NÃ¥r det er kveld i skogen

Jeg går langs stien i Sælandsskogen. Det er skumring. Mørket begynner å sige på. Det kommer over vannet, sigende, som en tåke.

Taksdalsvannet har gått over sine bredder. Elva går over sine bredder. Alt går over sine bredder for tida. Jeg har problemer med å komme meg over elva. Sommeren har lagret opp store mengder regn som øser ned i løpet av høsten. Jeg tenker på høstregnet. Er det virkelig fordampingen fra sommeren som holder seg i lufta helt til høsten? Er det virkelig mulig? Eller finnes det annen forklaring? Golf-strømmen, for eksempel. Golf-strømmen får ofte skylda.

Det er ikke alltid jeg får med meg så mye av ting rundt meg når jeg går i skogen. Jeg bruker en viss mengde konsentrasjon og energi til å holde balansen over en ujevn sti med mange steiner, og resten av energien går ofte med på å tenke veldig hardt på alle slags ting. Jeg tenker ofte bra når jeg går.

Men jeg ser sjelden detaljer. Verken i naturen eller i livet. Av og til skulle jeg ønske at jeg kunne se og glede meg mer over detaljer. Andre ganger tenker jeg at det er like greit å overse dem. Kanskje mest i livet.

Noen ganger føles det indre livet mer virkelig enn det ytre. Uttrykket «Ã¥ være i sin egen verden» er dekkende. Jeg er ofte i min egen verden, der jeg opplever og gjenopplever situasjoner og samtaler fra fortid og fremtid. Dette er en velsignelse og en forbannelse.

Hvor lenge må en være stille for at også det indre livet skal tie?

Jeg går i skole i skogen for å lære å tie. Spesielt på innsiden.

Dette innlegget ble postet 1. november 2006 kl. 23:31 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. ina sier:

    wow…(!!!)

    «Ã… være i sin egen verden», ja…

Legg til en kommentar