Burn! :D

EirikB: “Ke med at du og begynner å trene, Bjørnar, så kanskje du blir litt meir proporsjonert?”

Postet 24. mai 2006 i Ukategorisert | 25 kommentarer »

Årets første sommerbad

Jeg ringer til EirikB. “Hva med å bade, nå som det er sommer og alt?” Dette er på tirsdag. Sola skinner og det er bare velstand. Eirik synes bading høres ut som en god idé. De andre vi ringer til synes ikke det er en fullt så god idé, pingler som de er. De sier at at det er for kaldt, at vannet ikke har rukket å blitt varmt ennå.

Vi reiser til Åsenvatnet, Eirik og jeg. Vi tar inn på den lille avstikkeren etter Lye, opp den lange, bratte bakken og innover gårdsveien mellom trærne. På tross av at det kanskje er det beste badevannet i nærheten ligger det ganske avskjermet. Det er mulig dette er med hensikt, for jeg har hørt snakk om at det er drikkevannsreserve (hvis alle andre kilder skulle feile?) for Time kommune. Kanskje er det like greit at ikke alle bader der.

Jeg kan huske vi svømte over vannet i fjor eller forfjor. Ikke på langs, men på tvers. Før du kommer inn til parkeringsplassen i enden av veien er det en slags sandstrand på høyre side. Derfra ser det ikke så langt ut over til den andre siden. Vi syntes det hørtes ut som en god idé å svømme over til andre siden. Jeg synes å huske at Oddbjørg var med, og det samme var Pæri. Han hadde vært marinejeger et år og stilte på alle måter i en annen klasse enn oss andre (han er en maski). For ham var dette en søndagstur, men for min del kan jeg si at det er lengre over vannet enn det ser ut til. Ca. dobbelt så langt.

Da vi var halvveis over kjente jeg at det begynte å butte imot. Vel over på andre siden var jeg godt sliten. Likevel måtte vi jo tilbake igjen (og det er dritlangt å gå rundt). Når du er midtveis tilbake og egentlig ikke har mer å gi kan du på en måte ikke slutte å svømme. Å drukne er ikke et alternativ. Det er alltid mer krefter å hente i kjelleren. Vi lærte i militæret noe sånt som at når mora di tror du er utslitt har du brukt 25% av kreftene dine, når du selv tror du er utslitt har du brukt 50%, og når troppsjefen din tror du er uslitt har du brukt 75%. Jeg vil legge til dette: Når du drukner hvis du ikke svømmer videre har du alltid mer å gi.

Men for all del, alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Tilbake til tirsdag. Eirik og jeg tenkte bare å dyppe oss litt på denne årets første badedag, så vi reiste inn til parkeringsplassen og ruslet innover til badeplassen. Vi dyppet hver vår tå nedi for å sjekke temperaturen. Eirik kjente først og sa det var dritkaldt. Jeg kjente etterpå og syntes ikke egentlig det kjentes så veldig kaldt ut. Jeg passet på å gi uttrykk for dette og blåse meg litt opp. Det pleier å hjelpe.

Å gå sakte ned i vannet har aldri funket for min del. Jeg er mer typen som hiver meg uti og tar eventuelle sorger på etterskudd. Så jeg stupte uti, og med én gang kjentes det ikke så ille ut. Slik er det ofte. Først kan det kjennes ganske greit ut, og så plutselig kjenner du hvor kaldt det er. Kulden kom brått, et sekund etter svalestupet. Det var vanskelig-å-puste-, kroppen-stivner-helt-, jeg-må-ut-av-vannet-NÅ-kaldt.

Av en eller grunn hoppet Eirik uti tross mitt forferdede blikk. Det skulle han jo aldri har gjort. Det var så kaldt at det gjorde vondt.

Etter noen turer opp av og uti vannet (det var kun mulig å oppholde seg i vannet i kortere perioder) måtte vi motvillig innse at det faktisk trengs mer enn to dager med sol før badesesongen offisielt er i gang.

Postet 12. mai 2006 i Smått og stort | 14 kommentarer »

Livsnytelse

De siste dagene med sol og sommer har vært fantastiske. Jeg har tuslet rundt på Bryne, drøst litt med folk på torget, spist is, sittet i parken og lest, vært på Vik og spilt beachvolleyball, jeg har til og med badet i Åsenvannet (det var utrolig kaldt).

Det har vært gode dager — jeg sier “har vært”, for det ser ut til at de er over for denne gang — og de har minnet meg på noe jeg nesten hadde glemt. Å være glad og ha det kjekt er en verdi i seg selv. Det er ikke noe jeg “kan unne meg” når jeg har jobbet hardt eller en belønning jeg kan gi meg selv når jeg har vært dyktig eller noe som er lurt å gjøre for å samle krefter av og til. Å nyte livet er en sentral del av å være menneske. Det er faktisk en verdi i seg selv.

Med det mener jeg at livsnytelse ikke eksisterer for et annet og større formål, men fordi vi er skapt til å leve harmonisk, og til å glede oss over og nyte alt som Gud har skapt.

Det er lett å glemme dette. Av og til må det sol og sommer til for å huske det igjen.

Postet 11. mai 2006 i Tenkeboksen | Ingen kommentarer »

Sommerdager

Jeg sitter i Fritz Røeds skulpturpark. Det er sol ute og sol i sinnet, og det ser ikke ut til å bli særlig mye verre med det første. Jeg leser en bok som heter The Catcher in the Rye. Den handler om en kar som føler at livet går ham imot, og han misliker de fleste mennesker rundt seg og syter mye over mange ting og virker generelt til å være en bitter person.

Jeg har ofte tenkt at de fleste bitre personer er gamle. Det er nok en viss sannhet i dette, men av og til når jeg sitter på kaffebaren eller på en benk et sted og studerer folk ser jeg unge voksne som allerede er bitre. Bitterhet har en tendens til å sette seg i ansiktet. Det setter seg rundt øynene og munnen, og en jente jeg ser av og til er sikkert ikke 25 år gammel ennå, men likevel ser hun ut til å være den bitreste personen jeg vet om. Det kan ikke være greit å være så bitter hele tiden. Det kan ikke være kjekt i det hele tatt.

Mens jeg leser i denne boka i skulpturparken og sola skinner går det veldig mange ulike mennesker forbi. Og når jeg sier ulike mener jeg både at det er mange ulike “typer” mennesker der (om det i det hele tatt er mulig å dele inn mennesker i typer — jeg begynner å miste troen) og at noen mennesker er mer ulike enn andre.

Det er en del skolebarn som tydeligvis pleier å ta turen gjennom parken på vei hjem fra skolen. En av de, en jente på kanskje 10 år, snubler plutselig rett foran meg. Ikke sånn at hun går på trynet — hun holder seg på beina — men nok til at det er åpenbart for oss begge hva som nettopp skjedde. Hun ser på meg og ler høyt, og jeg kan ikke annet enn å le med. Hun blir ikke flau og prøver å dekke over hva som skjedde, men begynner i stedet å le av seg selv og inviterer meg til å ta del i det. Det er fantastisk.

Litt senere går en yngre jente forbi. Hun er kanskje 7 år. Hun lever helt i sin egen verden, og later ikke til å ense meg som sitter på benken — eller noe som helst annet rundt seg for den saks skyld. Hun nynner litt på en sang og gjør noen småhopp bortover veien der hun går. Ranselen hun har på ryggen er altfor stor for henne. Ranslene er er alltid for store i den alderen. De begynner på knærne og slutter oppe i nakken, og jeg forstår ikke hva de fyller de digre ranslene med. Alt de trenger er noen fargestifter og en bunke blanke ark.

En litt eldre dame som triller på en barnevogn ser intenst på meg når hun går sakte forbi. Hun stirrer så veldig at jeg nikker og sier hei. “Jeg har en akkurat lik en som det,” sier hun. Det går et øyeblikk mens jeg gjennomgår i hodet hva hun kan sikte til, og ender opp på at det må være iPoden jeg sitter og hører på. “Har du det?” sier jeg. Hun går videre. Det var tydeligvis slutten på den amtalen.

Postet 9. mai 2006 i Tenkeboksen | 13 kommentarer »

Eufemisme

“eufemi’sme, en, gr., mildnende el. forskjønnende omskrivning for noe som direkte uttrykt virker støtende og ubehagelig, f.eks. “gå bort” for “dø” (jf. litotes).”

Jeg ser for meg rekken av eufemismer vi bruker i dagligtale. Den er endeløs.

Postet 2. mai 2006 i Smått og stort | 4 kommentarer »

Prioriteringer

Å velge bort de dårlige tingene er forholdvis lett.

Det er langt vanskeligere å velge bort gode ting for å kunne prioritere de beste.

Men få ting er mer nødvendig.

Postet 2. mai 2006 i Tenkeboksen | 3 kommentarer »