Liturgi?

(Jeg måtte få ned dette før jeg legger meg og reiser.)

Alan Creech skriver om hvorfor liturgi hjelper et menighetsfellesskap. Og før du lukker ørene (evt. øynene) og tenker at liturgi er gamle folk som sitter pÃ¥ trebenker i en kirke og messer eller synger ut kjedelige og meningsløse ord — hva om det finnes liturgi som faktisk hjelper oss som kirke, nÃ¥r vi samles, til Ã¥ fokusere pÃ¥ Gud, forstÃ¥ mer av Ham, gi oss mer lengsel etter Ham; og det samtidig som vi kan komme slik vi er fordi liturgien ikke krever at vi skal være kreative eller formulere og gjøre ting riktig, men blir et startsted for og veileder gjennom tilbedelse?

Hva om liturgi ikke er en tvangstrøye, men noe som frigjør?

Les selv hva Creech skriver:

why the liturgy helps > part one
why the liturgy helps > part two

Creech foreslÃ¥r Ã¥ se pÃ¥ liturgi som et «skjelett» vi bygger alt det andre rundt vi gjør nÃ¥r vi samles som fellesskap (f.eks. i huskjerker); et skjellett som holder resten oppe, men som samtidig er bevegelig og tilpasses.

Les greiene selv, han sier det mye bedre enn meg. Men jeg kjenner at dette engasjerer meg enormt. Det er noe med det å gå tilbake til røttene, til det som er testet og utprøvd og som fortsatt holder. De gamle, kristne tradisjonene. Selvsagt er vi som kirke annerledes nå enn tidligere (siden mennesker som utgjør kirken er annerledes), men det aner meg at det finnes enorme rikdommer i gamle tradisjoner som det vil hjelpe oss enormt å ta med og gjøre til vårt eget. Liturgi tror jeg er en av de.

Det er noe her som jeg tror er utrolig viktig, og jeg klarer ikke helt få fatt på det. Jeg har ikke et klart bilde av hvordan liturgi i vår sammenheng vil se ut, men det er noe her jeg tror er viktig. Jeg vet ikke helt.

Jeg kjenner generelt sett et enorm savn etter røtter. For mye blir overfladisk, et jag etter det siste nye, det velkjente «Ã¸yeblikkets tyranni». Gi meg det gamle. Og ikke bare det gamle, men det eldgamle. Det som er satt pÃ¥ prøve gjennom Ã¥rhundrer og fortsatt lever. Det som aldri gÃ¥r ut pÃ¥ dato. Det som varer.

Mer om dette en annen dag.

Dette innlegget ble postet 15. juli 2004 kl. 3:16 og er kategorisert under Kirke. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. thomasR sier:

    mye av det samme jeg har tenkt på i sommer.
    det er mye av dette vi må jobbe med de neste årene. om 5 år vil dette være det eneste som kommuniserer åndelig med unge mennesker. kanskje dette var litt bombastisk..?? men jeg liker å være bombastisk :-) jeg har lest the emerging church av dan kimball, og han sier mye av det samme.. sjekk ut http://www.vintagefaith.com
    det handler om å kombinere det vi har av verdifull tradisjon med dagen i dag. hva blir ressultatet? det blir spennende å se..

Legg til en kommentar