Generasjoner

Jeg så noe her en dag som gjorde meg utrolig glad og litt trist.

Jeg satt på bussen, på et av setene midt i bussen, de setene rett ved bakdøra, som er sidestilte. Fra der kan du se alle i bussen og alle i bussen kan se deg. Jeg satt der og så litt på medpassasjerene mine.

Jeg liker veldig godt å se på folk i det offentlige rom. Jeg kan noen ganger bli sittende lenge rett opp og ned på en benk og se på folk som går forbi. Mennesker er merkelige på veldig mange ulike måter, og jeg tar ofte meg selv i å le inni meg eller endatil utenpå.

Det som fanget oppmerksomheten min denne dagen var en ung mann på rundt sytten og en gammel mann på noen og seksti som satt ved siden av hverandre. Jeg antar at det var bestefar og barnebarn. Det virket som at de hadde et veldig nært forhold. Jeg kunne se av måten de snakket til hverandre på og på blikkene deres at de var veldig glade i hverandre, og de gjorde heller ingenting for å skjule det.

Den yngste fortalte noe, og den eldre lyttet oppmerksom og ga noen råd eller tilbakemeldinger. Den eldste fortalte en historie fra gamle dager, og den yngre så på ham mens han fortalte, lo litt på de rette stedene og satte tydelig pris på historien. Gjennom alt strålte det varme og glede mellom de to.

Det var denne observasjonen som gjorde meg utrolig glad. Det gikk opp for meg at det er sjelden jeg ser besteforeldre og barnebarn ha veldig nære forhold, og dette gjorde meg på samme tid litt trist.

Det som skulle vært det mest naturlige i verden er blitt en sjeldenhet.

Dette innlegget ble postet 10. desember 2006 kl. 18:56 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

4 KOMMENTARER

  1. MagnusG sier:

    Fin liten historie, dette, Bjørnar, og viktig. Minner meg på kor viktig besteforeldra mine har vore for meg og forholdet eg har til dei som framleis er her. Det beste minnet eg har om bestefaren min var måten han lyste opp på i det eg kom inn døra heime hos han den første permreisa frå Afghanistan, mens det å sitte halve jorda undå og få meldingen om at han var død er noko av det tyngste eg har vore med på.

  2. Synnøve sier:

    Det var fint Ã¥ lesa om tankane dine.. Blei litt rørte. Eg vaks opp sjÃ¥ mormor og bessen, og har alltid sett pÃ¥ morfar(bessen) som en ekstra far, sÃ¥ eg har ganske sterke band til han. Kjennte meg igjenn i historien din. Det er ofte besteforeldrene dine som kan læra deg mest om livet, og om dei verdiane som er viktigast.:) God Jul Bjørnar, og eg har ikkje glemt bildet ditt, eg er bare fryktelig treig…

  3. Anne sier:

    Bra innlegg Bjørnar! Enkelt, men likevel omfattende. Du skriver veldig bra.

  4. Bjørnar sier:

    Takk skal du ha, Anne. :)

    Og Synnøve: God jul! Mal bildet når inspirasjonen plutselig kommer.

Legg til en kommentar