Det er stille pÃ¥ fjellet

Illustrasjonfoto fra fjorårets sommerekspedisjon.Klokka er halv ni. Det er søndag morgen. Jeg vet at jeg må opp, selv om det er ukristelig tidlig. Jeg har lovet å stå opp nå. Jeg har en avtale. Jeg skal på fjelltur, og akkurat nå angrer jeg på at jeg i det hele tatt sa ja. Slik er det hver gang jeg må opp klokka halv ni på en lørdags- eller søndags morgen. Jeg lærer aldri. Slik er det ofte med oss mennesker. Med mindre vi brenner oss skikkelig lærer vi aldri. Vi gjør de samme feilene om igjen og igjen. Som for eksempel å stå opp klokka ni en søndags morgen for å gå i fjellet og få gnagsår.

Jeg har erfaring med gnagsår. Hvis det er noe jeg kan, så er det gnagsår. I fjor hadde jeg en forholdsvis negativ opplevelse med gnagsår på Hardangervidda. Og mygg. De har jeg også dårlig erfaring med. Bortsett fra det har jeg stort sett gode erfaringer med fjellturer. Gnagsårene og myggen er for det meste det største problemet en har på fjellet. Sånn sett er det greit. En vet hva en går til, hva en kjemper mot. Det er meg mot gnagsårene. Og myggen. Den forhatte myggen.

Allerede i bilen gjør jeg min første feil. Jeg vet at jeg har glemt Compeed, men gidder ikke springe ut av bilen og opp på loftet for å hente den. Er for trøtt til det. Det kan straffe seg, men jeg løper heller den risikoen. Stoler på fjellskoene. De er nye, men jeg har gått en del småtrurer med de. Det går nok greit. Det er det jeg tenker. Det går nok greit.

I Hunnedalen skinner sola. Jeg har god erfaring med sol på fjelltur. Iallefall hvis en overser solbrentheten som alltid følger. Det er enda en fiende. Solbrentheten. Den er lett å spøke bort, men Anders er alvorlig når han sier at en ikke spøker med solbrenthet når en har flasset bort ansiktet én gang. Det har Anders gjort. I fjor byttet han ut huden i ansiktet etter en uke med sol på fjellet uten solkrem. Den feilen gjør han ikke igjen. Denne gangen har han med solkrem, og det er lett å se at Anders er forsiktig. I hele ansiktet er det store områder som er helt hvite fordi det ligger et centimeter-tykt lag med solkrem over. Spesielt på nesa og på ørene. Noe sier meg at han har lært dette på den harde måten.

Tempoet blir satt allerede i den første bakken. Bakken er bratt. Veldig bratt. Anders og Kent leder an. Jeg har ikke trent så veldig mye i det siste, og sliter litt med pusten. Eirik har som alltid med seg alt vi alle måtte trenge til en fjelltur, og lider under tyngden av en sekk som bærer preg av det. På toppen tilbyr Kent seg, ridderlig som han er, å ta noen av tingene til Eirik. Det takker Eirik ja til, og en øks og en presenning bytter eier. Eirik virker fornøyd med å lette sekken. Kent er også fornøyd. Han har jo aldri med seg noe som helst, så hans sekk veide ingenting før øksa og presseningen kom.

Over fjellknauser, myrer og bekker går turen. I dalene er sola fryktelig varm. Det går ikke lenge før vi er søkkvåte av svette. Kalde fjellbekker slukker jevnlig tørsten og kjøler ned kroppen. Vi drikker av bekken og ser utover naturen mens vi har pauser. Ingen sier noe. Alle er overraskende stille. I møte med naturen blir en ofte stille. Spesielt når en er sliten og ikke gidder bruke krefter på å prate. Da blir en ofte stille. Eirik sørger for å dokumentere det hele med digitalkameraet sitt. Han tar bilde av oss der vi sitter i sola og drikker fjellvann og ser utover naturen. Ved hver stopp tar han bilder. Dette skal ikke gå tapt for ettertiden.

Jeg nevner ganske tidlig jeg at jeg kjenner tiltagninger til gnagsår. Til svar får jeg at vi ikke har med Compeed. Typisk. Jeg angrer bittert på at jeg ikke sprang opp og hentet Compeeden da jeg satt i bilen, men har ikke annet valg enn å fortsette. Ved matpausen kommer problemet opp igjen (hvis en ikke kan få Compeed kan en i det minste syte litt over det), og Anders repliserer at han har med Compeed jeg godt kan få. Han hørte det ikke første gangen, men nå har han hørt det, og han har Compeed til meg. Anders er tydeligvis en rutinert fjellgåer, og det sier vi til han. Du er rutinert du, Anders, sier vi. Å bli kalt rutinert er en æresbevisning. Rutine er avgjørende på fjellet, og Anders oser av rutine. Han har vært ute en vinternatt før. Det er det ingen tvil om.

Vi går lenge. Seks og en halv time går vi. Anders har gått denne løypa før, men motsatt vei. Han deler gjerne av sin kunnskap. Forteller om hva som venter foran, om bratte bakker og flate daler, og gode bademuligheter i elva nedenfor, og om hyttene på veien. Eirik har også vært på noen av hyttene før. Anders og Eirik deler litt erfaringer omkring hyttene. Kent og jeg sier ikke så mye. Vi har ikke vært så mye på Turistforenings-hytter, og prøver å holde oss rolige nok til at de andre ikke oppdager det.

Ved seks-tida finner vi et sted å overnatte. Vi er flere ganger ute på befaring for å finne det ultimate stedet, og til slutt finner vi et flatt sted oppe i en skråning. Jeg fyrer opp stormkjøkkenet. På fjellturer er det jeg som lager mat. Jeg lager Pasta di Parma. Alltid Pasta di Parma. Jeg lager aldri mat ellers, men er det noe jeg kan er det å lage Pasta di Parma på stormkjøkken. Det tar nesten en time å få laget middagen, for vi må koke og spise i flere omganger, siden det bare er plass til én liten gryte på stormkjøkkenet. Men det er greit. På fjellet er det få ting som haster. Om middagen tar en time er ikke det noe problem. Vi har all verdens tid.

Vi finner steiner og lager grue til et bål. Det er forbudstid for bål, men fristelsen er for stor. En god grue og en bøtte vann har hindret mang en skogbrann. Det er vi forsvarer oss med. Dette er sikkert som banken, sier vi. Det er en god grue. Etter hvert blir det et godt bål også. Kent finner mye tørr og god ved som brenner veldig godt og veldig fort opp. Noe ved som er litt bløtere blir lagt til tørk i håp om å brenne litt dårligere og litt lengre.

Kent finner frem en sigar. Det kan passe seg med en sigar nå, sier han. Vi andre nikker anerkjennende, men må nøye oss med noen sigarellos Eirik har med. Vi har ikke med oss sigarer på fjelltur. Det er det bare Kent som har. Han har ikke like mye rutine som Anders på fjellgåing, men tar det igjen på sigar-rutinen. Han holder et lite foredrag om lagringteknikker mens han patter fornøyd på en tjukk sigar av et merke som visstnok skal være beste sort. Dette er noe Kent kan.

Vi blir sittende og se inn i bålet. Ingen sier noe. Jeg havner lett i det litt romantiske hjørnet når jeg sitter og ser inn i glørne og flammene når natten senker seg. Begynner å tenke at det hadde vært kjekt å hatt ei jente jeg var glad i i armkroken, kanskje på en strand rundt et bål, og det var litt kaldt, så jeg måtte varme henne. Så skulle vi sitte der sammen og se inn i bålet, kanskje fortelle noen historier, men mesteparten av tiden bare sitte tett sammen vi to, og se inn i bålet, det evig foranderlige, mystiske, nærmest åndelige bålet. Jeg vil gjerne dele en god bålopplevelse med ei jente jeg er glad i. Det er det jeg tenker mens jeg ser inn i bålet og natten senker seg.

Over fjelltoppen kommer månen opp. Vi finner frem soveposene og kryper nedi mens månen går sin sakte gang over nattehimmelen. På himmelen lyser stjernene. Det er stille på fjellet.

Dette innlegget ble postet 1. juni 2004 kl. 19:20 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

10 KOMMENTARER

  1. PÃ¥lB sier:

    Den turen hørtes faktisk ganske kjekke ut, te tross for en litt harde start på historien.

    Forresten, der æ noge med bål, heilt enigge=)

  2. Jon Arne sier:

    Må bare si at du er veldig god til å skrive. Og modig. Men mest god!

  3. Maria sier:

    Turen hørtes jo bare kjempekjekke ud! :)
    Må sei meg enige me jon arne, du e en dyktig skribent altså!
    Du e goe du bjørnar! Snx

  4. Bjørnar sier:

    Takk for skrøyt, Jonsi og Maira! Det er veldig kjekt, og inspirerer til videre skriving. :)

    (Vett ikkje heilt om eg forsto det med modig, Jonsi, men eg er litt usikker pÃ¥ om eg vil du skal utdype det…)

  5. Einar André sier:

    Eg må sei meg enig med Maria, Jon Arne og Pål med at du har imponerende skriveferdigheter. Eg fekk rett og slett lyst til å reise på fjelltur.

  6. catti sier:

    Bjørnar, EG fekk KJEMPELYST t å reisa på fjelltur nå!! Du skrive så UTROLIGT BRA!!!! Kjempeflinke på skildringa!!Meste så eg kan lukta båle her eg sitte! :)

  7. 15. Johannessen sier:

    Eg seie bare skru paa sjarmen og loe heim!

    Ikkje lenge til eg er midt i skogen med mitt eige mille baal no nei! Og ein apekatt…

    Og malarialygg ,slangar, skorpionar, rotter, flaggermus, edderkoppar, og krutsterk kaffi med sukker i.

  8. Hanna sier:

    Eg syns de va noge «kjent» teksten nÃ¥r eg leste nerøve, men eg konne ikkje heilt finna ud ke de va. SÃ¥ kom eg te «Han har vært ute en vinternatt før», Ã¥ dÃ¥ tog eg an! MÃ¥den du skrive pÃ¥ minne møje om mÃ¥den Erlend Loe skrive pÃ¥ i L. De e jo heilt konge!! Utroligt løye, Ã¥ du mestre den mÃ¥den Ã¥ skriva pÃ¥ utruligt bra! (som alle andre Ã¥g har sagt!)

    Glede meg te du begynne å skriva bøge, de kan bli kjekt lesestoff!
    Du har utruligt møje å komma me Bjørnar! Takk for at du dele de me oss! :)

    Må åg sei de som Einar sa; fekk jo liide lyst å reisa på fjelltur! Har sagt te Eirik at når eg har trent opp kondisen litt så må dåkk ta en tur i lag me meg åg! E vel greit å ha me jente av å te? Fram te det skjer får eg holla meg te Margunn..:)

    Å neste fjelltur; husk strømpebukse!

  9. Asbjørn sier:

    Gnagsår er så villt urutinert! Du må aldri få nye sko, kæ tenkte du på? (: Søren, eg angre bittert..

  10. Bjørnar sier:

    *Takker og bukker og setter veldig pris på god tilbakemelding.* :)

    Det er godt å høre at det er mange som får lyst til å reise på fjelltur. Fjellet er stort og mulighetene mange, så det er bare å få gang på det. Jeg føler likevel et visst behov for å innrømme at det bildet jeg har gitt her ikke er fullt ut dekkende for hele turen.

    F.eks. var gnagsårne skikkelig store om morgenen på dag to, og det var fire stykker av de. Det var vondt hele nedfarten, alle de fem og en halv timene det varte. I tillegg var det sinnsykt tungt. Jeg hadde vondt i føttene fordi musklene var ødelagte etter hvert. En kan godt si at en ofte har vondt store deler av en god fjelltur. Egentlig er det pausene som er gode. Og historiene etterpå. Slik som denne. :)

    Det er bra observert av deg, Hanna, at skrivemÃ¥ten ligner Erlend Loes «L». Det var ogsÃ¥ poenget. I «L» bruker han jo vilt korte setninger hele tiden, og det har jeg prøvd litt ut her. I «Fakta om Finland» bruker han visst nesten ikke punktum, bare en masse kommaer, slik at at setningene ofte kan være en halv side eller en side lange, og det kan jo være frustrerende, men hvem vet, kanskje det funker det ogsÃ¥, og kanskje, ja, kanskje jeg skal prøve det ogsÃ¥ en gang, men det fÃ¥r bli en annen dag. *innpust* (Det virker litt stressende… Hm. Vi fÃ¥r se.)

    Jepp. Det var vel det.

    Hanna: Vet ikke om jeg gidder ha hele strømpebukser, tror det får nøye seg med nylonstrømper (for å motvirke friksjon, ergo mindre gnagsår).

    Asbjørn: Du kan angre, du. Du fikk tilbudet. Kanskje kommer det igjen. Hvem vet? Uansett fins det alltid en tid for å kjøpe nye sko. Du vet når tiden er inne når skoene går fra hverandre i sømmene og vann strømmer inn og du får gnagsår fordi de passer ikke lenger til føttene, faktisk henger de ikke sammen lenger. Da er det tid for å kjøpe nye, selv om det innebærer smerte i begynnelsen.

    Dette ble altfor langt, så nå slutter jeg.

Legg til en kommentar