Må vinne, bare må vinne

Bordtennis
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

DET ER IKKE til å legge skjul på at jeg har et visst konkurranseinstinkt. Jeg vet ikke hva som gjør det, men så snart det er snakk om konkurranse, er jeg på så det holder. Jeg gir alt — og blir skikkelig glad når jeg vinner, og skikkelig sur når jeg taper. En stund måtte jeg slutte å spille brettspill fordi jeg ble i så dårlig humør av det. Generelt sett har jeg liten interesse av å spille spill eller konkurrere på arenaer jeg ikke har sjanse for å være blant de beste. Men hvis seieren er innen rekkevidde… Det kan gå hardt for seg.

VI HADDE en liten bordtennisturnering på Saron i går. Det har lenge vært rivalisering rundt bordtennis-bordet. Det er mange gode spillere, og mange som veldig gjerne vil vinne (*host*Torstein*host*). Ting utviklet seg, og det ble raskt alvor. Det ble noen beinharde runder, der det skiftet ofte hvem som ble stående som seierherre. Vi holdt på lenge — sikkert halvannen time — og det var utrolig jevnt hele tiden. Til slutt klart jeg med nød og neppe å hale i land en 13-11-seier over Torstein, og det føltes så godt! Mwhohahaha! Skikkelig godt var det, Torstein. (Sånn, nå er jeg ferdig med å godte meg.)

JEG ER LITT usikker på hvor denne enorme vinnertrangen kommer fra. Den har vært der hele livet. Verken mor eller far har den på samme måten. Benedicte har den til dels. (Bare se når hun spiller Fantasi. Det er sykt.) Onkelen min har den til de grader. Jeg har fortsatt til gode å spy i grøftekanten under et forsøk på å sykle Birkeineren uten å trene noe særlig på forhånd. Når du spyr av utmattelse har du gitt alt.

KANSKJE ER DET dette som er grunnen til gode resultater på testene vi har hatt i militæret. Jeg gjør det bedre enn en del som egentlig burde ha bedre forutsetninger enn meg, og det kan være fordi jeg vil mer enn de. Å si at jeg vil mer blir også feil, for det er mer en forbannelse som gjør at jeg må prestere bedre. Selv om jeg på forhånd bestemmer meg for å ta det rolig er det noe som klikker på innsiden når vi er i gang. Da er det plutselig ikke aktuelt å ta det rolig — da er det resultater som teller. Og det er vondt mesteparten av tiden. Det er en forbannelse. På samme tid er det jo en velsignelse fordi det til tider gir seier, og seier er jo aldri å forakte.

HANNA SIER AT jeg er den mest provoserende personen hun vet om å spille spill med. Det kan jeg ikke forstå. :)