- Utrolig kul video med den menneskelige beatboxen Lasse Gjertsen. Se også videoen Amateur, der han har samplet seg selv spille piano og slagverk (han kan egentlig ikke spille noen av instrumentene). Rått. (via) (1)
Arkiv for november, 2006
Ja, for en dag det skal bli!
Ina: «Det jeg gleder meg mest til med himmelen er at alt skal bli åpenbart.»
Han gjør ofte det
Vi sitter i bilen på vei inn til Stavanger. Jonas skal lese noe for meg, og fikler i taket etter lyset. Jeg trykker på lysbryteren og slår på en av de fancy spotlightene i Audien til Tomse (alt er fancy i Audien til Tomse).
Jonas: «Å! Go’e bil. Takk for at du he bibel-læselys.»
Pause.
Meg: «Snakke du te Tomse eller te bilen?»
Jonas: «Vett’kje. Begge. Æg bare seie ting ut i luftå.»
KONSERT: Thomas Dybdahl
Ha ha ha! For en sjefskonsert. Thomas Dybdahl er en morsom mann. Han lever seg utrolig inn i musikken. Det ser ut som han digger å bare jamme sammen med bandet. Og samtidig virker han litt forlegen og beskjeden. Veldig merkelig.
Konserten var en god helhetsopplevelse. Lys og dekor fungerte dritgodt (det har mye å si for konsertopplevelsen), det var lett og uformell stemning, han hadde meg seg helt utrolig dyktige musikere, og stemmen og innlevelsen hans er jo helt fantastisk. Jeg ble stående og bare glise av fornøyelse noen ganger. For en behagelig, men samtidig engasjerende musikk!
Det hele toppet seg da han to tilsynelatende største fans på fremste rad fikk komme opp på scenen på nest siste sang og spille munnspill til sangen (les: stjele showet). De kunne helt klart spille, og det hele tok en del av. De var rimelig happy for å få spille sammen med sin store helt, og de hadde en enorm innlevelse og engasjement. De var publikumsfavoritter. Utrolig festlig.
Morsom kveld. Rett og slett en suksess.
«Disse tegn skal følge dem som tror»
Vi har hatt besøk fra Kristkirken i Bergen på Saron denne helga. Det var en opplevelse.
De kom 20 stykker for å undervise og dele av erfaringer med helbredelser og andre tegn og under. Det var bra undervisning og både oppmuntrende og utfordrende historier. (De vet heller ikke hvorfor ikke alle blir helbredet.)
Gud har ikke forandret seg, og det er vel da heller ingen grunn til at han ikke skulle helbrede også i dag. Og det gjør han også, som mange av disse kunne fortelle om.
Folka kan vel ikke akkurat kalles «trauste jærbuer» — de var en gjeng med friker! Ha ha ha! Jeg måtte le mye, både av glede/fascinasjon og fordi de var utrolig morsomme (les: utagerende). Men sånn er det vel. Hver sin stil. Gud er den samme.
Det som gjorde mest inntrykk for min del, er likevel dette: De hadde før de kom ned tatt opp kollekt på menighetens hovedgudstjenesten for å dekke reise- og matutgifter. Det vil si at de kom en gjeng på 20 stykker helt gratis for å dele av seg selv. Men ikke nok med det: På lørdagskvelden overrakte de til og med en pengegave — til OSS — selv om det er vi som har mottatt alt fra dem hele helga.
Kristirka, jeg er en fan.
Kirkefedrenes teologer
«Den som ber i ånd og sannhet er en teolog, og teolog er den som ber i ånd og sannhet.»
Att följa sin längtan
Jeg fikk en brosjyre i posten med oversikt over retreater ved et retreatsted i Sverige. På forsiden stod det med stor skrift: «Att följa sin längtan».
Dette gjorde meg utrolig glad. Jeg ble stående og smile da jeg åpnet konvolutten og så tittelen. Den ressonerte med noe dypt i meg. Den klang sammen med strenger som allerede finnes i meg.
Det finnes håp. Det finnes et stille liv med Gud.
FILM: The Departed
Oi, oi, oi for en film! Denne likte jeg veldig godt!
Med Martin Scorcese (Goodfellas, Casino) som regissør, og et skuespillerensemble som inkluderer Matt Damon, Leonardo DiCaprio og Jack Nicholson kan det vanskelig gå galt — og det gjør det ikke heller.
Leonardo DiCaprio fortsetter å overraske meg. Han var god i The Aviator, veldig god i Catch Me If You Can, og her gjør han kanskje en av sine beste roller så langt. Matt Damon er dyktig som alltid, og Jack Nicholson spriter opp hva som helst med sin hårfine balanse mellom eksentritet og galskap.
Dette er en gangsterfilm av gammel sort, med intriger, makt, vold og skyting. Plottet er sammensatt, og en vet aldri hvem som lurer hvem. (Jfr. f.eks. Inside Man.) Å, jeg digger når en aldri aner hvem som har overtaket og er smartere enn den andre.
Og slutten — uten å røpe for mye kan jeg si at den er… overraskende. Uventede slutter liker vi veldig godt.
FilmMagasinet kaller dette årets beste film. Jeg tror nesten jeg vil gi min tilslutning til det.
KONSERT: Kaizers Orchestra
Foto: Pål Berge
Vi var på Kaizers-konsert på Folken på søndag. Det tok en del av.
Jeg får mer og mer smaken på konsertlivet. En tidligere konsert med Marit Larsen var også veldig suksess (selv om det var en helt annen konsert).
På søndag er det Thomas Dybdahl. Få gang på det.
Andre aktuelle konserter utover høsten:
- Jim Stärk (ons. 29. nov.)
- Woven Hand (ons. 6. des.)
- Big Bang (ons. 20. des.)
Mer info: Folken
Flere bilder fra konserten: Kaizers Orchestra
VIDEO: Shane Claiborne at Fusion Youth
Video: Shane Claiborne at Fusion Youth
Veldig god mann. Veldig god video.
(via)
Bjørn Hansen / Urix
Bra intervju med Bjørn Hansen, programleder i Urix, i Vårt Land fredag. Urix er NRKs utenriksmagasin, og det er meget populært.
Jeg likte den følgende delen veldig godt (uthevingene er mine):
- Hvem er det som ser på Urix?
- Seerskaren vår består av alt fra kassaarbeideren på Rimi til ekspedisjonssjefen i UD. Men det er overvekt av folk med høyere utdannelse. Urix er på mange måter et krevende program. Du trenger ikke mange forkunnskaper, men du må anstrenge deg litt. Du kan ikke bare lene deg tilbake og la deg underholde, sier Hansen med føttene plassert i hvilemodus på kontorpulten.
Snakk om å være motstrøms! Du kan ikke bare lene deg tilbake og la deg underholde.
Et program som krever at jeg må anstrenge meg litt høres veldig interessant ut.
FILM: V for Vendetta
Jeg så V for Vendetta på søndag. Sjefsfilm. Jeg liker utrolig godt politisk kultur, og dette er i aller høyeste grad en film med et politisk budskap.
For min del var filmen en vekker som satte i gang noen prosesser første gang jeg så den (dette var andre gang). Disse prosessene ledet meg til å lese den forholdsvis kjente boka 1984 av George Orwell. Nevnte bok skremte vettet av meg. Den er far til alle skrekkvisjoner av et totalitært regime som har kommet i bok- og filmform de siste femti årene (Equilbrium er et annet godt eksempel), og ikke uten grunn (les den).
Både 1984 og V for Vendetta minner meg på at et fritt og demokratisk samfunn ikke er en selvfølge. Det er jo på én måte ironisk at jeg må gå til film for å innse dette når de bare er å lese i en hvilken som helst avis en hvilken som helst dag for å lese om andre deler av verden som ikke har det. Samtidig klarer kulturelle uttrykk å gjøre det hele veldig nært. De viser hvordan vårt eget samfunn hadde vært uten grunnleggende demokratiske rettigheter.
Og har vi ikke egentlig slått inn på en vei som leder i denne retningen?
Jeg gjengir like godt hele programtalen til V, som han holder for det britiske folk et sted i en fiktiv, ikke altfor fjern fremtid (uthevingene er mine):
Ledersamling for G1
Vi hadde ledersamling med alle G1-lederne i dag. Og for en gjeng. Jeg blir så utrolig oppmuntret hver gang vi samles!
Det er så mye engasjement og glede og liv at jeg vet nesten ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Så mye bra folk samlet på ett sted skal du lete lenge etter.
Det er en ære å få lede G1 sammen med dere. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Når det er kveld i skogen
Jeg går langs stien i Sælandsskogen. Det er skumring. Mørket begynner å sige på. Det kommer over vannet, sigende, som en tåke.
Taksdalsvannet har gått over sine bredder. Elva går over sine bredder. Alt går over sine bredder for tida. Jeg har problemer med å komme meg over elva. Sommeren har lagret opp store mengder regn som øser ned i løpet av høsten. Jeg tenker på høstregnet. Er det virkelig fordampingen fra sommeren som holder seg i lufta helt til høsten? Er det virkelig mulig? Eller finnes det annen forklaring? Golf-strømmen, for eksempel. Golf-strømmen får ofte skylda.
Det er ikke alltid jeg får med meg så mye av ting rundt meg når jeg går i skogen. Jeg bruker en viss mengde konsentrasjon og energi til å holde balansen over en ujevn sti med mange steiner, og resten av energien går ofte med på å tenke veldig hardt på alle slags ting. Jeg tenker ofte bra når jeg går.
Men jeg ser sjelden detaljer. Verken i naturen eller i livet. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne se og glede meg mer over detaljer. Andre ganger tenker jeg at det er like greit å overse dem. Kanskje mest i livet.
Noen ganger føles det indre livet mer virkelig enn det ytre. Uttrykket «å være i sin egen verden» er dekkende. Jeg er ofte i min egen verden, der jeg opplever og gjenopplever situasjoner og samtaler fra fortid og fremtid. Dette er en velsignelse og en forbannelse.
Hvor lenge må en være stille for at også det indre livet skal tie?
Jeg går i skole i skogen for å lære å tie. Spesielt på innsiden.