I et land langt, langt borte

Jeg lurer på om jeg blir stillere og mer tankefull med tiden. Kanskje er det bare enkelte ganger jeg glir litt bort, når jeg ikke har fått tid til å sortere tankene og det er folk til stede og jeg bare brukt mye krefter på å lytte til noen. Det krever mye å lytte, iallefall hvis du skal lytte ordentlig, ikke bare jatte med og tenke på andre ting samtidig, men kun lytte. Lytting er en fulltidsjobb.

Hvis jeg har lyttet en stund uten å fått pause til å sortere tanker og inntrykk underveis glir jeg fort inn i en transelignende tilstand der jeg ikke enser det som skjer rundt meg. Da sier folk ofte at jeg ser tankefull ut. Egentlig er jeg ikke så full av tanker. Egentlig hviler jeg bare. Jeg hviler hodet og øynene. Lar tankene komme å gå som de vil og fly litt rundt omkring. Tenker ikke så veldig hardt. Jeg bare hviler hodet. Uten hvile fungerer jeg ikke.

SÃ¥nn er det egentlig med mange ting. Uten hvile fungerer jeg ikke. Det er selvsagt mulig Ã¥ holde det gÃ¥ende en stund pÃ¥ oppspart energi, svette, tÃ¥rer og viljestyrke, men i lengden gÃ¥r det dÃ¥rlig uten hvile. Ã… «møte veggen» er etter hvert et ganske kjent begrep. Veggen er ikke noe Ã¥ spøke med. Det er mange som blir sykemeldte i lang tid etter Ã¥ møtt den, og de kan fortelle at en blir helt tom for energi og initiativ. Alt en skal gjøre koster utrolig mye Ã¥ fÃ¥ gjort, og en føler seg tiltaksløs og «tom», og det enete som hjelper er Ã¥ holde seg i ro og gjøre minst mulig. Det virker ikke som en tilstand Ã¥ trakte etter.

Et møte med Veggen er ofte et resultat av for lite hvile. Jeg kan forstå når kroppen etter en tung økt sier at det er på tide med hvile, men det er vanskeligere å forstå når hodet sier at det trenger hvile. Hvis alt annet går galt kan en jo hive innpå noen Paracet eller noe, så går det over. Å hvile hodet er undervurdert. Hvis en da også hviler litt innimellom slipper en å samle det opp og ta et halvår eller et år om gangen.

Hvis du nå ser meg sittende eller gående med et tomt blikk og et tankefullt, dypsindig uttrykk i ansiktet er det fare for at skinnet bedrar. Sannsynligvis hviler jeg bare hodet litt. Da har jeg konsentrert meg litt for hardt, og trenger å frikoble en stund. Gi meg litt tid, så er jeg brått tilbake.

Dette innlegget ble postet 28. oktober 2004 kl. 2:08 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Anonym sier:

    Heihei!Kom tilfeldivis innpå bloggen din!Utruli bra beskreve asså,hehe:)D e sant d,kroppen å håve trenge kvile!!!!

Legg til en kommentar