3-mila

Jeg skal gÃ¥ tre mil pÃ¥ ski i dag. Hendelse, jeg gruer meg…

Oppdatering: Det er over. Jeg har gått tre mil, og selv om jeg gjerne skulle ønske det var en aprilspøk (en sånn som denne, denne ("Ny ungdomsleder på plass") eller denne), sier kroppen min noe annet. Jeg har vondt utrolig mange steder, og i særdeleshet skuldrene (11 kg på ryggen), lårene og overarmene (trenger å trene de). Men selv om det var vondt var det ikke så ille som jeg hadde fryktet.

Det startet selvsagt med en fire kilometer lang motbakke. Hvorfor skal en alltid starte sånne løp med den største bakken i begynnelsen? Er det for å demotivere oss, knekke oss først som sist; eller fordi vi har mest krefter da og det er bedre enn å ta den på slutten. Det er nok bedre at den er på begynnelsen, jeg ser det nå. Det er lett å se sånt i ettertid; underveis er det litt mer problematisk. Det er andre typer tanker som plager deg da, og de sier ikke fine ting, de tankene.

Smøringen var ikke sÃ¥ verst, pÃ¥ tross av at skismøring er et sort hull i oppdragelsen min. Jeg hadde utrolig god gli etter at ØdegÃ¥rd og jeg fant frem noe glider (?) som vi smeltet med strykejern og mekket pÃ¥ glideomrÃ¥det pÃ¥ skiene (korrigér meg hvis jeg tar feil nÃ¥) i gÃ¥r kveld. Festet var det litt verre med. Klisteret satt ikke helt optimalt, og det ble noen glipptak her og der. Jeg forstÃ¥r nÃ¥ hva de mener nÃ¥r de sier pÃ¥ tv at det er tungt Ã¥ gÃ¥ nÃ¥r skiene glipper. Jeg forstÃ¥r det nÃ¥. Men likevel — hva har vi vel fiskebein til? Det slÃ¥r enhver bakke.

Det var egentlig den siste mila som var ille. Det var først da sekken begynte å bli tung og musklene stive. Noen kilometer før mål var vi innom skytebanen, og etter skytinga tenkte jeg å ta i litt ekstra og bruke det siste kruttet inn mot mål, bare for å oppdage at det var slett ikke noe krutt igjen. Jeg prøvde å sette opp tempoet, men det gikk fortsatt like sakte. Jeg hadde visst gitt det jeg kunne allerede. Kanskje like godt.

Etter å ha stavret meg fremover i ca. tre timer og femti minutter krysset jeg til slutt målstreken, litt sjanglende og skjelvende, men i aller høyeste grad i live. Hvor langt er egentlig Sesilåmi? Kanskje jeg skal gå den neste år?

Ha ha ha! Kanskje ikke.

Dette innlegget ble postet 1. april 2005 kl. 8:33 og er kategorisert under Førstegangstjeneste. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan hoppe til slutten og legge igjen en kommentar. Tilbaketråkk er for øyeblikket ikke tillatt. Her har du en direktelenke.

11 KOMMENTARER

  1. Anders Serigstad sier:

    Lykke til

  2. Anders Serigstad sier:

    men eg trur deg ikkje det er jo 1 april i dag fin spøk Bjørnar

  3. PÃ¥lB sier:

    Ska tenka på deg Bjørnar. Viss eg huske det =P

  4. Oddå sier:

    Lykke t! men eg har et tips t dg, gjør sÃ¥nn sÃ¥ far.. «gÃ¥ dg vill». han fant ut koss løypa gjekk Ã¥ tog en vilde snart vei. sÃ¥ venta han en time, før han gjekk i mÃ¥l, Ã¥ aligavel va han fyst.. heh.. frik.

  5. Bjørnar sier:

    Anders: Eg hadde gjerne sett at det var det. Men nei.

    Pål: Eg må spør: Huska du det?

    OddÃ¥: LOL! Det høres ut som Magnar Moi, ja. :D Drit eg ikkje tenkte pÃ¥ det…

  6. Rake sier:

    Sesi er 55km, Bjørnar.. Regner med du stiller neste år, ja.. ? :)

  7. Bjørnar sier:

    Det er dobbelt sÃ¥ langt! Men det er jo pÃ¥ sivile ski, og uten sekk? Jaja… Det KAN gÃ¥. Men det skal holde hardt!

    Mulig det, Anders, mulig det. Me får sjå ke så skjer. Tør ikkje love noge. Hadde vært kult. :)

  8. Hanna sier:

    Eg seie bare; det må vær hardt å vær i militæret!! Bra jobba Bjørnar!

    E dette en av dei tingå som gjør at du får lyst, Maria? :)

  9. Anders Serigstad sier:

    Sorry Bjørnar i og med at det var 1 april i går så trudde eg du bare tulla. Håpe du kan tilgi meg ein vakker dag for min store feil her.

  10. Bjørnar sier:

    Hehe… Det gÃ¥r veldig greit, Anders. :) Kan forstÃ¥ at du trudde det var en aprilsspøk. DÃ¥rlig dag Ã¥ bringe utrolige nyheter pÃ¥.

    Hanna: Det er hardt litt unntaksvis. Det som ikke dreper oss gjer oss sterkere, er det ikkje så?

  11. Dan Michael sier:

    Gratulerer med kjempebra tid! Du slo med tre real-minutter (uten tillegg – uttrykk for de som skjøt dÃ¥rlig…). Det utrolige med den første laange bakken, var at det fossregnet samtidig som vi stavret oss opp. Det minnet litt om den Ã¥rlige skidagen pÃ¥ skolen, som alltid ble lagt liiitt for sent pÃ¥ Ã¥ret, sÃ¥nn at vi mÃ¥tte gÃ¥ i sørpe og vÃ¥t snø :)

Legg til en kommentar