Langs skolevei

Jeg går ut av døren på kontoret på vei hjem. Skoledagen er tydeligvis akkurat slutt, for det er lang rekke av skoleunger med altfor store ransler og gule refleksvester som er på vei over broa.

Det virker som at det er slik de går, på en lang lang rekke. Jeg antar at de slutter samtidig, og så går noen raskere enn andre, og noen må stoppe for å se på eller undersøke noe langs veien, eller kanskje de ser et dyr i en busk eller en bille under en stein, eller kanskje stopper noen av guttene på toppen av broa og spekulerer i og skryter av hvem som kan lene seg lengst utover rekkverket og så videre, og så strekker de seg ut, alle skolebarna, så de blir en eneste lang slange som kommer tuslende hjemover.

Det er mens jeg går og ser på denne lange slangen av skolebarn at en av jentene, hun er kanskje 7 år, plutselig faller om og spiller død. De andre spiller med og prøver å vekke henne til live igjen og få henne på beina. Hun blir liggende litt til før hun fniser og reiser seg opp igjen. Så går de videre alle sammen, både jenta som spilte død og vennene hennes, mens de ler med tynne og lyse stemmer, og livet er fint og det finnes ingen bekymringer.

Herlig.

Dette innlegget ble postet 6. desember 2006 kl. 1:14 og er kategorisert under Tenkeboksen. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

2 KOMMENTARER

  1. stine sier:

    e ser det såå for mæ!
    barn er jo bare nydelige. bekymringene deres er om de fÃ¥r det de ønsker seg til jul. eller at de isje har gjort leksa og det er KRISE lissom! eller at lillebror fikk mer godteri enn meg! eller liknende rare ting vi isje bekymrer oss for lengre…
    e har tenkt på det at vi skal komme som barn til Gud. det er enkli såå digg. kommer uten stolthet, uten alt vi bygger opp rundt oss!

  2. Marita sier:

    hahaha, ler høgt! fytti så søtt!!

Legg til en kommentar