Og han sa ogsÃ¥: ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.”

(Det følgende er ment som en respons pÃ¥ teksten «Hindre dem ikke, sa Jesus.»)

Jeg har ofte vanskelig for å få plassert Jesus inni boksene og systemene mine.

Overfor mennesker som hadde gjort noe alle kunne se var galt var han full av nåde og overbærenhet. Overfor de religiøse som så på seg selv som rettferdige og gode var han knallhard og krass.

Han sa ting som: ”La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke.” Dette gir mening, for jeg kjenner Jesus som en som lar små barn komme til seg og åpenbarer seg for de. Mange småbarn jeg snakker med kjenner Jesus bedre enn mange voksne jeg snakker med.

Samtidig leser jeg også at Jesus sa en del andre ting. For eksempel:

”Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja, høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.”

Og: ”Slik er det altså: Ingen av dere kan være min disippel uten å gi avkall på alt han eier.”

Jeg synes en del av ordene hans er utrolig harde og utfordrende. Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med de. De river langt inn i systemene og vanene og holdningene og tankene mine. Men jeg kan likevel ikke overse de og i stedet velge ut de delene som passer meg.

Vi skal for all del ikke hindre de små barna i å komme til Jesus, og strengt tatt tror jeg ikke Jesus begrenser sin tilstedeværelse til våre gudstjenester og møter. Den tiden han var på jorden gjorde han ikke det, så jeg ser ingen grunn til at han skulle gjøre det nå.

I stedet for å håpe at folk kommer inn døra vår (som noen med større og mindre hell gjør), kanskje det snart er på tide for oss å gå ut slik Jesus gjorde?

Dette rimer også godt med det han befalte oss før han reiste: ”Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.”

Og her er utfordringen vår: Hvordan gjør vi mennesker til disipler og lærer de å holde at Jesus har befalt oss?

Kanskje gjør vi det best ved å gjøre det slik Jesus gjorde det – ved å leve sammen i grupper (tolv?), gi hverandre det beste vi har, lære hverandre alt vi kan, gå ut på utfordrende og farlige oppdrag (uten penger, uten veske, uten sko og uten stav) for å se at stadig flere får bli en del av Guds rike, oppdrag der vi får oppleve at Gud er trofast og han holder. Og skulle det gå så galt at vi mister livet underveis vet vi at livet er Kristus, og selv døden en vinning (for det som venter oss er så uendelig mye bedre).

Vi er utsendinger i et fremmed land, vårt statsborgerskap er ikke av denne verden. Vi er midt i en krig mellom Gud og mørkets krefter. Vi har en fiende som er ute etter å drepe og stjele og ødelegge, og en Herre som er kommet for at vi skal ha liv og overflod. Og trang er den porten og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den.

Vi har et oppdrag som er veldig stort (dette med å gjøre disipler), og for å fullføre oppdraget trenger vi andre som går veien sammen med oss. Ikke bare når det er gudstjeneste – for gudstjenesten er mer en feiring av seirene som er vunnet – men hele uka gjennom, hele livet til ende. Vi trenger å være en del av tette og sterke fellesskap og vennskap som vi kan forkynne Guds rike sammen med.

Vi trenger, som i Ringenes Herre, et Ringens brorskap som sverger på å gi alt for hverandre for å se oppdraget fullført. Sannsynligvis blir det tap underveis, men uten kamp vil vi aldri se en verden som er fri fra den mørke fyrstens grep.

La alle som vil få komme til Jesus, og hindre ingen. Men la oss være ærlige på hva han krever: ”Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg. For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, han skal finne det.”

Gudstjeneste eller ikke gudstjeneste er strengt tatt ikke poenget. Vi ønsker å se så mange som mulig bli disipler (dvs. lærlinger i kunsten å bli lik sin Mester). Og et liv i disippelskap er et liv som leves tett sammen med andre (aldri mindre enn to og to, sjelden større enn tolv).

Det er et liv som krever alt, men som til gjengjeld gir oss den største gleden det er mulig å få. Et liv som kan være fullt av prøvelser og utfordringer, men med en seierskrans i enden, der vi med hånden på hjertet kan si:

”Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens krans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme.”

Ja, kom, Herre Jesus!

Dette innlegget ble postet 12. januar 2007 kl. 1:51 og er kategorisert under Kirke, Saron. Du kan følge kommentarer til dette innlegget gjennom en nyhetsstrøm. Du kan legge til en kommentar, eller sende tilbaketråkk fra din egen blogg. Her har du en direktelenke.

1 KOMMENTAR

  1. thomasR sier:

    ja, jeg tror pÃ¥ dette… igjen: JA, jeg tror pÃ¥ dette..
    men, hekkan så vanskelig det er å gjøre Jesus til Herre!! puh..

Legg til en kommentar