I kinosalens mørke

Jeg savner en skikkelig kinosal. Det er ikke det jeg savner mest med å bo i Bardufoss, men et savn er det. Vi har en kinosal her. Den viser én film i uka, og det er langt fra alltid de velger de beste filmene å vise.

Det er mange filmer jeg gjerne skulle likt å se. Der Untergang, The Aviator, Closer, Vera Drakes hemmelighet, Million Dollar Baby, Sideways. Ser det ut som at jeg får sett noen av de på lenge? Jeg må si nei.

Jeg elsker film. Det er et genialt medium for å fortelle historier. Det har evnen til å fengsle, engasjere, provosere, glede og deprimere. Gode filmer engasjerer både fornuften og følelsene, både hodet og hjertet. Gode filmer får meg til å tenke på ting jeg ikke hadde tenkt på før. De gjør at jeg tenker annerledes enn jeg gjorde før. De viser sider av livet eller samfunnet jeg ikke visste om. De får meg til å ønske forandring, både av meg selv og mine omgivelser.

Film kan være en åndelig opplevelse. Mange filmer tar opp både moralske problemstillinger, spørsmål om det finnes "noe mer" utenfor vår fysiske verden og utforsking av menneskesinnet. Noen filmer har klare allusjoner til bibelske historier og bildebruk, i andre er det mer indirekte og under overflaten. I svært mange tilfeller knytter det opp til spørsmålet om rett og galt, det evigvarende og særdeles interessante spørsmålet vi aldri ser ut til å komme i havn med.

Jeg hører av og til kristne som sier at vi må "engasjere oss i kulturen". Jeg har litt problemer med å forstå hva de mener. Det virker av og til som at de vil se filmer for å kunne bruke dem til å evangelisere eller for bruk som illustrasjon i en tale. I så fall bommer de etter min mening på målet. Hvis film (og populærkultur generelt) ikke er en del av deres kulturelle referanse i utgangspunktet blir det krampaktig å gjøre det til et middel for å være "relevante" (in-ord i tiden). Mitt råd er å bruke de referanser en har. Hvis film er en av de, så bruk den så gjerne. Men vær snill å ikke se Matrix eller Ringenes Herre eller for å bruke det i en hipp og kul tale du skal holde for ungdommer.

Men kan film være et mål i seg selv? Jeg mener ja. Film er en kunstform, et kulturelt uttrykk på samme måte som maleri, tegninger, musikk og teater. Noen vil mene at noe av det er "høykultur" (og da spesielt maleri, bøker, opera, teater o.l.) og noe "lavkultur" (tv, film, pop/rock-musikk osv.). Jeg kan gå med på "populærkultur", men ikke "lavkultur". Det er et kunstig skille. For meg, og mange med meg, er populærkulturen en uvurderlig felles referanseramme vi bruker for å forklare, fortelle og forestille.

Det finnes dårlige filmer. Det finnes gode filmer.

Jeg elsker film.

Dette innlegget ble postet 18. februar 2005 kl. 23:48 og er kategorisert under Film. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Nils sier:

    «Men vær snill Ã¥ ikke se Matrix eller Ringenes Herre eller for Ã¥ bruke det i en hipp og kul tale du skal holde for ungdommer.»

    Jeg er helt enig. Trist at du ikke fÃ¥r sett sÃ¥ mye film der oppe. Du hadde sÃ¥ mange filmer du hadde lyst Ã¥ se ogsÃ¥. Jeg er av de som ikke er sÃ¥ veldig ofte pÃ¥ kino. En grunn kan være at jeg har en tendens til Ã¥ se «skumle» filmer. Jeg ville nok aldri tatt turen for Ã¥ se Der Untergang for eksempel. Skummelt. Jeg er generelt skeptisk til thrillere og «dramatiske» filmer. Men det finnes unntak… Jeg ser gjerne «klassikere» som Air Force One eller the Rock. Amerikanske Snille (stort sett) Actionfilmer. Komedier og slikt er mye kjekkere Ã¥ se…

    Selv om jeg ikke går så mye på kino ser jeg regelmessig på film på TV og begynner å få en liten samling med klassikere på DVD.

Legg til en kommentar