«Det er fali’, det.»

Jeg kan veldig klart og tydelig huske to episoder fra barndommen som har brent seg klart og tydelig fast i minnet mitt.

Bobler og bilvask

I den første episoden vasker jeg og en kamerat bilen til faren hans. Faren kjørte rally på semi-profesjonelt nivå, og hadde en Boble ståede i hagen, en av disse fantastiske, runde bilene med motoren bak og bagasjerommet fremme. Jeg synes å minne at han hadde flere Bobler. Kanskje han brukte reservedeler fra mange råtne Bobler for å lage én, perfekt, funksjonibel bil han kunne krasje i et rally-løp når han var ferdig? Hva vet vel jeg. Men denne spesifikke bobla bak i hagen fant jeg og kameratin min ut at vi skulle vaske. Vi fant frem såpevann og svamp, og satte i gang med en iver forbeholdt 5-åringer som aldri har vasket noe som helst i hele sitt liv. Når vi ikke rakk lenger opp på bilen klatret vi opp på panseret, og etter hvert videre opp på taket. Og det var her det fatale skjedde. Taket var glatt av all såpen, og i et ubevoktet øyeblikk mistet jeg fotfestet og begynte å seile ned frontruta og panseret på bilen.

Jeg må nå komme med en tilleggsopplysning. Den delen av hagen vi befant oss i kan vel knapt kalles en hage. Det var mer i utkanten av den egentlige hagen. På vår del av hagen vokste det i stedet for gress en skog av brennesler. Ikke små, søte brennesler du har lyst til å kose og klappe litt på, men noen massive, dyriske trær av noen brennesler. Og nettopp det synet var det som møtte meg på vei ned panseret på bobla i hagen bak huset til kameraten min. Panseret var nærmest formet som et hopp, og det kastet min 5-årige kropp bare dekket av en kort shorts ut i en elegant svalestup med adresse midten av den forhatte brennesleskogen. Det uungåelige var et faktum. Aloe vera-salven sto klar på kjøkkenbenken.

Løp, Simba!

I den andre episoden løper jeg bort til den tidligere nevnte kameraten. Jeg kan ikke huske at vi gikk noe som helst. Hvis en skulle et sted så løp en. Ferdig arbeid. Jeg er usikker på om jeg denne dagen hadde spesielt hastverk, eller om jeg bare måtte se hvor fort det gikk an å løpe ned bakken og bort til huset til kameraten. Jeg holder vel en liten knapp på det siste. Det var få ting som hastet på den tiden. Jeg hadde på meg den samme korte shortsen, var i bar overkropp, og beina gikk som trommestikker ned grusveien. På et tidspunkt stokket de seg litt skjevt, og uten mulighet for å ta meg for gled jeg sakte ut så lang som jeg var (allerede da). Hvor langt jeg skled vet jeg ikke, men dette vet jeg: Kontakten med grusen gikk fra tåspissene, oppover hele den ene siden og den ene delen av ansiktet. Det ble noen tykke og gode skorper av det når tiden fikk gjort sitt.

Sikkerhetsnett og farlige branntårn

Jeg ser stadig flere trampoliner som har fÃ¥tt installert høye sikkerhetsnett langs kanten, og jeg antar at det er for at ungene ikke skal falle og slÃ¥ seg. Jeg hører ogsÃ¥ stadig oftere om nye og strengere regler for sikkerhets pÃ¥ offentlige lekeplasser. «Tarzan-løypa» pÃ¥ min egen Rosseland barneskole, en løype som innbefattet et 4 (?) meter høyt branntÃ¥rn med brannstang til Ã¥ fire seg ned i, en hengebro, en hytte og utallige husker, ble for noen Ã¥r siden revet pÃ¥ grunn av nye sikkerhetsregler. Vi hadde ufattelig mye gøy i den løypa, og nÃ¥ er det slutt. Det er for farlig. Eller?

Hva som har ført til denne til tider ekstreme sikkerhetsparanoiaen forstår jeg ikke helt. Jeg kan forstå at foreldre ønsker å beskytte barna sine, og at kommuner ønsker å unngå å bli saksøkt for skader skjedd i lek på offentlige lekepasser, men det finnes en grense mellom beskyttelse og overbeskyttelse. Denne grensen er åpenbart blitt svært forskjøvet på bare noen år.

Jeg har vanskelig for å forstå at de nye grensene kan være sunne. Mens vi klatret i trær som helt klart var overproporsjonerte for oss, leker ungene i dag i inngjerede barnehager med polstrede lekestativ. Der jeg og en kamerat gikk ut i skogen med øks og sag for å bygge hytte, er det skarpeste våpenet et barn i dag får bruke en råtten, gul plast-spade fra Brio. Vi skar oss en del, jeg skal innrømme det. Det ble en del runder med plaster og salve, og det gikk lenge mellom gangene det ikke var åpne sår eller skorper på kroppen. Men det var en del av livet. Det var greit. Vi lærte av det. Lærte å skjære bort fra fingrene og ikke mot de. Lærte å holde oss borte fra brennesler på størrelse med trær. Lærte å løpe fort når det var gress og saktere når det var grus. Helt enkle ting. Sånne ting en får god motorikk av, og et normalt forhold til skader og farer.

Ungene mine skal utsettes for farlige og hardiøse utfordringer. Såpass fortjener de. Det verste som kan skje er at de brekker en arm eller slår ut en tann. Det pleier å ordne seg.

Litt svinn må en regne med.

Dette innlegget ble postet 17. august 2004 kl. 3:33 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

5 KOMMENTARER

  1. Jostein sier:

    Vel talt Bjørnar! Unger som vokser opp idag fortjener Ã¥ fÃ¥ noen reale utfordringer de ogsÃ¥. De fortjene Ã¥ ha noe spennende Ã¥ strekke seg etter, noen barrierer Ã¥ takle, følelsen av Ã¥ mestre noe som virket vanskelig og litt farlig.De fortjene friheten og det Ã¥ fÃ¥ lov til Ã¥ være barn – ikke bare «smÃ¥ voksne». Etter noenogtjue Ã¥r som far, speiderleder og aktiv treklatrer kan jeg underskrive pÃ¥ at det uhyre skjelden gÃ¥r veldig galt. Mindre kuttskader og brukne armer og bein ordner seg som regel over litt tid. Det har jeg en viss erfaring med, og det kan gi noen erfaringer som ikke bare er negative. Nei – slipp ungene løs. La dem føle litt pÃ¥ utfordringene, mestringen – og litt pÃ¥ nedelagene som utfordrer dem Ã¥ satse igjen.
    PS! Det er vel derfor jeg fortsatt er sepiderleder. Der kan vi fortsatt ta 8-9 åringer med ut i skogen og lære dem å bruke skarpe kniver og økser, og så har vi som har passert 40 et godt alibi for fortsatt å kunne klatre litt i trærne.

  2. PÃ¥lB sier:

    Veldig sant det du skriver, men jeg en liten setning henger igjen i hodet.

    På vår del av hagen vokste det i stedet for gress en skog av brennesler. Ikke små, søte brennesler du har lyst til å kose og klappe litt på, men noen massive, dyriske trær av noen brennesler.

    Hæ?! Kose på brennenesler? Hva er det for en slags lyst?

  3. Bjørnar sier:

    Det må vel være noe bare en ung og dum 5-åring ønsker å prøve? Alt må prøves. Og det funker slik som dette: Når han har prøvd én gang er 5-åringen fortsatt ung, men litt mindre dum. En lærer litt av hvert av ved å kose med en brennesle.

    (Prøv en gang, Pål. Kom igjen. Bare kos littegran på den. Det er ikke så farlig. Alle andre gjør det.)

  4. Ingvar sier:

    Kunne ikke vært mer enig. Å gå med plaster fra du er 2-12 år er et sunnhetstegn. Tipper ungene vårs får gjennomgå :)

  5. møyfrid sier:

    onga må jo skada sæg litt.. æ jo en del av gamet dæ ;)

    hadde kje vorte dæ sama uden litt knall, fall, skrubbsår, plaster å sånt!

Legg til en kommentar