Fornektelse og sømløs integrering

– Vi må jo ha en avskjedsfest, sier Torstein. – Kom an! Du reiser jo snart.

Jeg mumler noe om at jeg helst vil late som ingenting frem til avreise og så bare forsvinne i stillhet. Og når jeg kommer hjem vil jeg helst at vi later som om ingenting har skjedd og sier hei og fortsetter drøsen som om jeg har vært her hele tiden. Det er det jeg helst vil. Ikke noe oppstyr, bare gli ubemerket ut og ubemerket inn. Jeg liker ikke avskjeder. Ikke hjemkomster heller. Ikke når det blir noe styr av det. Foretrekker fornektelse og sømløs integrering.

– Vi reiser ned på Stallen og feirer Jon i det minste, foreslår Torstein.

Det er en glimrende idé. Vi er sju gutter på avskjedsfest for Jon. Pizzaen kommer på bordet, og det samme gjør historiene og vitsene. Det er noe eget når vi henger bare guttene. (Eller kan jeg si mannfolka?) Ikke et vondt ord om jenter, men det er noe annerledes å bare henge gutte-gjengen. Stemningen er annerledes. Lett og ledig, full av humor. Det går på rundgang hvem som får tyn, både fysisk og verbalt. Det er en egen sjarm med å få tyn av gutta. Det hører med. Et eget sett med historier og kommentarer blir hentet frem i slike lag. Det er vår greie. Nesten som en stammekultur.

Vi reiser til Asbjørn og ser på damer som spiller beachvolleyball. De gjør det godt, de norske jentene. Vinner til slutt mot et sterkt, tysk lag. Noen kommenterer hvordan de filmer vilt mye på bakdelen til de kvinnelige spillerne, men Asbjørn forsikrer oss om at det bare er for å vise tegnene de gir til hverandre. Jaha, sier vi og prøver å virke overbeviste. Det er derfor, ja. Det forstår seg…

Larsi finner etter hvert ut at et hadde passet seg med en sigar på en avskjedsfest, og reiser sporenstreks ned til Shell’en for å skaffe det nødvendige. Larsi, Torstein og jeg fyrer opp hver sin sigar, og vi er enige om at det passer seg med en sigar til en spesiell anledning. Å gå inn i Forsvaret må være spesiell anledning. Jeg prøver å presse Asbjørn for informasjon, han er jo tross alt en erfaren soldat, men han er tilbakeholden med opplyningene. Jeg må vel finne ut av det selv. Larsi sier noe om planer for fremtiden og folk som reiser bort. Alle reiser jo. Jeg liker ikke at jeg forsvinner, og føler meg litt som en desertør. Men jeg gjør det jo for konge og fedreland. Det må vel bety noe. Asbjørn reiste i militæret fordi han elsket kongen. Det er derfor jeg også reiser. Jeg elsker kongen.

Med sigaren i hånda innser jeg at det plutselig er skjedd. Det ble en avskjedsfest på meg likevel.