FILM: V for Vendetta

Jeg så V for Vendetta på søndag. Sjefsfilm. Jeg liker utrolig godt politisk kultur, og dette er i aller høyeste grad en film med et politisk budskap.

For min del var filmen en vekker som satte i gang noen prosesser første gang jeg så den (dette var andre gang). Disse prosessene ledet meg til å lese den forholdsvis kjente boka 1984 av George Orwell. Nevnte bok skremte vettet av meg. Den er far til alle skrekkvisjoner av et totalitært regime som har kommet i bok- og filmform de siste femti årene (Equilbrium er et annet godt eksempel), og ikke uten grunn (les den).

Både 1984 og V for Vendetta minner meg på at et fritt og demokratisk samfunn ikke er en selvfølge. Det er jo på én måte ironisk at jeg må gå til film for å innse dette når de bare er å lese i en hvilken som helst avis en hvilken som helst dag for å lese om andre deler av verden som ikke har det. Samtidig klarer kulturelle uttrykk å gjøre det hele veldig nært. De viser hvordan vårt eget samfunn hadde vært uten grunnleggende demokratiske rettigheter.

Og har vi ikke egentlig slått inn på en vei som leder i denne retningen?

Jeg gjengir like godt hele programtalen til V, som han holder for det britiske folk et sted i en fiktiv, ikke altfor fjern fremtid (uthevingene er mine):

Good evening, London.

Allow me first to apologize for this interruption. I do, like many of you, appreciate the comforts of every day routine- the security of the familiar, the tranquility of repetition. I enjoy them as much as any bloke.

But in the spirit of commemoration, thereby those important events of the past usually associated with someone’s death or the end of some awful bloody struggle, a celebration of a nice holiday, I thought we could mark this November the 5th, a day that is sadly no longer remembered, by taking some time out of our daily lives to sit down and have a little chat.

There are of course those who do not want us to speak. I suspect even now, orders are being shouted into telephones, and men with guns will soon be on their way.

Why? Because while the truncheon may be used in lieu of conversation, words will always retain their power. Words offer the means to meaning, and for those who will listen, the enunciation of truth.

And the truth is, there is something terribly wrong with this country, isn’t there? Cruelty and injustice, intolerance and oppression. And where once you had the freedom to object, to think and speak as you saw fit, you now have censors and systems of surveillance coercing your conformity and soliciting your submission.

How did this happen? Who’s to blame? Well certainly there are those more responsible than others, and they will be held accountable, but again truth be told, if you’re looking for the guilty, you need only look into a mirror.

I know why you did it. I know you were afraid. Who wouldn’t be? War, terror, disease. There were a myriad of problems which conspired to corrupt your reason and rob you of your common sense. Fear got the best of you, and in your panic you turned to the now high chancellor, Adam Sutler. He promised you order, he promised you peace, and all he demanded in return was your silent, obedient consent.

Last night I sought to end that silence. Last night I destroyed the Old Bailey, to remind this country of what it has forgotten. More than four hundred years ago a great citizen wished to embed the fifth of November forever in our memory. His hope was to remind the world that fairness, justice, and freedom are more than words, they are perspectives.

So if you’ve seen nothing, if the crimes of this government remain unknown to you then I would suggest you allow the fifth of November to pass unmarked.

But if you see what I see, if you feel as I feel, and if you would seek as I seek, then I ask you to stand beside me one year from tonight, outside the gates of Parliament, and together we shall give them a fifth of November that shall never, ever be forgot.

«[…] words will always retain their power. Words offer the means to meaning, and for those who will listen, the enunciation of truth.»

Words will always retain their power. Ord har alltid makt. Det er selvsagt ikke uten grunn at totalitære regimer alltid sørger for å knekke ytringsfriheten med én gang. All ære til Per Edgard Kokkvold, generalsekreær i Norsk Presseforbund, som står som en bauta i kampen for ytringsfriheten i Norge. Selv her, i vår egen tid, er tydeligvis ikke ytringsfrihet en selvfølge likevel.

«I know why you did it. I know you were afraid. Who wouldn’t be? War, terror, disease. There were a myriad of problems which conspired to corrupt your reason and rob you of your common sense. Fear got the best of you […]»

Når frykt legger grunnlaget for vurderinger er det nødt til å gå galt av sted. Det gjør at vi oppgir det vi egentlig tror på til fordel for (et inntrykk av?) sikkerhet. En må selvsagt alltid vurdere trusselen opp mot rettighetene en griper inn i for å forhindre trusselen (eks. mer utstrakt bruk av avlytting for å hindre organisert kriminalitet), men min opplevelse er at rettighetene går på altfor store tap for tiden. Og drivkraften er frykt.

VÃ¥kn opp.

Dette innlegget ble postet 8. november 2006 kl. 0:43 og er kategorisert under Film. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. Anders S. sier:

    Filmen var bra, folka var sjefs at ville komme og det hadde bare våre endå meir konge hvis me kunne gjort dette oftare. Helst med enda meire folk. Eg stortrives på golvet må eg sei så det er bare å sei ifrå. For min del kan dette gjerne bli ein søndagstradisjon etter ein god tur ut i skog og hei.

Legg til en kommentar