Arkiv for januar, 2007
Tanker i etterkant av Impuls 07 og Impuls Lederdager
Puh… Da er fem dager med Impuls og Lederdager over. Og for noen dager det har vært!
Det var skikkelig trøkk på Impuls helt fra starten av. ThomasW drister seg til å si at hans “umiddelbare følelse er at dette var tidenes Impuls.” Godt mulig det. Det merkes at gjengen som leder Impuls har gjort det noen år. Det er akkurat som at det er mer tyngde enn før.
Både lovsangen og undervisning gikk dypere enn det har gjort tidligere, og jeg opplever dette som en modning av Impuls som bevegelse. At det blir forkynt over temaet “hvordan kan Gud være god når det er så mye vondt i verden?” er et sunnhetstegn.
Samtidig blir festen og gleden enda sterkere for hvert år, og det var fantastisk å se hvor overgitte og engasjerte alle var i tilbedelsen. Herlig å se de folka som var der for første gang bli grepet av lovsagen.
Mandag og tirsdag har vært Lederdager, og tro det eller ei, det overgikk Impuls-helga flere ganger. Hvert år når vi kommer til lederdagene tenker jeg: “Det kan jo ikke bli like bra som i fjor.” Men hvert år blir jeg overrasket over at jo, det kan faktisk det. Årets lederdager var tidenes beste.
Mandag ble Ungdomsundersøkelsen (ingen nettside, beklager) presentert. Mange interessante funn om ungdoms tro og hverdag. Ikke så helt nytt, men mye som falt på plass. Altfor stort til å skrive noe om her. Kanskje en annen gang. Skal lese boka og prøve å oppsummere en dag.
Det var utrolig bra seminarer. Altfor mange gode å velge mellom (bittert!). Møtene var fantastiske. Det var stor frihet og mye crazy greier. :)
Det mest inspirerende med å være der var å se at vi er på rett vei, og at vi ikke er alene om å være på rett vei. Vi er med på noe veldig stort som Gud gjør over hele landet. Det er ikke vår egen kraft eller våre egne ideer som funker (vi har forresten ingen egne ideer, vi stjeler stort sett bare andres ideer), men det er tydelig at det er Gud som leder oss inn ting han har gjort klar for både oss og andre.
Marianne skriver også om/fra Impuls. :)
Jeg er meget oppbygd. Skal prøve å roe meg ned.
Bildeserie: Impuls 07: …en større historie
Vises best som slideshow. Hvis du vil se det vanlig begynner det her.
Impuls 07: En større historie
Til helga er det klart for Impuls igjen. Det er jo alltid en höydare!
Vi reiser inn en gjeng på vel 35 stykker. Det blir celebrations, lovsang, undervisning, seminar, konserter, kafé, henging ++. Gleder meg en del.
Jeg skal være en av fotografene for Impuls, så vi får se om det ikke kan bli noen bra bilder på flickr etter hvert.
FILM: Apocalypto
Som aktiv kinogåer og medlem av Kinosonen får jeg fra tid til annen gratisbilletter, invitasjoner til lukkede premier og andre ekslutive tilbud. Til nå har de klart å legge alle greiene til elendige tidspunkt der jeg ikke kan (kveldstid i ukedager), men NÅ, nå var muligheten innen rekkevidde.
For denne gang fikk jeg en invitasjon til forhåndsvisning av Apocalypto, “et action-eventyr, spunnet rundt Maya-rikets turbulente undergang!” Interesting.
Det er Mel Gibson som har regien, og han viderefører både de religiøse elementene, og mengden han brukte i The Passion of the Christ. Det er mye blod og gørr i denne filmen. Og mye action.
En dag blir landsbyen til Jaguarpote overfalt og bortført av mayaene, som tar de med seg til hovedsetet sitt der de gjennomfører groteske menneskeofringer (dette er vel faktisk historisk korrekt). Jaguarpote klarer så vidt det er å unnslippe, men blir jaget som et dyr gjennom jungelen. Til tider utrolig nervepirrende.
Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land har problematisert rase- og kulturtenkningen som kommer til uttrykk i filmen, og er nær på å kalle den rasistisk. Han sier:
Hovudinntrykket er at mayaene hadde ein dårleg og barbarisk kultur. Med opningssitatet i filmen seier Gibson at dei sjølve var skuld i sin eigen undergang: «For at ein sivilisasjon skal kunne bli erobra, må han først ha øydelagd seg sjølv innanfrå» (fritt sitert).
Jeg er bare til en viss grad enig med Walgermo her. Det er flere elementer i filmen, spesielt når de kommer til Maya-hovedstaden, som bygger opp under inntrykket hans. Kulturen er klart barbarisk (i betydningen fjern fra vestlige normer og retter), men “dårlig” kultur er et veldig relativt begrep.
På samme tid: Når en kultur forfaller til det punkt at menneskeofring er en folkefest, er ikke dette være en ganske klar indikasjon på at kulturen har ødelagt seg selv innenfra? (Dette unnskylder likevel på ingen måte spanjolenes erobringer og herjinger på noen som helst måte.)
Walgermo skriver videre:
Når dei spanske erobrarane dukkar opp på slutten av filmen, har Gibson gitt oss grobotn for tanken om at den kvite mann er betre skikka til herredømme enn den gyllenbrune.
Her opplever jeg at Walgermo selv er skyldig i generalisering. Mitt inntrykk på slutten var at det verken var den hvite spanjolen eller den gyllbrune mayaen som var best egnet til herredømmen, men heller Jaguarpote, med sin vilje om å leve et stille og rolig liv sammen med familien og resten av stammen, et liv bygget rundt jakt på dyr og ikke på mennesker.
Mest av alt er dette likevel er drivende actionfilm med mye slossing, løping og hopping fra fosser. Det er mye fart, men et lite interessant plot, og ikke så veldig mye dypere mening å hente bak historien. Som ren underholdning (i hovedsak) for gutter duger den nok.
Jeg anbefaler den likevel ikke.
Kveldskjøring i Ålsheia
I dag ble årets første dag i bakken et faktum. Asbjørn (beklager utsnittet, Asbjørn, men jeg fikk i det minste med din beste side), Hege, EirikB og jeg tok turen opp for litt kveldskjøring i Sirdal.
Det var gullfine forhold. Gradestokken viste femten minusgrader. Bakken var litt hard, men med mye fin styresnø oppå. Utenfor løypene var det fortsatt urørte områder med nysnø. Det var stjerneklart. Det var perfekt.
Veldig god gjeng å være på tur med. Som alltid veldig mye morsomt og festlige kommentarer og burn’er. Mye godt samspill for å skape gode morsomheter sammen. Asbjørn i perioder et eget show helt på egen hånd, slik som bare han kan. Det var nydelig.
Samtidig avslappet stemning og rom for å være stille og slappe av. Tid for ettertanke og refleksjon.
Så takk skal dere ha! Det var konge.
Neeeei! Sesongslutt igjen!
Søppel!
Alle gode serier slutter sesongen akkurat når du står på kanten av høydepunktet og ville gitt den venstre armen din for å vite hvordan det slutter.
Nå har også min favoritt, såpeserien Saron, sluttet for denne gang.
Hvis du ikke vet hva jeg snakker om foreslår jeg at du tar turen over til IdaF sin blogg og leser denne fantastiske føljetongen. Det er en fantastisk morsom og utrolig dramatisk skildring av miljøet tilknyttet Saron. (Første episode her.) Hahaha!
Ida Fisketjøn, DU er løyen!
Olaug og Oddgeirs reiser
En fem måneders bryllupsreise var tydeligvis ikke nok. Olaug og Oddgeir ser ikke ut til å har reist fra seg på en stund.
Nå skal de være i Bolivia og Mellom-Amerika frem til mai, Oddgeir for å skrive bacheloroppgave i utviklingsstudie og Olaug for å være voluntør/fotballtrener for Misjonsalliansen.
Følg med på bloggen deres for å høre hvordan det går med de. Eller se det på Flickr.
Et nattlig møte med en målbundet sykkeltyv
Så jeg satt på kontoret sent en kveld i forrige uke. Jeg er dritlei av å låse sykkelen hundre ganger om dagen, så jeg tenkte at det gikk greit å ikke låse den denne gangen. Jeg skulle bare inn en liten tur, og jeg ville uansett se sykkelen fra der jeg satt.
Mens jeg sitter der i mørket (jeg gadd ikke skru på lyset heller) hører jeg plutselig en dunkelyd på ruta der sykkelen står inntil. Og sannelig ser jeg at det er en kar som har tatt sykkelen min og er på vei opp på den og av gårde. Dette er en sann historie.
I brøkdelen av et sekund vurderer jeg om jeg vil rekke å ha ham igjen; hva jeg eventuelt skal gjøre når jeg tar ham igjen; eller om det ikke er verdt det, og jeg bare skal la ham få sykkelen.
Det eneste jeg vet er at det siste alternativet er utelukket. Jeg bruker sykkelen min ofte, og som flere har bemerket liker jeg også godt å sykle fortest mulig på den.
Så med den herioske planen om å kaste meg over tyven fra siden (som i amerikansk fotball) og velte både ham sykkelen, løper jeg gjennom kontoret, smeller opp døra og setter av gårde. Hadde dette vært i en film ville det definitivt vært vist i sakte kino med kryssklipping alle veier.
Jeg tar overraskende raskt igjen tyven. Det er rart hvor fort en en kan løpe med litt adrenalin i kroppen. Jeg tar tak i både sykkelen og tyven og stiller meg foran ham slik at jeg blokkerer veien. Han har knapt rukket å begynne å tråkke, stakkar, så det ikke mye kraft til for å stoppe ham.
Så står vi der. Jeg ser på ham og han ser på meg. (Det var ikke så romantisk som det høres ut som.) Av lukta å dømme har han vært ute og hatt seg noen pils, så jeg antar at det først og fremst er transport hjem han er ute etter, og ikke så mye sykkelen i seg selv.
Og mens vi står der og ser på hverandre bryter han plutselig ut i et dypt sukk — et slikt sukk du sukker når du vet at du har gjort noe du ikke skulle ha gjort og det ikke finnes noen unnskyldning — og sier sakte “Ja…”
Så går han av sykkelen, gir den til meg, og jeg går min vei med sykkelen og han sin vei uten. Ingen flere ord blir vekslet.
Det er da, mens jeg er på vei bortover min egen vei, at han snur seg og roper de fantastiske ordene som klinger så rart, men likevel så vakkert når de kommer fra en sykkeltyvs munn:
“Du må LÅSE sykkelen din!”
Og med det antar jeg at ytterligere utleggelser av begrepet ironi er overflødige.
Jeg er borte. Kommer plutselig tilbake.
JEG BLIR BORTE DEN NESTE UKA.
Hvis jeg ikke svarer på eposter, meldinger, telefoner etc. er det av denne grunn (og ikke fordi jeg er en arrogant drittsekk).
Ser!
-Bjørnar.
Og han sa også: ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.”
(Det følgende er ment som en respons på teksten “Hindre dem ikke, sa Jesus.”)
Jeg har ofte vanskelig for å få plassert Jesus inni boksene og systemene mine.
Overfor mennesker som hadde gjort noe alle kunne se var galt var han full av nåde og overbærenhet. Overfor de religiøse som så på seg selv som rettferdige og gode var han knallhard og krass.
Han sa ting som: ”La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke.” Dette gir mening, for jeg kjenner Jesus som en som lar små barn komme til seg og åpenbarer seg for de. Mange småbarn jeg snakker med kjenner Jesus bedre enn mange voksne jeg snakker med.
Samtidig leser jeg også at Jesus sa en del andre ting. For eksempel:
”Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.”
Og: ”Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.”
