Om Kulde, Karakter og Trivsel

Det er på tide med en oppdatering på hvordan det går med Bjørnar Tollaksen i det kalde nord. (Jeg vet ikke helt hvorfor jeg av og til omtaler meg selv i tredje person når jeg skriver. Jeg skal prøve å slutte.) Bør jeg dele mer av meg selv, være mer personlig? Eller skrive mer om ting, være mer saklig?

Dette er et retorisk spørsmål. Jeg kommer til å skrive det jeg har lyst til uansett, samme hva dere måtte mene. Dette er noe av det fine med en blogg. Jeg trenger ikke å forholde meg til en redaktør, en gruppe jeg taler på vegne av, eller hva som "selger". Jeg alene er ansvarlig, jeg alene har makten. (Mwhohahaha!)

Men det var oppdateringen, eller statusrapporten om du vil. Det er greit med status-rapporter av og til. Sånne tørre, fakta-baserte lefser som kun er ment for opplysning og ikke for glede. De gir ofte bakgrunnsinformasjon som er viktig når en skal analysere andre ting, men er ofte lange og ikke egentlig veldig interessante. Dette er en slik rapport.

Kulde

Jeg kan begynne med været. Å begynne å snakke om været er en sikker vinner. Det kan eller kan ikke gi åpning for videre samtale, men det er ofte greit å begynne der, det er på en måte en felles plattform. Gamle folk snakker mye om været. Jeg kommer sikkert til å snakke om været når jeg blir gammel. Du kommer til å snakke om været når du blir gammel.

Dette været her oppe i Bardufoss, Indre Troms, Nord-Norge — det er til tider ekstremt. De siste dagene har det vært 20 minusgrader og kaldere. Jeg klarer ikke helt Ã¥ beskrive hvor kaldt det er. Det er kaldt pÃ¥ en annen mÃ¥te her enn det er hjemme. PÃ¥ Jæren er det ofte "surt" og blÃ¥ser en kald vind som gjør at alt blir mye kaldere. Her slipper vi det (takk og lov!). Null grader her er ikke egentlig kaldt — det er nesten ikke vits Ã¥ gÃ¥ med jakke. Alt mellom null og fem minus er glimrende, for da regner det ikke, men det er ikke særlig kaldt heller.

Når gradestokken bikker forbi 20 minus på vei ned, da kjenner du likevel at det er alvor. Forskjellen på null og pluss 20 er ganske stor. Det er forskjellen på skjerf og kortbukse. Fra null til minus 20 er tilsvarende, det kan nesten ikke sammenlignes. Hvis du har vært så lur at du har tatt på sivile klær etter tjenesten, men glemt å ta på ullundertøyet (ullundertøy nyttes hele vinterhalvåret) og så går 50 meter ned til messa, da fryser du ikke med en gang, men du blir kaldere og kaldere i fem minutter fordi klærne du har på deg er blitt dypfryste den tiden det tok å gå til messa. Det er ekstremt.

Det legger seg rim i skjegget. Jeg ser ut som Børge Ousland. Heldigvis har vi loslua (ogsÃ¥ kjent under det mer… ja, hva skal vi si… vulgære navnet "BF"). Den er foret overalt og har klaffer du kan ta ned over ørene og under haka. Vi har gode klær, og mange lag av de. Minst fire i denne kulden. PÃ¥ slutten av dagen føler jeg meg som en fireÃ¥ring som kommer inn til middag etter et lang dag ute — ørene og kinnene er røde og hele ansiktet føles som om det skal koke.

Karakter

Jeg gjør mange ting jeg ikke har lyst til for tiden. Jeg har ikke spesielt lyst til å stå opp klokka seks. Jeg har ikke spesielt lyst til å vaske rommet hver morgen. Når vi har jobbet og drillet på mange av de samme tingene i noen måneder begynner jeg å bli litt lei. Jeg blir lei av ting etter to ganger. Vi driller og øver på de samme greiene igjen og igjen. Jeg har ikke lyst til å øve mer. Jeg har ikke lyst til å sitte fyringsvakt eller gå streifvakt om natta. Jeg har ikke lyst til å lange avstander med sekk og ski. Det er mange ting jeg ikke har lyst til.

Hele ACTA-året i fjor maste Halvor om karakterbygging, noe som for oss var ensbetydende med at det var noen drittoppgaver vi måtte gjøre. Jeg begynner å ane hva han mener. Hvis du lenge nok gjør ting du ikke liker fordi du må gjøre det, er det lettere å gjøre det du ikke har lyst til selv om du ikke må eller ingen tvinger deg til å gjøre det. Det blir lettere å gjøre det du vet må gjøres selv om du ikke har lyst. Det blir lettere å gjøre det du vet er rett selv om du ikke har lyst. Ikke med en gang. Langt fra med en gang. Jeg har gjort ting jeg ikke har lyst til (i tillegg til en del kjekke ting, vel å merke) i et halvt år nå, og dette er bare noe jeg aner der fremme et sted. Jeg begynner så vidt å ane at dette kan være viktig og lurt for den videre utvikling.

Jeg spør meg selv: Er dette noe jeg aldri vil bli ferdig med? Det vil sikkert alltid være ting som må gjøres selv om jeg ikke har lyst, men er det mulig å komme til det punktet at det er helt greit? Eller vil det være en utvikling som fortsetter til jeg dør?

Trivsel

PÃ¥ tross av bÃ¥de kulde og karakterbygging trives jeg med det militære livet. Mye har Ã¥ gjøre med gode folk jeg har blitt kjent med her oppe, og noe har Ã¥ gjøre med at jeg fÃ¥r utfordringer Ã¥ ta fatt i. Jeg fungerer best i høyintensitets-prosjekter, og store deler av tjenesten er høyintensitet (selv om det er mye av det samme — drilling og øving forutsetter tross alt at mÃ¥let er Ã¥ gjøre ting fortere og mer effektivt). Forsvaret vet ogsÃ¥ Ã¥ verdsette godt arbeid bÃ¥de med ytre belønninger og i form av mer ansvar. Ansvar er bra. Ansvar gir utfordringer som mÃ¥ løses og rom for kreativitet og egne løsninger.

Ellers har vi fått til et godt miljø nede på kapellet. Vi er en gjeng som samles rett som det er, både til henging og til samlinger med åndelig fokus. Det er skikkelig gode folk. Willt flaks at jeg kom her sammen med disse folka. Dette betyr mye for trivelsen.

Militærlivet oppleves for min del helt adskilt fra det sivile liv. Det blir en slags egen verden som utenforstÃ¥ende ikke forstÃ¥r helt, og som jeg ikke klarer Ã¥ beskrive — det finnes liksom ingen referansepunkt. Det fÃ¥r heller gÃ¥. SÃ¥ lenge jeg ikke blir værende i den militære verden mens jeg er i den sivile gÃ¥r det vel greit. Jeg er samme person begge steder, det er bare omstendighetene som er annerledes.

Det får være nok for i dag. Rapport slutt. Spørsmål om ett minutt.

Dette innlegget ble postet 15. februar 2005 kl. 20:24 og er kategorisert under SmÃ¥tt og stort. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

4 KOMMENTARER

  1. Roar sier:

    Personlig liker jeg best å lese om saklige ting men det er som du sier du som har all makta. Dersom du skriver om ting ingen vil lese rekner jeg med at du merker det på statistikken veldig fort.

  2. PÃ¥lB sier:

    Kjekt å lese rapporter Bjørnar. Høre hvordan det går, og spesielt det å høre at du har det ganske greit!

    Ellers må jeg få lov å skryte av hvor varierte, underholdene og strukturert du skriver. Det er noe som fasinerer meg utrolig!

    mvh medblogger PÃ¥lB

  3. Bjørnar sier:

    Eg må sei takk skal du ha, Pål! Det var kjekt! :)

  4. Hanna sier:

    De e allti kjekt å lesa om koss du har det Bjørnar! Kan tenka meg at karakterbygingå på ACTA ikkje e nogen ting i forhold te dette.. Nå forstår eg keffor dei guttane som allerede hadde vært i militæret ikkje klagte så møje.. :)

    Må åg sei meg enige me på at du e flinke te å variera på innholdet her inne, du her liksom noge for alle! Me vett aldri ke som vente oss, å de gjør det egentle ekstra spennande! :)

    Ha ei goe helg!

Legg til en kommentar