ned igjen, ferdig uttrena! Sjef!!

    Utsikta var jo unekteleg fin der oppe…..

  9. Kristine sier:

    Føle bare æg må forsvare joggingå litt. Det finst faktisk positive side!
    – Stor følelse å oppdage at en sprang litt legner enn sist gang uten å falle om.
    – Får mer ut av andre slags (og kjekkere?) treningsøkter på grunn av bedre kondisjon.
    – Det går lettere viss en tenke på noge heilt aent enn å jogge. Den ultimate «tenkemåten» under en joggetur er å ta en prat med Gud, for det går an å snakke med ham selv om en er «litt» andpusten.

  10. Sarah sier:

    Dette var utrolig morsomt å lese…Ja, selv for ei gammal kjerring på 43…som ikke jogger…men som ofte BER…for liv og helse og alt det der. Håper at du får en fin høst, med eller (antakelig) uten jogging! Klem fra Sarah

Legg til en kommentar