Du kan nå kysse bruden

I disse bryllupstider er det vanskelig å ikke gjøre seg noen tanker omkring det evigvarende løftet ekteskapsinngåelsen er. Jeg tenker ikke nå på bryllupet, bryllupsdagen, -seremonien eller -festen. Jeg tenker på ekteskapet. Én mann og én kvinne som velger hverandre for resten av livet. Som sier til hverandre og alle at fra nå av er det oss to; for evig og alltid. Med hud og hår. Kropp og sjel. Ulike som vi er. Vi velger hverandre på godt og vondt; akkurat slik som vi er.

«Vil du elske og ære henne og bli trofast hos henne i gode og onde dager inntil døden skiller dere?»

Det er litt av et løfte. Inntill døden skiller dere. Elske, ære og bli trofast hos. I gode og onde dager. Det er alvor. En lover ikke sånt i tide og utide. Og samtidig – såpass må det nesten være.

Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av
skapte dem til mann og kvinne og sa:
«Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor
og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett.»
Så er de ikke lenger to; deres liv er ett.
Det som Gud altså har sammenføyd,
skal mennesker ikke skille. (Matt 19,4-6.)

De to skal være ett. Ikke lenger to, men ett. Det er nesten så jeg ikke klarer å forestille meg det. To mennesker som før var to, skal være ett, og leve resten av livet sammen. Blir det som at de brikkene som manglet, faller på plass, at den andre utfyller en? Eller kommer det en gjeng med brikker som ikke passer noen steder og som egentlig bare lager rot i systemet? Kanskje begge deler. Sannsynligvis begge deler. Så realistisk må en være.

For det er ikke en dans på roser. Det har jeg skjønt. Men ofte er ikke livet heller det. Og jeg har på en måte en slags forestilling, en drøm, om at det er bedre å leve livet sammen med en annen, selv om en ikke kan danse på rosene hele tiden. Kanskje spesielt når rosene er visnet og danset er stilnet.

Og så er det sex. Sex hører hjemme i ekteskapet. Det vil si, akkurat dét er en forestilling som blir satt på prøve av mange. Knut Tveitereid, ungdomsprest i Storsalen, hadde et godt bilde. «Sex,» sa han og tegnet et liten prikk i luften, «er noe av det fineste og mest fantastiske, og noe av det mest skjøre, som finnes i verden. Det har mulighet for å gi de største oppturene, og de største nedturene i livet. For å beskytte dette vakre og skjøre,» fortsatte han, «skapte Gud kjærlighet.» Knut tegnet en liten ring rundt den lille prikken. «Den kan gi ganske store oppturer og nedturer, men tåler litt mer. Den er litt mer robust, og beskytter det vakre og skjære som sex er. Utenpå kjærligheten,» sa Knut og tegnet en ny ring utenpå den første, «satte Gud ekteskapet. Det gir noen oppturer og nedturer, men er ganske stabil, og tåler en del. Utenfor her,» sa Knut, «skulle jeg ønske det fantes en ring til. Men det gjør det dessverre ikke.»

Det tåler tydeligvis ikke alt, ekteskapet heller. Likevel klarer jeg ikke – vil jeg ikke – frigjøre meg fra tanken om ekteskapet som noe hellig, Gud-gitt og ukrekelig, som den beste rammen for to mennesker å leve sammen på. Det er en fantastisk ordning.

Dette innlegget ble postet 11. juli 2004 kl. 23:50 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. eliseaar sier:

    eg har lært noge kjempebra av venninna mi marthe om ekteskapet. Masse faktisk, men noge av det besta syns eg, e at ekteskapet e et valg. Som du sa det blir ikkje en dans på rose. Men du har valgt å gå litt, kanskje av og te snubla litt og på dei rosene, kanskje te og med stikka deg på tornene.. tog du bildene? uansett, når du inngår et ekteskap med en person så velge du den personen for resten av livet. Sjøl om forelskelsen kanskje går opp og ner så he du valgt. Og det handle om å stå for det valget du he tatt.. det blei litt langt, men, men…

Legg til en kommentar