«Idol»-sirkuset er tilbake
Foto: TV 2
Ja, det er tilbake, og jeg må si jeg liker det. Det er utrolig engasjerende! Så mye følelser, så mye glede og så mye skuffelse — hele spekteret kommer til syne. I tillegg er det råærlig, siden det er helt vanlige folk som er der, vanlige ungdommer det går an å identifisere seg med. Den kuleste i gårsdagens program var hun fra Vennesla med den sykeste dialekten og den kuleste avslappede/engasjerte personligheten. Hun var dritkul!
Dommerne har tidligere fått mye kjeft for å være ufine i kommentarene. I år synes jeg de i de fleste tilfellene har vært ganske saklige, og noenlunde forsiktige med hvordan de kvester de som faktisk ikke har noe i Idol-konkurransen å gjøre (selv om de overraskende ofte er av en annen mening selv). Nytt av året er også at programlederne tar "vår" side og gjør narr av dommerne. Det er utrolig morsomt, og det gjør skikkelig godt å se de også få litt tyn. Jeg er litt i tvil om hvorvidt det er riktig å godte seg av at noen får tyn, men det er jo på sett og vis fortjent. Det føles iallefall godt.
Det finnes negative sider ved konseptet. Er det f.eks. bra at hele greia baserer seg på at vi alle ønsker å bli Idoler, å bli sett, å bli opphøyd? Jeg kjenner meg iallefall igjen på det området, selv om det ikke arter seg som et behov for å bli sett som sanger. Er det riktig å utsette såpass unge folk (16-åringer har et stykke igjen før dere er noenlunde ferdig formet — og det har for så vidt jeg også) for en utvelgelsesprosess der de aller fleste blir målt og funnet utilstrekkelige? Er det riktig av oss å se på et program som gjør troskyldige (naive?) ungdommer til latter, og i enkelte tilfeller stiller de frem til spott og spe? På Idol-sidene reklameres det med "Le av andre" der du kan sette sammen latterlige auditioner til din egen video.
På den andre siden kan en si at Idol gir mulighet for å hente frem musikere (kulturbærere; musikk er et samfunnsgode) som ellers ikke hadde kommet frem. Det gir en unik mulighet for unge mennesker til å få lage og gi ut musikken sin. Det underholder og engasjerer kanskje ikke en hel nasjon, men iallefall en hel generasjon eller to, og er mer populært enn det meste annet av tv-programmer. Sistnevte er kanskje ikke et godt argument, men det er nå en kjensgjerning.
Uansett moralske kvaler er det ikke tvil om at jeg elsker programmet, så da har jeg kanskje valgt allerede? (Dårlig måte å velge på i så fall.) Jeg kommer iallefall til å få med meg alt jeg kan av det, for det er så vanvittig spennende og engasjerende og underholdende at jeg blir helt hekta. Etter min mening er det et av de beste tv-konseptene som er laget i senere tid. Det tar helt av!
Idol er i gang. En ny sesong er i gang. En episode og du er hekta.
Møyfrid sier:
24. januar 2005, kl. 21:42
JAAA! Me elske idol =)
15. Johannessen sier:
25. januar 2005, kl. 7:56
Såg mine første minutt av idol på søndag som var. Sant nok var det berre nokre få minutt såg, men likevel.
Gjennom media og folk som ser det mener eg at eg har eit nokonlunde bilet av kva Idol er. Det er søppel. Ufatteleg billig underholdning. Dei som skal bedømme stakkarane er ikkje direkte milde i kritikken. «Du må aldri synge mer» (ok ikkje heilt sikker på sitatet, men noko liknande var det). I staden for å oppmuntre folk til å drive med musikk på fritida, verkar det som om dei prøver å få folk til å gje opp det dei synest er kjekt. Vektleggjinga burde, slik eg ser det, vore meir positiv. Ein treng ikkje ljuge folk midt i anlete, men det er fint mogleg å være ærlege på ein litt meir human måte. Som Paul Simon seiar det: «Just give me some tenderness beneath your honesty…» (beklagar bruken av framandt tungemål, men her tener det etter mi meining saka)
Uhyre kortsiktig tenkning vil eg seia. Dersom ei mor (eller ein far) i sine ungdoms år får slengt i tryne at dei ikkje kan synge er sjansane store for at dei ikkje oppmuntrar sine eigne born til å drive med musikk.
No er eg fullt klar over at somme berre gjer det for å være kule. Det er jo litt spanande å drita seg ut på riksdekkande TV. Det får så vera.
Du Bjørnar seier at musikk er eit samfunnsgode. Det støar eg deg i, men samstundes snakkar du om kulturbærarar. Kva for ein kultur? Den amerikanske? Viss det er den du siktar til er eg heilt enig. Kva er vel meir amerikansk enn «artistar» som syng om kvinner, kjærleik, krig og fred og sånn, (moglegens litt om seg sjølve og harde tider) og som blir dyrka som Idol? Kva er vel meir amerikansk enn å finne oppskrifta på ein slager for så å lage den, og få andre til å severre den (Idola)?
Eit siste moment: Er det ein grunn til at desse musikerane ikkje har fått eit gjennombråt før dei kjem på TV skjermen? Kva er grunnen til at til dømes (eit av mange døme forøvrig) Lillebjørn Nilsen er kjend i dag? Han er ikkje eit produkt, slik som desse som Idol «fabrikken» spyr ut. Han har klimpra på gitaren, hatt konsertar sagt det han meinar, slik har han blitt kjend. Han har ikkje sunge «cover» sangar, ikkje blitt sminka ok frisert slik at han skulle sjå mest mogleg kul ut. No er eg fullt klar over at dømet er «ur-norsk», og eg kunne ha valt andre, men eg tykkjer dette illustrerar mine meiningar.
Nei, gjev meg heller kulturbærarar som jobbar for det. Dei som spelar utallege jobbar kvart år, som skriv sjølv, som sjølv må jobbe seg til ein platekontrakt, for så å evt. få litt av den oppmerksemda som følgjer.
Missforstå meg rett: dei som vinn Idol har sikker jobba hard, på sin måte…
Bjørnar sier:
25. januar 2005, kl. 22:25
Jeg er langt på vei enig med deg i at kritikken kan og bør så langt som mulig være konstruktiv, og ikke bare å rakke ned på deltakerne. Likevel skal det sies at det er enkelte av de som melder seg på Idol faktisk ganske sikkert har andre ting de er bedre til enn å synge, og kanskje de heller burde holde på med dét på fritiden sin.
Hvorvidt fremtidige foreldre som ikke driver med musikk vil være en hindring for sine egne barn, det blir rene spekulasjoner. Selvsagt blir sjansen noe større for at barn selv vil drive med musikk hvis de har musikalske foreldre, men det er langt fra noen automatikk i det.
Og hva mener du egentlig med «amerikansk» kultur? Hvilken standard er det som bestemmer at det er Lillebjørn Nilsen & co som er «norsk» kultur? Er det språk? I så fall kan en jo si at det er Petter Dass sitt språk (skikkelig gammeldags norsk) som er retningsgivende for norsk kultur. Eller at språket til forfatterne fra tiden rett etter dansk union (dansk språk) definerer den «norske» kulturen. Er det hva teksten handler om som definerer hva som er «amerikansk» kultur? Da vil jeg si at tekstene til mange av de unge låtskriverne er mer norsk kulturelt sett enn Lillebjørn Nilsen.
Hvem som har jobbet hvor mye og hvor lenge vet jeg ikke så mye om. Om vinnerne får en «billig» start, blir de uansett sannelig nødt til å jobbe hardt for å holde seg inne i den norske musikk-varmen. Hvis ikke er det snakk om kort tid før de går over i historien som en fis i vinden. Det er sikkert og visst.
15. Johannessen sier:
26. januar 2005, kl. 9:55
Er samd i at det er spekulasjonar når eg snakkar om foreldrene og deira aktivitetar. Likevel kan det ha ein del å seie for borna.
Kultur er jo eit utrulig vidt og «oppbrukt» omgrep, så eg trekk det tilbake. Det eg meiner ikkje at Hr. Nilsen er fasiten på det som er norsk, men eg meiner at det er nærare det eg vil kalle typisk norsk. Store delar av det som blir sunge i Idol (intrykket eg har fått i alle fall) er ikkje direkte norskprodusert. Dette vil eg seie liknar meir på det som er typisk amerikansk, enn på det som e typisk norsk. Kanskje det er ein grunn til det i og med at konseptet er henta i frå utlandet?
Argumenta dine ang den billige starten og fjerten i vinden kan eg seie meg samd i. Likevel meiner ag at det er lite interessant, og ødsling med ressursar å produsera folk som blir «ein fjert i vinden».
Bjørnar sier:
26. januar 2005, kl. 18:02
Enig i at det har en viss innflytelse på barna. Det skulle vært interessant å visst hvorvidt «musikalske» barn er et resultat av arv eller av påvirkning fra foreldre. Det er vel kanskje en blanding.
Når det gjelder «typisk norsk»-begrepet vil jeg si at Lillebjørn Nilsen representerer — og appelerer til — en bestemt gruppe av befolkningen, og ikke det typiske norske som sådan. Hva som er typisk norsk er en ganske komplisert affære, der noen vil si at den ble skapt/funnet opp under nasjonalromantikken i for- og etterkant av frigjøringen fra dansk union i 1814. Andre vil si at det er noe som ligger langt tilbake i historisk tid og peke på at folkemusikk og hardingfeler og hele den pakka er det typiske norske.
Jeg vil derfor fastholde at både Lillebjørn Nilsen og sangene som blir sunget i Idol ikke har med hva som er typisk norsk å gjøre, men at det er snakk om ulike musikk-stiler (som vi godt kan være uenige i om er bra eller ikke eller hvorvidt vi liker det ene bedre enn det andre).
Enhver artist som prøver seg, både gjennom Idol og gjennom tradisjonelle kanaler vil stå i fare for å bli en fjert i vinden. Det er en sjanse en i begge tilfeller er nødt til å ta.