Veivalg

Dette traff meg så vilt:

NÃ¥ sier kanskje noen av Alsjosja var sløv og lite utviklet, at han ikke hadde fullført gymnasiet og sÃ¥ videre, og sÃ¥ videre. At han ikke hadde avsluttet sin skolegang, var sant nok, men Ã¥ si at han var sløv eller dum, ville være Ã¥ gjøre ham urett. Jeg vil bare gjenta det jeg tidligere har sagt: han valgte denne veien [livet som munk] fordi den pÃ¥ det tidspunktet sto for ham som den eneste fullkomne vei for en sjel som lengtet etter Ã¥ komme fra mørket til lyset. Legg sÃ¥ til at han var en ung mann fra vÃ¥r egen tid, — ærlig av natur, en mann som krevet sannhet, søkte sannheten og trodde pÃ¥ den, og som straks ville fÃ¥ del i den med hele sin sjels kraft, en mann som higet etter Ã¥ utføre en dÃ¥d og som var rede til Ã¥ ofre alt, til og med livet for denne heltedÃ¥d. Men dessverre forstÃ¥r ikke slike unge menn at Ã¥ ofre livet i mange tilfelle kanskje er det letteste av alle ofre, — Ã¥ ofre en fem-seks Ã¥r av sin brusende ungdom pÃ¥ vanskelig studier for Ã¥ kunne tidoble sin kraft til Ã¥ tjene sannheten overstiger ofte deres krefter. Aljosja hadde valgt den motsatte vei, men med samme brennende ønske om hurtig innsats. SÃ¥ snart han hadde vunnet tro pÃ¥ sjelens udødelighet og Guds eksistens, sa han til seg selv: "Jeg vil leve for udødeligheten og gÃ¥r ikke med pÃ¥ noe kompromiss." PÃ¥ samme mÃ¥te ville han sikkert, og han hadde kommet til at Gud og udødeligheten ikke eksisterte, straks ha blitt ateist og sosialist (for sosialismen er ikke bare et spørsmÃ¥l om arbeideren eller den sÃ¥kalte fjerdestand, — den er først og fremst et spørsmÃ¥l om ateisme, om vÃ¥r tids inkarnasjon av ateismen, spørsmÃ¥let om Babels tÃ¥rn som bygges uten Gud, ikke for Ã¥ nÃ¥ opp til himmelen, men for Ã¥ føre himmelen ned pÃ¥ jorden). Aljosja fant at det nÃ¥ ville være umulig Ã¥ leve som før. Det stÃ¥r jo skrevet: "Vil du være fullkommen, sÃ¥ gi bort alt og følg meg." Og Aljosja sa til seg selv: "Jeg kan ikke istedenfor ‘alt’ gi to rubler og istedenfor ‘følg meg’ nøye meg med Ã¥ gÃ¥ til høymesse."

Fra Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij (min uthevelse).