GrU, SlO, BV, UB og andre kortnavn

Det er vilt travelt om dagene. Hvis det er kjedelig og ikke noe å gjøre i førstegangstjenesten må det være etter rekruttperioden, for her går det fillen unna. Det er opp kl. 0600 hver dag, frokost, romvask, inspeksjon og oppstilling, og siden går det slag i slag utover dagen.

I går var vi på skytebanen. Det vil si… det ble ikke fælt mye skyting; 5 skudd, men vilt mye opplæring, og en del gåing i forkant. På oss hadde vi en stridsvest med ganske mye stæsj på (lommer med magasin, vannflaske o.l.), stridssekk (klær, kokekar, telt) og AG. Det var skikkelig tungt! Bare våpenet veier jo 4,2 kg, og den bærer du ei tynn dritt-reim som gnager på skuldera. Uansett. Vi gikk skikkelig langt for å skyte fem skudd. Skikkelig langt. Og selvsagt fantes det en kortere vei, men turen var visst litt av poenget eller noe. Ikke vet jeg. Det kan virke som om vi kommer til å gå en del med tungt utstyr.

Vi lærte også å demontere AGen, og det var fascinerende. En kan uten verktøy ta fra hverandre 13 store og små deler, og alle skal kunne ta den fra hverandre på 40 sek., og sette den sammen på 1 min. Sjanten vår hadde rekord på 22 (!) sekund på demontering, og 29 på montering. Det er helt sykt. Våpenet må også pusses inni og rundt forbi, samt oljes overalt. Mye styr.

Det blir en del armhevinger. Troppssjefen legger seg ned foran og roper «EN», «TO», «TRE» osv. for hver armheving, og vi svarer hver gang med å svare («EN!») og gjennomføre armhevingen. I tillegg ble vi introdusert for den forferdelige og fryktede AG-gymmen. Den består i å holde AGen høyt over hodet en stund, heve den opp og ned (selvsagt mens vi teller høyt for hver gang), holde den høyt hevet igjen, føre den ned og holde den med strake hender rett ut fra kroppen, opp over hodet igjen. Gjentas til soldatene er ødelagte. Det er helt vilt tungt.

Jeg glemte å låse skapet med våpenet mitt. Vi sto på oppstilling, og sersjanten kom ut med et våpen. Gjennom hodet mitt raste: «Husket jeg å låse skapet? Ja? Nei? Nei! Dritt. Det må være min.» AG-nummeret blir ropt opp, og det er definitivt min. Jeg roper (generel sett snakker jeg lite og roper mye for tiden): «Serjant, den er min!» – «Javel? Er du interessert i å kjøpe den tilbake?» Jeg fikk kjøpt den tilbake for 10 armhevinger.

Alt i alt har jeg det veldig bra. Jeg sover litt lite og er derfor ganske trøtt mesteparten av tida, men det får gå. Maten er grei, folka på rommet er konge, befalet er ok. Jeg traff forresten broren til Berit i matsalen i dag. God mann. Vi kommer sikkert til å treffes litt mer etter hvert og få gang på noe kristent fellesskap. Det hadde vært gudd.

(Jeg vet ikke helt hva det går i med Forsvaret og forkortelser. De har mange forskortelser. For ordens skyld: GrU=grunnutrustning; SlO=sluttet orden; BV=beltevogn; UB=utskrevet befal.)