MÃ¥ vinne, bare mÃ¥ vinne


Bordtennis
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

DET ER IKKE til Ã¥ legge skjul pÃ¥ at jeg har et visst konkurranseinstinkt. Jeg vet ikke hva som gjør det, men sÃ¥ snart det er snakk om konkurranse, er jeg pÃ¥ sÃ¥ det holder. Jeg gir alt — og blir skikkelig glad nÃ¥r jeg vinner, og skikkelig sur nÃ¥r jeg taper. En stund mÃ¥tte jeg slutte Ã¥ spille brettspill fordi jeg ble i sÃ¥ dÃ¥rlig humør av det. Generelt sett har jeg liten interesse av Ã¥ spille spill eller konkurrere pÃ¥ arenaer jeg ikke har sjanse for Ã¥ være blant de beste. Men hvis seieren er innen rekkevidde… Det kan gÃ¥ hardt for seg.

VI HADDE en liten bordtennisturnering pÃ¥ Saron i gÃ¥r. Det har lenge vært rivalisering rundt bordtennis-bordet. Det er mange gode spillere, og mange som veldig gjerne vil vinne (*host*Torstein*host*). Ting utviklet seg, og det ble raskt alvor. Det ble noen beinharde runder, der det skiftet ofte hvem som ble stÃ¥ende som seierherre. Vi holdt pÃ¥ lenge — sikkert halvannen time — og det var utrolig jevnt hele tiden. Til slutt klart jeg med nød og neppe Ã¥ hale i land en 13-11-seier over Torstein, og det føltes sÃ¥ godt! Mwhohahaha! Skikkelig godt var det, Torstein. (SÃ¥nn, nÃ¥ er jeg ferdig med Ã¥ godte meg.)

JEG ER LITT usikker på hvor denne enorme vinnertrangen kommer fra. Den har vært der hele livet. Verken mor eller far har den på samme måten. Benedicte har den til dels. (Bare se når hun spiller Fantasi. Det er sykt.) Onkelen min har den til de grader. Jeg har fortsatt til gode å spy i grøftekanten under et forsøk på å sykle Birkeineren uten å trene noe særlig på forhånd. Når du spyr av utmattelse har du gitt alt.

KANSKJE ER DET dette som er grunnen til gode resultater pÃ¥ testene vi har hatt i militæret. Jeg gjør det bedre enn en del som egentlig burde ha bedre forutsetninger enn meg, og det kan være fordi jeg vil mer enn de. Ã… si at jeg vil mer blir ogsÃ¥ feil, for det er mer en forbannelse som gjør at jeg mÃ¥ prestere bedre. Selv om jeg pÃ¥ forhÃ¥nd bestemmer meg for Ã¥ ta det rolig er det noe som klikker pÃ¥ innsiden nÃ¥r vi er i gang. Da er det plutselig ikke aktuelt Ã¥ ta det rolig — da er det resultater som teller. Og det er vondt mesteparten av tiden. Det er en forbannelse. PÃ¥ samme tid er det jo en velsignelse fordi det til tider gir seier, og seier er jo aldri Ã¥ forakte.

HANNA SIER AT jeg er den mest provoserende personen hun vet om å spille spill med. Det kan jeg ikke forstå. :)

Dette innlegget ble postet 30. oktober 2004 kl. 16:23 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Kristia L sier:

    Du e akkurat lik meg. Gje meg en konkurranse, og eg vil gjoer alt eg kan for aa vinna! I hvilken grad eg blir irriterende glae eller moekk sure komme an paa konkurransemenneske-graden paa dei eg spele mot. En ting e jaffal sikkert: Aa konkurrere mot folk som ikkje engasjerer seg, er kjedelig som bare det.
    Konge innlegg!!

Legg til en kommentar