På vei til en annen verden

Jeg sitter på toget igjen. Det er noe fredfullt og rolig over toget. Toget går fort, men inne i vognene går alt sakte. Det er stille i vogna. Ingen sier noe. Det finnes regler for hva en kan gjøre og ikke på toget. Å snakke faller i stor grad innenfor ting en ikke kan gjøre. Hvem vil egentlig snakke på toget? Alle – og jeg mener alle – hører hva en sier. En merker det som regel ikke selv, men jeg kan bekrefte at det er tilfelle. Nybegynnere snakker på toget. De mer rutinerte sitter uten å si noe. Hadde vi vært indianere ville vi ganske sikkert gått under navnet Folket Med Utrykkløse Ansikter. Andre ville kanskje kalt oss De Stemmeløse og skrevet en sang om oss.

Jeg kom for sent til toget denne gangen også. Det begynner å bli en vane. Stavanger Stasjon er også stille. Enda stillere enn toget. Her sitter De Veifarende, vi som alltid er på vei et annet sted. Vi som har problemer med å være på ett sted. Selv når vi er på Stavanger Stasjon er vi et annet sted. Noen er hjemme hos noen de savner, noen er for sene til avtaler og møter, noen er langt borte et annet land på andre siden av Den Store Sjøen, noen ser triste ut fordi Stavanger Stasjon er togets endestasjon og de ikke har noe sted å lengte etter. Da lengter de ofte etter steder som ikke finnes. Selv ikke de klarer å være til stede der de er.

Inne i vognene går alt sakte, og på utsiden regner det. Jeg har alltid likt å være innendørs og se og høre regnet slå mot ruta, enten det er hjemme eller på toget. Det er vanskelig å se noe ute. I tillegg til at det regner er det mørkt. Når det er mørkt ute og regnet slår mot ruta og alt du ser i vinduet er speilbildet av deg selv føles vogna som en egen verden midt i en annen verden. Den lever sitt eget liv. Hadde en levd lenge nok i en slik vogn hadde en kanskje sluttet å tro at det fantes en verden på utsiden. Men menneskene på innsiden har ikke glemt. De lengter alle etter steder på utsiden.

Jeg føler meg tilfreds der jeg sitter alene i vogna. Jeg tenker mye. Det gjør jeg alltid når jeg tar tog. Tenker på alt mulig. Jeg begynner å tro at det ikke er mulig å la være å tenke. Noe av det jeg tenker når jeg sitter på toget er dette, at det ikke er mulig å la være å tenke. Kanskje jeg er nære da, når jeg tenker at jeg tenker, nære å slippe alle tankene og bare sitte helt stille uten en eneste tanke. Jeg har lyst til å bare én gang klare å sitte stille uten å tenke, og bare være der. Til nå har jeg ikke lykkes, for forsøkene blir hele tiden avbrutt av å tenke på om det er mulig å la være å tenke.

Det er slike tanker jeg tenker på toget. Filosofiske, dype tanker. Jeg synker ned i tankehull der NSB rundt meg slutter å eksistere og alt som finnes er min egen verden. En gang tok jeg toget fra Stavanger til Egersund og tilbake igjen bare fordi det var fantastisk å sitte på toget og lese og tenke.

På Bryne stasjon står folk og venter på toget. Dørene åpnes, og folk går av og på. Dørene lukkes, de store dørene med M på som leder inn i en annen verden.

Nesten som Narnia.