GrU, SlO, BV, UB og andre kortnavn

Det er vilt travelt om dagene. Hvis det er kjedelig og ikke noe å gjøre i førstegangstjenesten må det være etter rekruttperioden, for her går det fillen unna. Det er opp kl. 0600 hver dag, frokost, romvask, inspeksjon og oppstilling, og siden går det slag i slag utover dagen.

I gÃ¥r var vi pÃ¥ skytebanen. Det vil si… det ble ikke fælt mye skyting; 5 skudd, men vilt mye opplæring, og en del gÃ¥ing i forkant. PÃ¥ oss hadde vi en stridsvest med ganske mye stæsj pÃ¥ (lommer med magasin, vannflaske o.l.), stridssekk (klær, kokekar, telt) og AG. Det var skikkelig tungt! Bare vÃ¥penet veier jo 4,2 kg, og den bærer du ei tynn dritt-reim som gnager pÃ¥ skuldera. Uansett. Vi gikk skikkelig langt for Ã¥ skyte fem skudd. Skikkelig langt. Og selvsagt fantes det en kortere vei, men turen var visst litt av poenget eller noe. Ikke vet jeg. Det kan virke som om vi kommer til Ã¥ gÃ¥ en del med tungt utstyr.

Vi lærte også å demontere AGen, og det var fascinerende. En kan uten verktøy ta fra hverandre 13 store og små deler, og alle skal kunne ta den fra hverandre på 40 sek., og sette den sammen på 1 min. Sjanten vår hadde rekord på 22 (!) sekund på demontering, og 29 på montering. Det er helt sykt. Våpenet må også pusses inni og rundt forbi, samt oljes overalt. Mye styr.

Det blir en del armhevinger. Troppssjefen legger seg ned foran og roper «EN», «TO», «TRE» osv. for hver armheving, og vi svarer hver gang med Ã¥ svare («EN!») og gjennomføre armhevingen. I tillegg ble vi introdusert for den forferdelige og fryktede AG-gymmen. Den bestÃ¥r i Ã¥ holde AGen høyt over hodet en stund, heve den opp og ned (selvsagt mens vi teller høyt for hver gang), holde den høyt hevet igjen, føre den ned og holde den med strake hender rett ut fra kroppen, opp over hodet igjen. Gjentas til soldatene er ødelagte. Det er helt vilt tungt.

Jeg glemte Ã¥ lÃ¥se skapet med vÃ¥penet mitt. Vi sto pÃ¥ oppstilling, og sersjanten kom ut med et vÃ¥pen. Gjennom hodet mitt raste: «Husket jeg Ã¥ lÃ¥se skapet? Ja? Nei? Nei! Dritt. Det mÃ¥ være min.» AG-nummeret blir ropt opp, og det er definitivt min. Jeg roper (generel sett snakker jeg lite og roper mye for tiden): «Serjant, den er min!» – «Javel? Er du interessert i Ã¥ kjøpe den tilbake?» Jeg fikk kjøpt den tilbake for 10 armhevinger.

Alt i alt har jeg det veldig bra. Jeg sover litt lite og er derfor ganske trøtt mesteparten av tida, men det får gå. Maten er grei, folka på rommet er konge, befalet er ok. Jeg traff forresten broren til Berit i matsalen i dag. God mann. Vi kommer sikkert til å treffes litt mer etter hvert og få gang på noe kristent fellesskap. Det hadde vært gudd.

(Jeg vet ikke helt hva det går i med Forsvaret og forkortelser. De har mange forskortelser. For ordens skyld: GrU=grunnutrustning; SlO=sluttet orden; BV=beltevogn; UB=utskrevet befal.)

Dette innlegget ble postet 24. august 2004 kl. 19:54 og er kategorisert under Førstegangstjeneste. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

4 KOMMENTARER

  1. ingvar sier:

    glømte Ã¥ lÃ¥sa inn AGen…
    minne meg om den tiÃ¥ eg va fersking ja…
    de e sant de så Aspis sa at de vekke åpp en del minne når me lese dette.
    PÃ… STEDET HVI..!

  2. asbjørn sier:

    Ã… fytti grisen! Ã… fytti han, ja grisen! Tenk Ã¥ glømma dæ… *ler høgt for meg sjølv.*

  3. Harald sier:

    Ikkje adle kan ver liga rutinerte, Aspis, trudde då du av alle visste det :)

  4. PÃ¥lB sier:

    Syns øverraskande nok te hørres kjekt ut. Vilt stress, men kjekt..

Legg til en kommentar