- Mange meget pene bilder fra Flickrs 333 veldedighetsaksjon. (0)
- Hm… Magnetisert maling på veggen. Jeg er på gang og skal dekke noen vegger i leiligheten med bilder. Tenkte egentlig å bruke kitt, men er det noen som har gode forslag til hvordan klistre opp store mengder 10×15 bilder? (via) (0)
- Reklame for iPhone fra Oscar-utdelingen. «iPhone» blir ikke nevnt. (via) (0)
- Hva er meningen med livet? Wikipedia har svaret. (via) (0)
Arkiv for februar, 2007
Rapport fra Hemsedal 2007
Da er vi kommet trygt hjem fra Hemsedal, og for en tur det har vært.
Vi fikk tidenes forhold i bakken. Det var nysnø på nysnø fra ende til annen. Da vi kom hadde det snødd dagene i forveien, og det bare fortsatte å dale ned mens vi var der. Det ble mye kjøring utenfor løypene, nedover skogen i størst mulig fart mellom trærne. Fy fillen så rått.
Vi hadde møter/gudstjenester for alle på kveldene, og det var konge. Det var utrolig trøkk i lovsangen helt fra første stund, på tross av at bandet ikke var samspilte og ting ikke gikk på skinner — men det gjorde ingenting, for det ljomet i veggene likevel.
Iallefall én ble kristen i løpet av turen (halleluja!), på lørdagskvelden var det fire som ble helbredet, vi ba sammen, vi sang sammen, og jeg hører nå at dette er nesten som et godt, gammeldags vekkelsesmøte.
Men seriøst, det var fantastisk. Utrolig mange gode folk som var med. Mange morsomme folk, og mange forskjellige folk. Jeg føler meg gammel når jeg er ti år eldre enn den yngste på turen, men det får heller gå.
Det var på alle måter en glede.
Takk for en sjefstur, alle dere som var med! Dere gjorde turen til det den var.
Hemsedal 2007
Da er det pigede klart for Hemsedal igjen! :D
Vi reiser i morgen tidlig og kommer hjem søndag.
Det blir KONGE.
Re: FAQ fra meg ang. G1 på Saron
Heisann! Jeg har forstått at fredagsmøtene/gudstjenestene på G1 har blitt kuttet ut. Jeg har også fått med meg at det er delte meninger om hva som skjer og hvorfor dette blir gjort. Kan noen svare meg — og eventuelt andre — på hva som er idéen bak fjerningen av de populære møtene? Det hadde vært veldig kjekt : )
Takk,
mvh Pål
Det er godt spørsmål, Pål. Og du spør fint. Finere enn de fleste!
Jeg skal prøve å svare så godt jeg kan.
Først av alt en presisering: Vi har tatt en pause fra gudstjenestene, og ikke en nedleggelse eller fjerning. G1-gudstjenestene vil gjenoppstå, men sannsynligvis i en annen form. Akkurat hvordan denne formen ser ut vet vi ikke helt ennå, og vil i stor grad avhenge av huskjerkene. Mest av alt handler det om at vi finner former som gjenspeiler identiteten vår, og som preges av hvem huskjerkene er.
Utgangspunktet er dette: Vi (dvs. ImF-Bryne, mest kjent som «Saron») er en kirke som er oppbygd av huskjerker. Det minste nivået i menigheten er radarpar. Over det har vi smågrupper som til sammen utgjør en huskjerke. Disse huskjerkene utgjør et gudstjenestefellesskap (G1), og menigheten består disse gudstjenestefellesskapene.
Gudstjenesten (eller møtet, om du vil) er samlingen av huskjerkene i G1 som kommer sammen til feiring og tilbedelse.
Vi har i den siste tiden sett at vi har gått oss inn i et spor, og litt av poenget med å ta en pause (i stedet for å bare endre gudstjenesten) er for å gi oss selv tid til å frigjøre oss fra bildet vi har av hvordan en gudstjeneste ser ut, og bruke tid til på å drømme om og snakke om hvordan det kan se ut i fremtiden.
Men egentlig er ikke gudstjenestene poenget.
Å leve livet som etterfølger av Jesus er vanskelig. Jesus sier selv: ”Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel.» Vi trenger folk rundt oss som oppmuntrer, utfordrer og inspirerer oss, og som går veien sammen med oss. Å være en disippel er ikke noe en er alene. Det er et liv som leves i fellesskap med andre disipler.
Derfor er det vi har så vilt tro på huskjerker. Ikke fordi denne modellen er svaret på alt, men fordi det er den beste modellen vi har funnet frem til så langt for å leve livet sammen som etterfølgere. Men enten det skjer på den ene eller andre måten er vi avhengige av andre kristne. Og vi trenger å treffe de oftere enn annenhver fredag. Disippellivet leves ut i hverdagen, sammen med andre, og i vårt tilfelle: sammen med huskjerka.
Vi kommer etter hvert til å samles alle huskjerkene til gudstjenestefeiring, for vi tror også det er viktig å samles i et større fellesskap av og til.
Huskjerkene vil uansett forbli basisen og utgangspunktet for alt det andre.
Dette var kortversjonen. Om dette har jeg mye mer å si, men jeg håper det ga noen svar på spørsmålene dine, Pål.
Gi beskjed hvis noe er uklart eller du har andre spørsmål eller kommentarer. Og det gjelder også alle dere andre.
Det koster alt
Lars Heskje: «Det er hardt kjør å være disippel!»
Brødrekveld med brødrene Tollaksen
På lørdag hadde Jarle (a.k.a. Jaltos Pigede) og jeg Brødrekveld. Haha! Det var konge! Jaltos er vanvittig løyen. :D Dette var noe jeg for alvor oppdaget Interrail-turen vår i sommer, men nå kommer det til syne hele tiden. For en løyen person!
Vi startet på Big Horn Steak House på Sandnes med noen sinnsykt gode biffer. Hvis du ikke har vært på Big Horn vil jeg anbefale det på det groveste. Hvis du har vært der vet du hva jeg snakker om. Biff av indrefilet med pannestekte poteter. Sweeeeet! (Cred til ThomasR for anbefaling, takk skal du pigede ha.)
Festen fortsatte med Oreo Dream Cake på Dolly. Det var fillen ei drømmekake. Chocolate all the way through. Der traff vi på en gammel klassekamerat fra videregående, selveste Tengesdal fra Orstad.
Jeg traff forresten Tengesdal igjen i går, og da skrøt han på seg å ha besøkt samtlige Dolly-restauranter i Norge i løpet av en tretten dages tur i sommer, totalt 82 restauranter. Jeg har til gode å sjekke faktaene i saken, men det høres ganske vilt ut. Konge hvis det er fakta, men det høres svært usannsynlig ut.
Kvelden ble avsluttet med Blood Diamond på Sandnes kino, en sjefsfilm som var kronen på verket etter en suksessrik kveld.
Jaltos Pigede, du er konge. For en mann! Jeg er din største fan. ;)
FILMER: The Last King of Scotland og Blood Diamond
Jeg så ikke mindre enn to filmer med handling fra Afrika i helga.
THE LAST KING OF SCOTLAND er et portrett av Idi Amin, en av verdens verste despoter. Amin tok makten gjennom et militærkupp i Uganda på 1970-tallet, og regjerte som president gjennom flere år. Det antas at rundt 300 000 ble drept under hans regime.
Vi får se et flertydig bilde av Amin, noe som ifølge kilder intervjuet på norsk tv i det siste stemmer godt med virkeligheten. Samtidig som han var en grusom enehersker som utryddet all politisk opposisjon (og andre han av ulike grunner ikke likte) var han også som utrolig sjarmerende og hyggelig.
Når han spøker med den skotske legen, som er den andre hovedpersonen i filmen (løst basert på en virkelig person), og med det utenlandske pressekorpset er han utrolig morsom, om enn på en noe barnslig og enkel måte. Han ga seg selv titler som The Conqueror of the British Empire in Africa in General and Uganda in Particular og altså The Last King of Scotland, som filmtittelen henspeiler på.
Filmen gir et fascinerende og grotesk innblikk i en annen virkelighet enn vår koselige, norske velstandsoverflod. Uganda under Amin (og antakelig både før og etter) er et land herjet av borgerkrig og konflikter, fattigdom, utilstrekkelig helsevesen (for å si det mildt).
BLOOD DIAMOND omhandler er annet tema, men er like realistisk/kynisk som The Last King of Scotland. Den omhandler diamantutvinning og –smugling. Også her er landet preget av borgerkrig (et gjennomgangstema i afrikansk historie) og de få som gjør seg rike på flertallets bekostning.
Denne gangen er vi i Sierra Leone, og paramilitære styrker kidnapper arbeidsføre menn i landsbyer, og hogger hendene av de resterende. De som kan arbeide blir ført til diamantgruvene der de må stå i elva og sile ut diamanter fra jorda.
Danny Archer, spilt av Leonardo di Caprio, er en Sør-Afrikansk smugler som lever av å transportere diamanter fra Sierre Leone via Liberia til Nederland og Storbritannia.
Det er her uttrykket Blood Diamond kommer fra. Bloddiamanter er diamanter som stammer fra konfliktområder der salget av disse finansierer borgerkriger eller lokale konflikter. Ved å sende diamantene gjennom Liberia blir disse stemplet som ”godkjente” fordi Liberia ikke er involvert i en væpnet konflikt.
Filmen viser den brutale utbyttingen av mennesker både i diamantgruvene og gjennom forvandlingen av helt vanlige barn til barnesoldater tilsynelatende uten begrensinger.
Mest av alt er det mye fart og action gjennom hele filmen. Drivkraften som binder sammen alle de andre historien er jakten på en vilt stor diamant (ikke så ulikt et ganske kjent brettspill). Alle vil ha tak i den, og alle er villige til å ofre alt – både penger og menneskeliv – for å få kloa i den.
Sånn blir det bra film av. Men med mange dystre menneskeskjebner i kjølvannet av. Og verst av alt – dette er reelt og virkelig. Mennesker dør for at vi skal kunne smykke oss med bling-bling.
Filmen oppfordrer til å sørge for at diamantene du kjøper ikke kommer fra konfliktområder. Så pigede heller: Sørg for at diamantene du kjøper ikke kommer fra konfliktområder.
BEGGE FILMENE ANBEFALES PÅ DET STERKESTE.
Debattforum Jæren: Jonas Gahr Støre om religionskonflikter
Selveste utenriksministeren hadde tatt turen Bryne i går. Han var på Rogalandsbesøk, og den anledning invitert til å snakke om religionskonflikter på Debattforum Jæren.
Foredraget og den påfølgende debatten foregikk i kommunestyresalen, og hele huskjerka vår tok turen bort til å overvære seansen. Deler av det var meget interessant, og andre deler var veldig uinteressant. I tillegg til Gahr Støre hadde også Jan Opsal fra Misjonshøgskolen og Mohamed Hussain fra Islamsk Råd i Stavanger kommentarer til utenriksministerens innlegg.
Gahr Støre anerkjente ikke Clash of Civilizations-tankegangen, som sier at verden består av ulike sivilisasjoner som er i konflikt med hverandre (veldig kort sagt, det går an å si mye mer om det — gjør det den som kan), men vektla å fokusere på det vi har felles fremfor å fokusere på forskjellene.
Noe annet jeg merket meg var noe han sa i retning av at «det finnes ingen konflikter der religion er den eneste faktoren, og det finnes heller ingen konflikter der religion ikke spiller en rolle.» Godt poeng.
(Hvis du er en frik som har utrolig lyst til å lese mer om dette finnes det et mer utfyllende sammendrag. Arne Berge skriver også litt om saken.)
Verden virket plutselig utrolig liten når det sto en mann i kommunestyresalen og snakket om samtalene han har gående med topplederne i noen av de største konfliktene i verden.
Det var en del sære og merkelig spørsmål i etterkant, og det var en stilstudie å se og høre Gahr Støre svare utrolig direkte og sable ned argumentene til spørsmålstilleren, men uten å stille denne i et dårlig lys eller få vedkommende til å fremstå som en idiot. Det var diplomati i praksis. Jeg antar at det ikke er uten grunn at han er utenriksminister.
Trett av å snakke
I dag våknet jeg med et enormt behov for å ikke gjøre noe.
Jeg kjente det allerede tidlig i går kveld. Heldigvis var vi en gjeng som tok turen først til Reeholen, og etterpå til Kent for å ikke gjøre noe. Det var utrolig gudd å bare henge uten å ha noen plan, uten å finne på noe eller stresse for å gjøre noe. Vi lå rundt i sofaer og så ut i lufta. Av og til snakket noen, og av og til var det bare stille.
Det er vanskelig å la være å gjøre noe, og bare være et sted. Det er fantastisk når det skjer.
Å ikke ha noen planer for dagen er en fantastisk følelse.
Jeg vil gjerne bli enda flinkere til å hvile. Ikke i kvantitet, men i kvalitet.
The gift of community
«Monastics have learned what Saint Benedict knew, and have in turn taught me, that real community is a gift, not something you construct. there is nearly everywhere today an intense, even desperate, longing to experience “I am because you are,” and people are devising all sorts of schemes for “building community.” The monastery is a living witness to the truth that community is something that happens when the environment is right, when hospitality is grounded in discipline and discernment, when prayer and work are rightly ordered. The Rule does not construct community: it hints at the conditions.”
Patrick Henry, The Ironic Christian’s Companion: Finding the Marks of God’s Grace in the World.
(via)
En helg med Ringenes Herre
Vi har hatt et aldri så lite Ringenes Herre-maraton i helga. To filmer fredag kveld/natt, og én film lørdag ettermiddag. (Noen vil innvende at dette ikke teller som et reelt maraton siden det var en lengre pause mellom to av filmene. De om det.)
Det som slo meg igjen er at Ringenes Herre er en vanvittig fascinerende historie. Det er så mange lag i historien — sammenligninger, allegorier, hentydninger i mange retninger at det er til å gå seg vill i.
Det er en utrolig stor fortelling, i den forstand at den drar hele verden og hele historien med seg inn i fortellingen. Og nettopp det er befriende når de fleste av dagens fortellinger er små fortellinger som begrenser seg til rene subjektive og indivdiuelle erfaringer.
Når jeg ser filmene får jeg en følelse av at de på mange måter gir et bedre bilde av virkeligheten enn sansene våre gjør. Virkeligheten er mer enn det vi kan ta på og se på, noe historien illusterer utrolig godt.
Personlig relaterer jeg kanskje mest mitt eget sted i livet til rådslagningen i Rivendell, der Ringens brorskap blir dannet. Det som har skjedd hittil er for en innledning (en viktig og omfattende innledning, riktignok) å regne.
Eventyret og reisen begynner nå.
Bjørnar 23 år
Så går jeg altså inn i mitt tjuefjerde år i friluft. (Synes det er utrolig fascinerende at de i Sør-Korea regner alderen fra unnfangelsen, og ikke fra fødselen — slik at du tre måneder etter fødselen feirer din ettårsdag. Det stemmer jo på mange måter mer med virkeligheten.)
23 år er en god alder. Det er midt i hele fasen der en har flyttet ut hjemmefra og kanskje studerer litt og vet ikke helt hva en skal gjøre med livet sitt, men underveis nyter en det i fulle drag. Det er herlig! Og jeg føler meg som 23 år. Det er ikke alltid at det er samsvar mellom opplevelsen av sin egen alder og den faktiske alderen, men det er jo utrolig gudd når de to er i synk.
Jeg feiret dagen hjemme hos meg selv på kvelden. EirikB og jeg utgjorde pyntekomiteen, og vi dekorerte og pyntet og gjorde alt vi kunne for å gjøre det fint i kåken min. Det ble utrolig fint. Er det noe EirikB og jeg kan, så er det å gjøre det fint rundt oss.
Og det kom jammen mye godt besøk. Takk til alle dere som var innom! Og takk for alle gaver! Mye morsomt og mye bra. Hehe. Dokke er løgne. Jeg tenker ganske ofte på det: Det er mange rare og morsomme folk i fellesskapet vårt. Veldig rare og veldig morsomme.