- Utrolig kul video med den menneskelige beatboxen Lasse Gjertsen. Se også videoen Amateur, der han har samplet seg selv spille piano og slagverk (han kan egentlig ikke spille noen av instrumentene). Rått. (via) (1)
Arkiv for 2006
Bading på Borestranda, 20. desember
Så… det endte altså med et nytt desemberbad, årets andre i rekka.
EirikB kastet ut et vilt forslag om å reise og bade, Torgeir (a.k.a. Tyggi) hengte seg på, og hvem er vel jeg til å si nei når to ungfoler sier ja? Det var bare å hive seg i bilen, hente badeklær og kjøre av gårde til Borestranda fortest mulig for å komme angeren i forkjøpet.
Den verste delen var å komme løpende over den første sanddyna og se hvor langt det var ned til vannkanten. Det var meget langt. Sikkert fem tusen meter.
Vannet var forholdsvis kaldt, men kanskje ikke så kaldt som en skulle tro mot slutten av desember. Det var likevel kaldt nok i vannet og på bakken til at følelsen i tærne og under fotsålen ble borte for den neste timen.
Fascinerende opplevelse å ta på seg sko i den tilstanden, med følelse kun på oversiden av foten. Litt som å drikke vann av et glass når du er bedøvet på ene halvdel av leppa.
Alle tre endte selvsagt opp med såre halser, men annet var vel ikke å forvente. Det er liten pris å betale. Pain is temporary, glory is forever osv. osv.
Sikkert det beste vaskesystemet som noensinne er oppdaget
Det er ikke alltid lett å få ting til å gå sammen når en bor flere sammen, spesielt ikke hvis en er tre single gutter som skal prøve å holde huset sånn noenlunde rent.
I Reeholen 57, hos ThomasB, Asbjørn og Jonsi, har de kommet frem til en fantastisk vaskefordeling. Ha ha! Den er som følger:
- du må vaske minst en halv time i uka.
- du kan vaske hvor du vil, men
- det må være skittent der.
Jeg vet om noen andre unge menn som deler leilighet og har en del å lære av Reeholen 57. Dere bør notere.
Som seg hør og bør foregår de viktige samtalene i dette bofellesskapet på MSN, og jeg har fått tillatelse til å publisere samtalen der vaskesystemet ble oppdaget.
Veldig langt, men veldig morsomt (les videre).
Som et romvesen
AndersU: «Ja, hu der Benedicte då, er hu au ute og reise? Hu er vel i Afrika eller noge? Hehe.»
Kent: «Ja, hu er faktisk det. Eller… kor var det egentlig?»
VidarT: «Thailand.»
AndersU: «HÆ?? Ke er det med denne her Kjørkå? Hu fyge jo rundt som et romvesen øve heile verden og prøve å hjelpa folk!»
Fotoessay: A Trail of Diamonds
Fotoessay som følger diamanters reise fra gruver i Afrika til vestlige butikker. (via)
Generasjoner
Jeg så noe her en dag som gjorde meg utrolig glad og litt trist.
Jeg satt på bussen, på et av setene midt i bussen, de setene rett ved bakdøra, som er sidestilte. Fra der kan du se alle i bussen og alle i bussen kan se deg. Jeg satt der og så litt på medpassasjerene mine.
Jeg liker veldig godt å se på folk i det offentlige rom. Jeg kan noen ganger bli sittende lenge rett opp og ned på en benk og se på folk som går forbi. Mennesker er merkelige på veldig mange ulike måter, og jeg tar ofte meg selv i å le inni meg eller endatil utenpå.
Det som fanget oppmerksomheten min denne dagen var en ung mann på rundt sytten og en gammel mann på noen og seksti som satt ved siden av hverandre. Jeg antar at det var bestefar og barnebarn. Det virket som at de hadde et veldig nært forhold. Jeg kunne se av måten de snakket til hverandre på og på blikkene deres at de var veldig glade i hverandre, og de gjorde heller ingenting for å skjule det.
Den yngste fortalte noe, og den eldre lyttet oppmerksom og ga noen råd eller tilbakemeldinger. Den eldste fortalte en historie fra gamle dager, og den yngre så på ham mens han fortalte, lo litt på de rette stedene og satte tydelig pris på historien. Gjennom alt strålte det varme og glede mellom de to.
Det var denne observasjonen som gjorde meg utrolig glad. Det gikk opp for meg at det er sjelden jeg ser besteforeldre og barnebarn ha veldig nære forhold, og dette gjorde meg på samme tid litt trist.
Det som skulle vært det mest naturlige i verden er blitt en sjeldenhet.
Kanskje en dag jeg ikke er så klar for hekkan
Ina (fortvilt): «Bjørnar! Kan du ikke prøve å være en litt seriøs pastor av og til?»
Oseania, Eirik. Oseania.
I en diskusjon om et spørsmål i Trivial Pursuit.
EirikHH: «Indonesia… er ikke det en verdensdel?»
Langs skolevei
Jeg går ut av døren på kontoret på vei hjem. Skoledagen er tydeligvis akkurat slutt, for det er lang rekke av skoleunger med altfor store ransler og gule refleksvester som er på vei over broa.
Det virker som at det er slik de går, på en lang lang rekke. Jeg antar at de slutter samtidig, og så går noen raskere enn andre, og noen må stoppe for å se på eller undersøke noe langs veien, eller kanskje de ser et dyr i en busk eller en bille under en stein, eller kanskje stopper noen av guttene på toppen av broa og spekulerer i og skryter av hvem som kan lene seg lengst utover rekkverket og så videre, og så strekker de seg ut, alle skolebarna, så de blir en eneste lang slange som kommer tuslende hjemover.
Det er mens jeg går og ser på denne lange slangen av skolebarn at en av jentene, hun er kanskje 7 år, plutselig faller om og spiller død. De andre spiller med og prøver å vekke henne til live igjen og få henne på beina. Hun blir liggende litt til før hun fniser og reiser seg opp igjen. Så går de videre alle sammen, både jenta som spilte død og vennene hennes, mens de ler med tynne og lyse stemmer, og livet er fint og det finnes ingen bekymringer.
Herlig.
Lederweekend G1
Oi oi oi, for en tur. Vi har vært på lederweekend med G1 på Saron, og det var en opplevelse. Helga var preget av mye latter (nydelig illustrert på bildet ovenfor). Det er utrolig mange morsomme folk som er ledere i G1. Ha ha ha! Blant annet var det involvert en del spill som til tider engasjerte voldsomt. Taboo er herved kåret til årets spill.
Det var mat, lovsang, undervisning, stille tid og avslapping, lek, spill og mye moro. Poking, for eksempel. En bra ting å poke om er hvem som må bli skutt med luftgevær. Det kan tenkes at Eirik Eik tapte den poken.
De hardeste av de harde (EirikB og undertegnede) valgte også å bade, noe som var en heller kald opplevelse. Det var så kaldt at det gjorde vondt fra første stund. Anbefales på mange måter ikke.
Det viser det også at når Joakim er litt overtrøtt og får i seg nok sukker sent på kvelden blir han veldig morsom og begynner å synge spanske barnesanger han ikke kan («en elefant kom marsjerende»).
Når Jarle i et spill skal forklare ordet «sjarm» uten å bruke ordet eller lignende ord peker han på seg selv og sier: «Bare tenk på meg! Jeg har det!» Og etterpå: «Er ikke det det første dere tenker på når dere tenker på meg?»
Sannelig, det var en god helg. For en gjeng! Let’s do it again.
Ja, for en dag det skal bli!
Ina: «Det jeg gleder meg mest til med himmelen er at alt skal bli åpenbart.»
Han gjør ofte det
Vi sitter i bilen på vei inn til Stavanger. Jonas skal lese noe for meg, og fikler i taket etter lyset. Jeg trykker på lysbryteren og slår på en av de fancy spotlightene i Audien til Tomse (alt er fancy i Audien til Tomse).
Jonas: «Å! Go’e bil. Takk for at du he bibel-læselys.»
Pause.
Meg: «Snakke du te Tomse eller te bilen?»
Jonas: «Vett’kje. Begge. Æg bare seie ting ut i luftå.»
KONSERT: Thomas Dybdahl
Ha ha ha! For en sjefskonsert. Thomas Dybdahl er en morsom mann. Han lever seg utrolig inn i musikken. Det ser ut som han digger å bare jamme sammen med bandet. Og samtidig virker han litt forlegen og beskjeden. Veldig merkelig.
Konserten var en god helhetsopplevelse. Lys og dekor fungerte dritgodt (det har mye å si for konsertopplevelsen), det var lett og uformell stemning, han hadde meg seg helt utrolig dyktige musikere, og stemmen og innlevelsen hans er jo helt fantastisk. Jeg ble stående og bare glise av fornøyelse noen ganger. For en behagelig, men samtidig engasjerende musikk!
Det hele toppet seg da han to tilsynelatende største fans på fremste rad fikk komme opp på scenen på nest siste sang og spille munnspill til sangen (les: stjele showet). De kunne helt klart spille, og det hele tok en del av. De var rimelig happy for å få spille sammen med sin store helt, og de hadde en enorm innlevelse og engasjement. De var publikumsfavoritter. Utrolig festlig.
Morsom kveld. Rett og slett en suksess.
«Disse tegn skal følge dem som tror»
Vi har hatt besøk fra Kristkirken i Bergen på Saron denne helga. Det var en opplevelse.
De kom 20 stykker for å undervise og dele av erfaringer med helbredelser og andre tegn og under. Det var bra undervisning og både oppmuntrende og utfordrende historier. (De vet heller ikke hvorfor ikke alle blir helbredet.)
Gud har ikke forandret seg, og det er vel da heller ingen grunn til at han ikke skulle helbrede også i dag. Og det gjør han også, som mange av disse kunne fortelle om.
Folka kan vel ikke akkurat kalles «trauste jærbuer» — de var en gjeng med friker! Ha ha ha! Jeg måtte le mye, både av glede/fascinasjon og fordi de var utrolig morsomme (les: utagerende). Men sånn er det vel. Hver sin stil. Gud er den samme.
Det som gjorde mest inntrykk for min del, er likevel dette: De hadde før de kom ned tatt opp kollekt på menighetens hovedgudstjenesten for å dekke reise- og matutgifter. Det vil si at de kom en gjeng på 20 stykker helt gratis for å dele av seg selv. Men ikke nok med det: På lørdagskvelden overrakte de til og med en pengegave — til OSS — selv om det er vi som har mottatt alt fra dem hele helga.
Kristirka, jeg er en fan.
Kirkefedrenes teologer
«Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet.»
Att följa sin längtan
Jeg fikk en brosjyre i posten med oversikt over retreater ved et retreatsted i Sverige. På forsiden stod det med stor skrift: «Att följa sin längtan».
Dette gjorde meg utrolig glad. Jeg ble stående og smile da jeg åpnet konvolutten og så tittelen. Den ressonerte med noe dypt i meg. Den klang sammen med strenger som allerede finnes i meg.
Det finnes håp. Det finnes et stille liv med Gud.
FILM: The Departed
Oi, oi, oi for en film! Denne likte jeg veldig godt!
Med Martin Scorcese (Goodfellas, Casino) som regissør, og et skuespillerensemble som inkluderer Matt Damon, Leonardo DiCaprio og Jack Nicholson kan det vanskelig gå galt — og det gjør det ikke heller.
Leonardo DiCaprio fortsetter å overraske meg. Han var god i The Aviator, veldig god i Catch Me If You Can, og her gjør han kanskje en av sine beste roller så langt. Matt Damon er dyktig som alltid, og Jack Nicholson spriter opp hva som helst med sin hårfine balanse mellom eksentritet og galskap.
Dette er en gangsterfilm av gammel sort, med intriger, makt, vold og skyting. Plottet er sammensatt, og en vet aldri hvem som lurer hvem. (Jfr. f.eks. Inside Man.) Å, jeg digger når en aldri aner hvem som har overtaket og er smartere enn den andre.
Og slutten — uten å røpe for mye kan jeg si at den er… overraskende. Uventede slutter liker vi veldig godt.
FilmMagasinet kaller dette årets beste film. Jeg tror nesten jeg vil gi min tilslutning til det.
KONSERT: Kaizers Orchestra
Foto: Pål Berge
Vi var på Kaizers-konsert på Folken på søndag. Det tok en del av.
Jeg får mer og mer smaken på konsertlivet. En tidligere konsert med Marit Larsen var også veldig suksess (selv om det var en helt annen konsert).
På søndag er det Thomas Dybdahl. Få gang på det.
Andre aktuelle konserter utover høsten:
- Jim Stärk (ons. 29. nov.)
- Woven Hand (ons. 6. des.)
- Big Bang (ons. 20. des.)
Mer info: Folken
Flere bilder fra konserten: Kaizers Orchestra
VIDEO: Shane Claiborne at Fusion Youth
Video: Shane Claiborne at Fusion Youth
Veldig god mann. Veldig god video.
(via)