Klar til strid?


Norske soldater i Irak (Foto: Forsvarets mediesenter)

FØR JEG REISTE inn til førstegangstjeneste hadde ikke noe klart bilde av hvordan året som lå foran ville bli og hvordan det ville være. Jeg hadde i alle fall ingen forestillinger jeg klarte å formulere ut i ord eller konkrete bilder, men noen tanker må jeg likevel ha hatt, for det er noen ting som har overrasket meg.

FØRST OG FREMST ble jeg overrasket over hvor reelt og konkret vi lærer Ã¥ føre krig og Ã¥ drepe. Jeg var selvsagt klar over at jeg ved Ã¥ gÃ¥ inn i Forsvaret stilte meg i en posisjon der jeg i en krigssituasjon kunne bli nødt til Ã¥ drepe – nettop dette var jo ogsÃ¥ grunnlag for en del overveielser om hvorvidt det var riktig Ã¥ velge militærtjeneste eller siviltjeneste. Jeg hadde likevel ikke sett for meg at vi pÃ¥ en slik mÃ¥te skulle lære og trene pÃ¥ nettopp dette. Alle tingene vi gjør (eller… stryk sengestrekken fra den lista) trener oss til Ã¥ bli mer effektive soldater.

VI REISER TIL SKYTEBANEN og blir etter hvert gode skyttere (Norge går visst for å være blant de beste skytterne i verden). Vi lærer kamuflasjeteknikker for å skjule oss for og overraske fienden. Av samme grunn lærer vi oss å bevege oss i taktisk formasjon som lag og enkeltpersoner. Etter hvert regner jeg med vi vil lære å bruke bajonett (kniv festet fremst på våpenet). De fleste av småtriksene vi lærer er for å gjøre det vanskeligere for fienden å se og treffe oss, og lettere for oss å skyte ham.

Jeg hadde pÃ¥ én mÃ¥te tenkt gjennom disse tingene, men det blir annerledes nÃ¥r en er midt oppe i det. Det vi lærer og trener pÃ¥ har faktisk til hensikt Ã¥ ta livet av andre mennesker. PÃ¥ spørsmÃ¥l fra en menig om hva bajonetten brukes til, svarte sersjanten kort: «Den brukes til Ã¥ drepe mennesker med.» Det satte en liten støkk i meg.

DETTE MÃ… IKKE misforstÃ¥s med at jeg nÃ¥ er pasifist. Jeg mener fortsatt at det i gitte situasjoner finnes grunnlag for, og er moralsk riktig, Ã¥ gÃ¥ til krig. Det er kanskje mer det personlige aspektet jeg ikke var helt forberedt pÃ¥. Like fullt er konsekvensen av standpunktet mitt at jeg kan komme i en situasjon der jeg kommer til Ã¥ drepe. Og nÃ¥r alt kommer til alt: Skulle det komme til det punktet vil jeg helst være best mulig trent og rustet til Ã¥ nedkjempe fienden. Hvis det en dag kommer sÃ¥ langt ønsker jeg Ã¥ være det Forsvaret kaller KTS – Klar Til Strid – ikke bare utstyrsmessig, men ogsÃ¥ mentalt. Da vil jeg helst være mest mulig effektiv, og i en krigssituasjon vil det i stor grad bety Ã¥ være dyktigst mulig til Ã¥ drepe.

JEG HÃ…PER INDERLIG den dagen aldri kommer.

Dette innlegget ble postet 29. august 2004 kl. 18:48 og er kategorisert under Førstegangstjeneste, Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

4 KOMMENTARER

  1. PÃ¥lB sier:

    Finnes det situasjoner hvor du mener det er moralsk riktig å gå til krig, eller å forsvare landet?

    Jeg er av dem som mener at det bør være lov å være utrustet til å klare å forsvare seg i en eventuell krig, men er ikke tilhenger av at norske soldater blir sendt til Irak. Hva tenker du?

  2. Bjørnar sier:

    Gode spørsmål, Pål.

    For å begynne med det siste først: I tilfellet med Irak er jeg i tvil. Det var ikke FN-mandat for å invadere Irak, og det er problematisk. Jeg ser fordeler med å få fjernet Hussein, men også problemene med gjenoppbyggingen av landet. Isolert sett er det jo fredsbevaring norske soldater driver, selv om det kanskje er for enkelt å forsvare det med det. Jeg er i tvil.

    Når det gjelde det mer generelle spørsmålet, mener jeg det er riktig å forsvare landet mot en fiende som vil invadere, og jeg mener helt klart at det finnes situasjoner hvor det er riktig å gå til krig. I 2. verdenskrig gikk de allierte til krig mot Hitler-Tyskland. (Formelt sett var det vel Storbritannia som gikk i spissen og erklærte krig etter gjentatte advarsler om at Tyskland måtte trekke seg ut av Polen m.m.) Det var utvilsomt en rettferdig og moralsk riktig krig.

    Av nyere eksempler kan en nevne Rwanda – da gikk vi ikke til krig, men det viste seg i ettertid Ã¥ være en dÃ¥rlig avgjørelse -, Kosovo (FN-mandat?), Libanon (definitivt FN-mandat), og den noksÃ¥ ferske situasjonen i Darfur, Sudan. I sistnevnte situasjon har verden ennÃ¥ ikke grepet inn, og de lærde strides fortsatt om hvorvidt det er folkemord eller ikke, men rent personlig mener jeg det er riktig Ã¥ gÃ¥ til krig/gripe inn med militær makt for Ã¥ stoppe nedslaktingen som foregÃ¥r i landet.

    Grenseoppgangen om nÃ¥r det er riktig Ã¥ gÃ¥ til krig eller ikke, og hvordan en gjør det, er vanskelige. Jeg er likevel ikke i tvil om at det finnes situasjoner der det er moralsk galt – og faktisk en synd – Ã¥ la være Ã¥ gripe inn.

    Jeg avslutter med Arnulf Øverlands kjente utdrag fra diktet Du mÃ¥ ikke sove – skrevet i opptakten til 2. verdenskrig:

    «Du mÃ¥ ikke tÃ¥le sÃ¥ inderlig vel
    den urett som ikke rammer deg selv!»

  3. Ragnhild sier:

    Du, eg hørte en gang at soldater helst skulle lære å skade i stedet for å drepe. Så klart kan jo det være litt vanskelig i en krigssituasjon når en skyter på andre soldater. Men er egentlig poenget å drepe eller å skade?

  4. Bjørnar sier:

    Det stemmer, Ragnhild! En skal heller skade enn å drepe om mulig.

    Grunnen til det er likevel like kynisk som den er enkel: En død soldat blir lagt igjen på slagmarken (iallefall inntil slaget er over), mens en skadet soldat må bæres med, noe som forsinker fienden kraftig. Det er altså rent strategiske årsaker som ligger til grunn for dette prinsippet.

    Ammunisjonen som blir brukt i vÃ¥pnene vÃ¥re er likevel sÃ¥ kraftig at det er vanskelig Ã¥ skade uten Ã¥ drepe…

Legg til en kommentar