Bjørnar Tollaksen om krig og pasifisme

C.S. Lewis skriver selvsagt mye bedre enn meg om dette (se tidligere utdrag). Jeg vil likevel fortelle min egen historie om hvordan jeg nesten ble pasifist, men endte opp med å gå inn i førstegangstjeneste.

For jeg var utrolig i tvil en stund. Lenge. Argumentene for og imot var gode. I tillegg var det fristende å bare gå for å ha siviltjeneste på Saron eller en lignende plass, være hjemme, slippe dritt-militæret og ha det fint heller. Men det var egentlig aldri aktuelt å ta den lette løsningen og bare gjøre det uten å være overbevist om at det var det rette.

Jeg svingte frem og tilbake mellom de ulike standpunktene. Jeg forsto det med at du ikke skal drepe, og spesielt Bergpreika med Ã¥ vende det andre kinnet til, gÃ¥ en ekstra mil osv. Jeg sÃ¥ pÃ¥ Martin Luther King jr. og Mahatma Gandhi’s ikke-voldstenkning. Samtidig var det problematisk med alle krigene i Bibelen, og alle krigene i senere tid som sÃ¥pass mange kristne deltok i. Jeg sÃ¥ at den tyske presten og forfatteren Dietrich Boenhoffer var deltaker i et attentatforsøk pÃ¥ Hitler (han ble hengt for det rett før slutten pÃ¥ krigen), og tenkte at det mÃ¥tte være noe jeg ikke hadde sett. Men pÃ¥ et tidspunkt hadde jeg bestemt meg for Ã¥ gÃ¥ for pasifisme og nekte militæret.

Likevel sendte jeg ikke inn nektingspapirene til Forsvaret. Jeg tror jeg utsette valget sÃ¥ lenge som mulig (og i ettertid ser jeg at jeg nok ikke var helt overbevist om standpunktet likevel). Jeg leste mer om problemstilingen – slik jeg alltid gjør nÃ¥r det er noe jeg ikke forstÃ¥r og mÃ¥ finne ut av – og endret gradvis syn pÃ¥ saken. Likevel var det ikke før jeg fikk innkalling fra Forsvaret (skjebnens time – dette var i november/desember) at valget ble fastsatt – for da mÃ¥tte jeg enten godta innkallingen eller formelt bli militærnekter. Der og da var jeg ikke i tvil. Det var plutselig krystall-klart, og det var uaktuelt Ã¥ ikke gÃ¥ inn i Forsvaret. Jeg har av og til tenkt at det var litt impulsivt Ã¥ bare bestemme seg der og da i en sÃ¥ viktig sak, men jeg tror mer det var det at jeg ble satt i en situasjon der jeg var nødt til Ã¥ velge som ga til syne hvilket stÃ¥sted jeg egentlig sto pÃ¥.

Det som avgjorde spørsmålet for min del var dette: Kan det virkelig være riktig å være passiv når noen blir urettferdig behandlet, undertrykt, utryddet? Selv om krig er en forferdelig ting (og det er ikke et øyeblikk i tvil om at det er), finnes det ting vi ikke kan sitte og se på uten å gjøre noe. Hitlers forsøk på utryddelse av jødene er prakteksempelet på det. Jeg kan heller ikke forstå at det kan være riktig å la være å forsvare kone og barn mot en angriper, eller et samfunn (og mer spesifikt Norge) mot en angriper som vil overta og undertrykke en fri og selvstendig nasjon. Jeg kan bare ikke godta det.

Grenseoppgangene på når det er riktig å gå til krig kan være vanskelige, men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det finnes situasjoner der det er en større synd å ikke gjøre noe enn det er å gripe inn, og om nødvendig med militær makt.

Dette innlegget ble postet 2. august 2004 kl. 17:50 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar