Vil utvide abortgrensen
Arbeiderpartikvinnene vil fjerne abortnemndene og utvide dagens grense for selvbestemt abort fra 12 til 16 uker. I dag blir søknader om abort etter tolvte svangerskapsuke behandlet i en nemnd. Det vil Ap-kvinnene ha slutt på.
Jeg har mye å si om dette, men akkurat nå orker jeg ikke. Kanskje en annen dag.
En ting, bare: 16 uker er nesten fire måneder, og det er nesten et halvt svangerskap. Jeg har ikke veldig peiling på svangerskap, men jeg forestiller meg at et foster (hvis det etter fire måneder fortsatt kan kalles det) på dette tidspunktet er forholdsvis stort og ganske utviklet.
Et lite, halvferdig barn i 16. uke, borte på et øyeblikk. Jeg blir dårlig av å tenke på dette.
anfall sier:
29. september 2004, kl. 1:12
Jeg blir dårlig av å tenke på det barnet som må vokse opp etter et uønsket svangerskap, din Judas!
anonym sier:
29. september 2004, kl. 10:16
Det er lett å ha meninger om ting man selv ikke har en personlig opplevelse med. Da blir man fort ensidig.
Problemet er at personer som har fått noe tett inn på livet (som for eksempel abort) også blir ensidige, kanskje i motsatt retning.
Balanse er vanskelig, men det går an å være konstruktiv…
Jon Arne sier:
29. september 2004, kl. 10:26
Er det mange mødre som synes at det barnet de kanskje ville ta abort, men lot leve er uønsket? Er det noen som virkelig føler det ovenfor sine barn?
Ragnhild sier:
29. september 2004, kl. 11:42
Jeg har hørt om flere kvinner som har fått problemer senere i livet med valget de tok om å ta en abort. Jeg har aldri hørt om en kvinne som vurderte abort, men valge barnet, som har fått problemer med det valget!
Maria sier:
29. september 2004, kl. 16:44
Det må være forferdelig å være uønsket gravid.. Og finnes det unsøkede barn må det være fælt å ikke føle seg elsket.
Men abort er her i Norge en alt for «lettvint» løsning. Ventetiden er kort, og inngrepet tar ca 15 min. 15 min på å fjerne et liv?!
Når et foster er i sin 16 uke kan vi tydelig se om det er gutt eller jente, bevegelsene blir mer målrettede, og fosteret svelger tidvis fostervann. Kropp, armer, ben, skjelett og indre organer er nesten ferdig utviklet selv om fosteret kun har levd ca 4 måneder.
Det er et individ!
Med hvilken rett kan vi bestemme å ta livet av det?
Bjørnar sier:
29. september 2004, kl. 21:44
Dette er helt klart et følsom tema, og jeg har forståelse for reaksjonene som kommer.
«Anfall»: Jon Arne og Ragnhild påpeker at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom at svangerskapet er uønsket og at barnet som evt. blir båret frem er uønsket. Som Ragnhild sier viser erfaringen at mange mødre som har vurdert abort, men valgt å bære frem barnet, opplever barnet som en gave de elsker like mye som andre mødre som på forhånd ønsket et barn. (Selvsagt finnes det også her unntak.)
Men å forutsette at et barn fra et uønsket svangerskap skal få det dårligere enn et barn fra et ønsket svangerskap finnes det lite grunnlag for, og i en så viktig sak som et menneskeliv kan ikke løse antakelser om barnets fremtid være styrende. Til det er livet altfor verdifullt.
«Anonym»: Jeg er helt enig. Erfaringene våre preger oss selvsagt, og jeg vet at det er mange som har vonde og såre erfaringer når det gjelder abort. Det har jeg forståelse for, og ønsker å ta på alvor.
Jeg er likevel litt i tvil om hva du sier. Er jeg ensidig? (Muligens.) Er jeg lite konstruktiv? (Det håper jeg ikke.)
Enten vi er ensidige eller ikke; påvirket eller ikke av tidligere erfaring; det må være helt klart at det er menneskeliv vi har med å gjøre. Og jeg stiller meg sammen med Maria her: Hvilken rett har vi til å bestemme å ta livet av det?
Dette er en alvorlig sak, og jeg kan likevel ikke la være å snakke om det. Et menneskeliv må være mer verdt enn 15 min. på en abortklinikk. Det må det være.
Ole Martin sier:
30. september 2004, kl. 18:35
Et spørsmål til ettertanke…
Når er et svangerskap «uønsket»? Når det ikke er planlagt? I så fall, så er det vel en del mødre i det ganske land, som glemte å ta en p-pille eller to, som har vært utsatt for et såkallet «uønsket svangerskap». Eller? Håper de er glad i barna sine…
(Denne «morsomheten» er ikke ment til å såre noen, dersom noen leser dette og tenker at jeg er en dust som ikke vet hva jeg sier, så er iallefall det siste sant…) :-)
anfall sier:
4. oktober 2004, kl. 13:45
Så, maria, du mener at uansett utfall, så er det endelige faktum at barnet blir satt pris på? Jeg tror at mange av de kandidatene som vurderer abort rett og slett ikke er skikket til å oppdra et lite barn. Mange er på grensen til barn selv.
Hva definerer et liv? En persons «affeksjon» til det livet? «Se, den har jo armer og bein og greier, så nå syntes jeg det er på tide at vi behandler den som et menneske!».
Jeg anser et liv som startet når det er født. Når hjernen virkelig begynner å ta til seg sanseinntrykk, og skrive historie.
Jeg ville ikke satt noen grad på når det hadde vært saklig å abortere. Enten abort, eller ikke abort. Hvem er det som skal avgjøre når et foster har gjort overgangen, og blitt et menneske?
Jeg tror abortretten er noe man SELV eier.
Og om det er en for lettvint løsning? For all del, jeg er 100% enig. Men noenganger er det også et NØDVENDIG onde.