Atter en konge

Jeg har sett Ringenes Herre: Atter en konge igjen. For en film… Jeg så den før jul, men hadde ikke sett den etter at den var kommet på video. For en film.

Det er massivt. Når Rohans ryttere velter ned åskammen i soloppgangen og knuser forsvarsrekkene til en vettskremt orke-hær. Når lysbæreren Gandalv, den hemmelige ilds tjener som behersker Anors flamme, rir ut med beskyttelse for gondorske hærmenn på flukt. Når Frodo kjemper seg opp til Dommedags berg. Når Sam – å, du helt blant helter, Samvis Gamgod – bærer Frodo det siste stykket. Det er massivt.

Jeg hadde glemt motet, tapperheten, offeret, overgivelsen til en større sak. Jeg hadde glemt det alt sammen. Nå vendte det tilbake. Finnes de ordentlige greiene fortsatt i oss? Finnes de i meg? Er jeg i stand til å utvise mot og tapperhet i møte med utfordringer og fiender når tiden krever det? Til å legge ned mitt eget og gi alt jeg har når det røyner på som verst? Villig til å ta kallet når det kommer?

Men best av alt: Kongen vender hjem. Aragorn, sønn av Arathorn, Isildurs arving, herre over dúnedain. Ferdamannen viser sitt sanne ansikt. Med sverd i hånd forsvarer han sitt folk mot en fryktet fiende og blir belønnet med sin rettmessige trone. Kongen vender hjem.

Det minner meg om en annen konge som snart skal vende hjem. Som skal komme på himmelens skyer og sette alle ting i rett stand. Som skal la rettferdigheten strømme frem som en elv. Som skal gi livets vann for intet til alle som tørster. Som skal dømme mellom levende og døde. Som skal herske fra nå av og til evig tid sittende på Sin trone mens livsvesnene dag og natt forkynner: «Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den Allmektige, Han som var og som er og som kommer!» Han sier «se, Jeg kommer snart.»

Kongen vender hjem.