Med Erlend Loe pÃ¥ Kaffebaren en tirsdag ettermiddag


Over en lav sko 
Originally uploaded by Bjørnar Tollaksen.

Jeg setter meg ned ved et tomt bord. Bordene i den innerste avdelingen er ikke laget for at det skal sitte bare én person der. Det er egentlig få bord på restauranter og utesteder som er beregnet for én. Når jeg ser meg rundt ser jeg at det faktisk ikke finnes et eneste enmannsbord i hele kaffebaren. Alle er beregnet to eller flere venner som er ute og drøser og har det hyggelig mens de nipper på latten eller kakaoen eller cappucinoen sin. Jeg savner en lesekrok. En lesekrok hadde vært noe. En skikkelig god stol eller to, kanskje en sacco-sekk eller fem, godt leselys, glem for all del ikke leselyset. Jeg hadde gitt mye for en god leselampe.

Det kan hende markedsundersøkelsen sier at det ikke hadde lønnet seg med en lesekrok. Det hadde vært dårlig utnyttelse av rommet, sier kanskje markedsundersøkelsen, vi trenger heller mange fire- og femmannsbord. Det gir oss mer penger i kassen. Jeg har forståelse for at en kaffebar trenger penger i kassen; de har tross alt investert i oppussing, leie, innkjøp av maskiner og lønning av servitører. Penger i kassen er vel og bra. Men hva med sjela? Hva med stedets sjel? Kan det tenkes at en Bjørnar Tollaksen som satt i et hjørne dypt nedsunket i en bok hadde tilført kaffebaren en ny dimensjon og et artig tilskudd i en ellers stilrent og minimalistisk sfære?

Folk kunne ha pekt diskret bort og småledd litt av meg der jeg satt med boka mi, og jeg hadde ikke egentlig brydd meg, for jeg hadde antakelig ikke fått med meg noe av det som skjedde, det gjør jeg sjelden når jeg leser, jeg har vanskelig for å gjøre mer enn én ting om gangen. Og kanskje ble noen litt interessert i dette med bøker og litteratur og menneskehetens kulturarv og hvorfor vi gjør som vi gjør. Kanskje noen hadde fått en plutselig inspirasjon til å dykke ned i bøkenes fantastiske verden og utforske de dybder som finnes der, og så kunne de kommet bort og lurt på om jeg hadde noen bøker jeg kunne anbefale, og jeg skulle se personen litt an og rettledet vedkommende til å begynne et sted som kunne være passende. Det hadde kanskje eskalert ganske raskt, og skarer av ungdom hadde samlet seg på kaffebaren for å lese og diskutere og prate om de store spørsmålene, det som virkelig betyr noe.

I stedet sitter jeg alene foran et stort bord som er for høyt til at det er behagelig Ã¥ ha boka pÃ¥, pÃ¥ en stol som er altfor rett og hard i ryggen til Ã¥ sitte tilbakelent i flere timer mens en leser, og lyset kan ikke akkurat kalles en leselampe — det er knapt nok en lampe — det er mer beregnet for Ã¥ dempes og skape en litt koselig og neddempet atmosfære.

Det dempede lyset virker ikke etter sin hensikt. Jeg tror ikke det er lyset det er noe i veien med — det gjør sikkert jobben sin det — nei, det er folkene som er problemet. Det sitter flere grupper med jenter pÃ¥ nabobordene (hvorfor er det bare jentegjenger som gÃ¥r pÃ¥ kaffebar midt pÃ¥ dagen?), og de snakker skikkelig høyt og i munnen pÃ¥ hverandre om alt som skjer i livet deres, eller rettere sagt alle som skjer i livet deres.

En ting hadde vært om de hadde fortalt oppmuntrende og positive ting om folk de omgÃ¥s, disse jentene pÃ¥ nabobordet, men de snakker mye nedsettende og negativt om personer de omgÃ¥s, og jeg tenker at Ã¥ snakke om folk pÃ¥ den mÃ¥ten hjelper jo ikke akkurat pÃ¥ forholdet til den personen. Rett skal være rett — noen menn(esker) er skikkelige drittsekker — men jeg klarer ikke la være Ã¥ tenke at Ã¥ snakke slik om folk fører til at en ser pÃ¥ de pÃ¥ en annen mÃ¥te, en mÃ¥te som gir de mindre verdi, og som gjør at en etter hvert forakter de selv om en egentlig i utgangspunktet syntes at de var hyggelige mennesker med litt smÃ¥defekter her og der (for slik er jo vi mennesker). Det ene har tatt det andre — det har en tendens til Ã¥ gjøre det — og plutselig er forholdet til andre mennesker mye dÃ¥rligere. Jeg merker selv hvor lett jeg gÃ¥r i denne fella, og ting blir aldri noe bedre av det. Stort sett blir jeg bare sintere og mer provosert (evt. sÃ¥ret) etter hvert som jeg forteller flere og flere ganger hvilken idiot den og den er. Jeg lurer pÃ¥ om jentene pÃ¥ nabobordet hadde sett annerledes pÃ¥ saken hvis de hadde lest mer bøker, men jeg tror ikke det. Dette har ikke med bøker Ã¥ gjøre.

Jeg gÃ¥r tilbake til boka mi. Det er den siste til Erlend Loe, og handler om en mann som ikke liker folk og er sÃ¥ lei av flinkheten — han har vært flink hele sitt liv; og nÃ¥ er han drittlei av det, og har reist opp i skogen og bodd der i seks mÃ¥neder nÃ¥r boka starter. Maten har gÃ¥tt tom, og han ser seg nødt til Ã¥ drepe en elg for Ã¥ fÃ¥ mat. Han legger ut Ã¥te for elgen, og nÃ¥r den omsider kommer hopper han ned pÃ¥ den og kjører kniven sin gjennom skallen pÃ¥ den, alt foran øynene pÃ¥ kalven hennes, som han senere skal komme til Ã¥ døpe Bongo og fÃ¥ en nært og personlig forhold til. Det er en elgkalv vi snakker om.

Du er en syk fyr du, Erlend Loe, tenker jeg. Syk, men festlig. Du kan det med Ã¥ sette ord pÃ¥ ting. Jeg merker at jeg allerede blir pÃ¥virket av mÃ¥ten du skriver pÃ¥ og fremstiller ting pÃ¥, etter bare noen sider. Jeg er dypt uenig med mange av tingene du mener og tar for gitt, men jeg liker mÃ¥ten du utforsker og lengter etter noe mer, noe som gir mening, for det er det bøkene dine handler om, er det ikke, Erlend Loe? Jeg ser en enorm hÃ¥pløshet og en søken etter noe hÃ¥ndfast og hÃ¥ndgripelig, noe som gjør at ting henger sammen og gir hÃ¥p og mening med fremtiden. Det virker som om du ikke ser noen mening eller hÃ¥p med ting. Jeg vet ikke om det er slik du har det, Erlend — fÃ¥r jeg lov Ã¥ kalle deg Erlend? — men det er dette jeg spekulererer i, slik jeg forestiller meg det.

Jeg håper du en dag finner frem til meningen med det hele, Erlend, at du en dag finner Sannheten, Han som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Det er Ham jeg tror du lengter etter. Det kan hende jeg tar feil, men det kan godt hende jeg har rett. Jeg ville satset pengene mine, nei, jeg vil satse livet mitt på at det er Ham du lengter og leter etter.

Hva du enn gjør, Erlend, ikke slutt Ã¥ lete. I dette tilfellet stemmer det faktisk at den som leter, den finner. Jeg vil ønske deg lykke til, og Guds fred (den som overgÃ¥r all forstand — kanskje det er det som er problemet? I sÃ¥ fall er du ikke alene. Jeg synes ogsÃ¥ det er vanskelig Ã¥ forstÃ¥, alt sammen) pÃ¥ reisen. Jeg kommer til Ã¥ følge med pÃ¥ deg ogsÃ¥ i Ã¥rene fremover. Kanskje vi treffes en dag. Kanskje i himmelen. Det hadde vært noe.

Dette innlegget ble postet 5. januar 2005 kl. 4:57 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

12 KOMMENTARER

  1. Renate sier:

    Futti så bra innlegg!! Eg e heilt enige med deg i at det burde vært bord som var anvendelige for ein person og elle folk som ville komma og lesa elle skriva!! Har tenkt d sjøl når eg sitte der aleina med permen min:) Koffor må man vær 2 for å gå på kafé liksom?!

  2. PÃ¥lB sier:

    Hei Bjørnar!

    For et fantastisk bra innlegg! Jeg vil påstå at jeg vinner mer på å lese det enn å høre på mattelæreren. For du for meg virkelig til å tenke, i tillegg til at måten du skriver på for meg til å måpe av imponerthet (der ble det også et ord).

    Takk for oppmuntringen på bloggen min.

    Jeg vil utnytte anledningen til å kommentere en av de nevnte positive kommentarene vi snakkte om:

    Du skriver utrolig bra! Det virker som om du får det du tenker på ned på arket. Det er en enormt god egenskap i seg selv! Og tankene dine er bra. Akkurat som denne siden i sin helhet er! Det er svært interessant og underholdene blogg du har Bjørnar!

    mvh PÃ¥lB

  3. magnus sier:

    veldig bra skrevet! og ei veldig bra bok.
    Har lenge tenkt på å ta med ei bok (kanskje et utenlandsk sykkelblad) for å lesa i fred på kaffebaren, men har aldri tort(skrives det sånn) Du er et sterkt menneske som tør noge sånt:)

    Biblioteket i stavanger har et hav av små rare, men gode plasser å sitte å lese. Eg ville gått der en gong. Innerst i barnebiblioteket (hvis du driste deg inn det) er det en sofa. Der sovna eg en gong:) Biblioteket er bra

  4. Bjørnar sier:

    Takker! :)

    Gratulerer med oppfinnelsen av nytt ord, PÃ¥l (eller var det Pokke?). :D

    Kan ikke si meg helt enig i at det var en veldig god bok, Magnus. Den er interessant, for jeg tror Loe representer et livssyn og tankesett som er ganske utbredt, og livssyn og tankesett er det lurt Ã¥ vite noe om. Jeg klarer likevel ikke Ã¥ la meg gripe av historien. Det finnes jo ikke noe poeng (selv om det det kanskje er et poeng i seg selv), og hele greia er sÃ¥ utrolig… meningsløs. Jeg likte den ikke noe særlig. Derimot digger jeg mÃ¥ten Erlend Loe skriver og tenker og argumenterer pÃ¥ — den siden av det er alltid fascinerende.

  5. Harald sier:

    Makeløst Bjørnar!

    Begynner du og skrive bøker har du i det minste én kunde :)

  6. PÃ¥lB sier:

    Så det skulle altså være noe av det siste som skjedde på kaffibaren. At du satt der, og leste boka di. Sånn kan det fillen gå..

  7. ingvar sier:

    e de mulig at kaffibaren har lagt ner?
    meg å deg må øveta bjørnar, så får me fram sjelå igjen :)
    tenke litt Borders(renate sin blogg)

  8. Bjørnar sier:

    Det skal eg huske på, Harald. Nå har du lovt det.

    Pål: Ja, sånn kan det fillen gå. Kjipe greier. Men det var jo på en måte en fin avslutning.

    Ingvar: Hadde det ikke vært for at du og jeg begge har 1000 andre prosjekt på gang (og uten å være profet kan jeg spå at dét ikke kommer til endre seg så lenge vi fortsatt kan puste) kunne vi laget den perfekte bibliotek/kafé-greiene som Borders ser ut til å være. Det hadde ikke akkurat vært feil. :)

  9. SiljeFrø sier:

    Det mÃ¥ jeg si.. Kaffebaren legges ned? Ikke akkurat knallers… Jeg har ogsÃ¥ hatt mine sittestunder der, bare sitter..og leser.. utrolig koselig.. Har du aldri prøvd «utstillingsvinduet»? Der er lyset best, det er varme under føttene dine og du fÃ¥r pÃ¥ en eller annen mÃ¥te fred fra folks blikk fordi du vet at de har sett deg uansett…

    Duh! Ha en fin dag da…
    Mvh

  10. Hanna sier:

    Vett egentlig ikkje heilt ke eg ska sei, men klare liksom ikkje la ver..

    Du fengsle meg nÃ¥r du skrive! Eg kan lesa Ã¥ lesa.. NÃ¥r eg va ferdige sÃ¥g eg kor langt dette innlegget egentlig va. Hvis innleggÃ¥ blir for lange gÃ¥r det som regel øve i skumlesing. Men ikkje me deg…kan ikkje forklaras, men du har noge spesielt der Bjørnar!

    Seie de igjen, aldri slutt me å skriva!

  11. Hanne H sier:

    Bjørnar.. MÃ¥ sei meg heilt enige med de andre her.. Liiiide gudd innlegg! Du imponere stadigvekk:) Heilt konge! Syns at hvis du engong tenke deg te Statene… ska eg visa deg plassen for deg:) Det har seg nemmlig sÃ¥nn at IHOP – International House Of Prayer (ikkje panncakes…selv om det ogsÃ¥ finnes..hehe) Ja uansett IHOP har bønn og lovsang 24 timer i døgnet ALLTID. Ikke nok med det, men de har en bokhandel, brukthandel OG en KAFFIBAR! Og jeg tror dette er en kaffibar etter ditt hjerte:) Den eiges av kristne. Er koselig.. Har STORE myke stoler og sofaer OG enkeltbord!! jah tenk det.
    Dette bygge kan du gå å komme til uansett når du vil på døgnet. Eg e klar for at du komme på besøk!

  12. Bjørnar sier:

    Å, fy fillen, Hanne! Eg er EN DEL klar for å komme på besøk!

Legg til en kommentar