Et stort, hårete mål for Norge

Jeg har nettopp lest Ona fyr, skrevet av Ingebrigt Steen Jensen.

Steen Jensen er reklamemann, og har også i flere år skrevet for Vårt Land en gang i måneden. Han tar noen ting utrolig på kornet, og går veldig mot strømmen på en del ting som jeg slett ikke forventet at han ville gå mot strømmen på.

Les bare dette, det setter ting litt i perspektiv:

Alle duster jeg kjenner hater politikere også. Derfor har jeg vært en innbitt motstander av politikerforakt, men dessverre er motstanden min blitt svekket de siste årene. Det er nemlig ikke slik at folket får de politikerne de fortjener, men at politikerne får det folket de fortjener. Akkurat som ledere får de medarbeiderne de har gjort seg fortjent til, og den kulturen de har vært med på å skape.

Våre politiske ledere burde ha alle muligheter for å gjøre storslagne ting, ettersom Norge er i en unik situasjon i verden, ja i verdenshistorien.

Aldri før har et stabilt, homogent demokrati hatt de mulighetene vi har nå. Vi er gjeldfrie. Vi har flere hundre tusen millioner kroner i banker og verdipapirer utenlands. Vi velter oss i rikdom, og vi kommer til å velte videre i alle de tiår vi kan overskue.

Vi er verdens nybakte lottomillionærer, med den forskjell at det er samme spiller som får syv rette hver gang.

Vårt største problem er at vi er overmette. Vi er den feteste gutten i klassen, og rundt oss sitter det skinnmagre klassekamerater av alle hudfarger. Hvert år får den stappmette gutten plassert en ny, gedigen kake foran seg, bakt av to hundre eller tre hundre tusen millioner kroner i budsjettoverskudd. Og gutten er ikke bare fet og mett, han er så propp full av mat at han ikke kan spise en bit til, da sprekker han, eller overopphetes, som det heter i departementet.

Så hva gjør han? Gjør han det ethvert tenkende menneske ville gjort? Deler han kaken med de andre?

Neida. Han skjærer et lite stykke, et ørlite et, 0,72 % av kaka skjærer han ut og deler. Da blir noen veldig sinte, de synes det er hjerteløst og at han burde gitt bort mer – 0, 83%, for eksempel. 0,72 % er hjerteløst, men 0,83 ville vært aldeles strålende.

Dette er Norge. Så stappa mett at vi ikke kan få i oss en bit til uten å overopphetes, men likevel ute av stand til å dele med andre. I stedet har vi funnet en genial løsning: Vi fryser ned kaka, en ny kake hvert år, så vi kan spise dem alle sammen når vi blir gamle.

For 1/5 av neste års kake kunne vi sannsynligvis gitt alle verdens HIV-positive barn medisiner mot AIDS. Vi kunne gitt millioner av mennesker rent vann og mat nok til å spise seg mette. Men vi gjør det ikke. Fellesskap, solidaritet, omsorg og viljen til å dele er ikke der lenger. De vil si, den er der i folket, det er jeg hellig overbevist om, men den er der ikke i politikerne våre, og når de snakker seg øre og varme om innslagspunktet for tippskatten, blir vi sånn vi også. Ledere som byr oss små tanker, får små mennesker å lede. Tenk om de i stedet hadde injisert oss med BHG [Big Hairy Goal], med et stort hårete mål for hva NORGE kan bli!

Vi kunne blitt et eksempel for verden. Klassekameratene våre, både de velfødde og de skinnmagre, kunne pekt mot nord og sagt ”look to Norway”. De på landet som deler kaken sin med de andre! Se på landet som har tatt miljøproblemene på alvor og løst dem, som gir bøndene en lønn de kan leve av og barna sine begeistrede skoler! Vi kunne gjort det. Vi kunne vokst, som enkeltmennesker og som nasjon, vokst oss større enn vi trodde vi kunne bli. Og vi ville stått på stolene og jublet.

Men vi gjør det ikke. Vi utfordres ikke til å vokse, det appelleres ikke til det største og beste i oss. Vi øker innslagspunktet for toppskatten, men krymper som mennesker. Vi moderniserer fylkeskommunen, men går baklengs som nasjon. Vi går ikke ut i verden og forandrer den, vi tasser til fryseboksen med en ny kake som vi skal spise når vi blir gamle.

En venninne av meg var på fest i romjula i fjor, og det ble ikke spart på noe. Det var forrett, mellomrett og hovedrett, det var oster og desserter, viner og konjakker, og til slutt peste sidemannen hennes av forspisthet og sa: ”Nei, skal jeg ha mer nå, må jeg ha det i kontanter.” Dette er Norge.