Hør, sÃ¥ stille det er

En helg i en gjennomsnittlig militærleir er en heller rolig og stille affære. Alt arbeid er lagt ned, aktiviteten opphører, soldatene tar på seg sivile klær og later som om de lever sivile liv (noe som selvsagt bare er en illusjon vi liker å holde fast på). De eneste som fortsatt er på er de stakkars vaktene i porten som må stå der dag og natt, uansett vær eller hvor mange kuldegrader det måtte være. De står der like støtt, om enn noe hutrende til tider, og gjør honnør til alle som passerer inn eller ut av leiren.

Bortsett fra hutringa til vakta (ja, signe vakta) er det stille. Vi glir sakte, men sikkert inn i en dvaletilstand der tiden gÃ¥r med til de smÃ¥ ting; spise, lese, se pÃ¥ film (det gÃ¥r film 24/7 i tv-stua i helgene — det vises sikkert mer film her enn pÃ¥ kino), spise, trene, spise, henge i kapellet, sjekke ut om det er noe liv den lokale puben Svingen. (Og for enkelte: drikke seg full pÃ¥ Svingen, fÃ¥ refs for Ã¥ ha drukket seg full pÃ¥ Svingen.)

Enkelte har symptomer som kan tyde pÃ¥ at brakkesyke er forestÃ¥ende. Brakkesyke er, ifølge fenrik Enlien, nÃ¥r «den blÃ¥ senga etter hvert blir skikkelig fristende, og det første en gjør etter middag er Ã¥ legge seg nedpÃ¥ for Ã¥ sove bare fem minutter (jaja, bare fem minutter, jeg lover!), og alt dreier seg om Ã¥ sitte pÃ¥ rommet og glo i veggen eller pÃ¥ tven og sove og ønske seg bort.» Det høres ikke ut som noen fristende tilstand, og befalet har klokelig nok forbudt TVer pÃ¥ rommet frem til andre langperm for Ã¥ fÃ¥ folk ut pÃ¥ fellesrom og i sosial omgang med andre. I tillegg er det pÃ¥ ubestemt tid forbudt Ã¥ sove pÃ¥ dag- og ettermiddagstid. Brakkesyke er ikke til Ã¥ spøke med. Mangelen pÃ¥ aktivitet i helgene gjør likevel sitt til at det er et par som svever farlig pÃ¥ kanten.

Det er egentlig litt rart at det ikke er mer «tilbud» Ã¥ benytte seg av i helgene, men det er vel litt opp til den enkelte Ã¥ aktivisere seg. Kanskje er vi bare for vant til Ã¥ bli underholdt, og nÃ¥ fÃ¥r vi svi? Bedrevitere ville sikkert trukket fra «dessert-generasjons»-begrepet og sagt at alt var mye bedre før, men det virker som at brakkesyke-syndromet har eksistert like lenge som Forsvaret har hatt militærleir i indre Troms.

Selv trives jeg med at det ikke skjer en dritt. Men ikke mer enn to dager om gangen. Det får være nok.

Dette innlegget ble postet 16. oktober 2004 kl. 18:49 og er kategorisert under Førstegangstjeneste. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

INGEN KOMMENTARER

Legg til en kommentar