- What makes us moral. (via) (0)
- Universal’s CEO Once Called iPod Users Thieves. Now He’s Giving Songs Away. Interessant intervju med Doug Morris i Universal om plateselskapenes manglende evne til å håndtere utfordringene rundt den digitale revolusjonen av musikk og video. (via) (0)
- Hvis 24 ble spilt inn i 1994. “The schematics file is too big to email—-” “How big?” “Three floppies.” (via) (1)
- Fray: The Quarterly of True Stories. Et kvartalvis magasin satt sammen av folk som forteller sine egne historier, sendt inn og publisert uten betaling. Det er en eneste stor dugnad, med andre ord. Jeg liker ideen. (via) (0)
Arkiv for november, 2007
Bolivia? Check.
Den ukentlige familiemiddagen i dag var en fest.
Ben Ao fyller 22 i morgen (gratulerer med dagen!), og det var utdeling og oppakking av gaver. Tosså hadde også klart å snike seg med på festen. Mor hadde laget en juleinstallasjon av Jesus, Josef og Maria som Ben kan ha til pynt i leiligheten. Hun elsker juletradisjoner og andre -tradisjoner, så det var perfekt. Jaltos og jeg hadde kjøpt Geographica slik at Ben kan slå Tosså og Stones i geografispørsmålene. Det vet jeg at hun er veldig klar for.
Men så plutselig, etter alle gavene, lener Ben Ao seg fram og sier med et lurt smil: “Eg he en veldigt gode nyhet, Bjørnar og Jarle. Dokke ska te Bolivia!”
What?
“Dei faddrane eg he verva de siste månane dekke halve billettane, og den andre halvparten betale mor og far.”
(Hun har drevet og vervet faddere de siste månedene. Hvis en verver 20 stk. får en gratis reise til Bolivia, men hun har allerede fått dekket reise gjennom skolen siden hun skal ha praksis der nede det neste halve året, og det virket ikke som at det var noe spesiell grunn til at hun vervet. Jeg syntes det var litt merkelig, men nå forstår jeg.)
Så vi skal til Bolivia. Hahaha! Lide gudd. Vi reiser i påsken, sammen med resten av den vidle gjengen (13 stykker?) som skal nedover da. Det blir KONGE!
Hekkan, for en familie.
Årstider
Jeg reiser opp i en hytte i Sælandsskogen en gang i uken, noe som gir et fascinerende innblikk i noen av naturens dramastykker. Å gå den samme stien hver uke gjør de gradvise forandringene veldig tydelige.
Jeg ser Taksdalsvannet som stiger og synker, noen ganger skjuler en holme, andre ganger viser den igjen; elva som raser og gjør seg vanskelig å krysse når det regner mye, og som blir til en liten, surklende bekk når det er tørrvær; trærne som først blir røde og gule, før de etter noen uker slipper bladene og står igjen nakne i det regntunge høstværet; den varme vinden om sommeren som blir til en stille, kald og klar natt i november som gjør at det knaser når en går i gresset. Å følge årstidene er en stilstudie i veldig stort format.
Men mest fascinerende er likevel en flue som bor i hytta, og som oppstår til nytt liv hver uke. Jeg kan ikke vite med sikkerhet at det er den samme flua, men jeg er rimelig overbevist. Etter at jeg har fyrt opp i ovnen om morgenen dukker det litt utpå dagen alltid opp en flue. Den kommer til samme tid hver gang. Den ser på meg, jeg ser på den, og vi har etter hvert utviklet en slags stilltiende avtale om ikke å plage hverandre.
Spesielt tidlig på dagen er den utrolig treg og lite responderende, som om den akkurat har våknet. Og jeg tror at det er nettopp det den har gjort. Når jeg låser døra og går, surrer den litt rundt til det blir så kaldt at den finner seg et hvilested den kan gå inn i til vinterdvalen sin. En uke senere kommer jeg og varmer opp rommet, og den stakkars flua oppfatter at våren er kommet og kravler ut til livet igjen. Den flyr litt rundt, jeg låser døra, kulda setter inn igjen, og det hele gjentar seg.
Den gjennomlever alle årstidene hver eneste uke. Hvorvidt det er en velsignelse eller en forbannelse klarer jeg ikke helt å avgjøre.
Nåtiden mer usannsynlig enn science fiction
Science fiction-forfatter William Gibson har sluttet å skrive om framtiden fordi han mener vår tid er mye mer usannsynlig:
If one had gone to talk to a publisher in 1977 with a scenario for a science-fiction novel that was in effect the scenario for the year 2007, nobody would buy anything like it. It’s too complex, with too many huge sci-fi tropes: global warming; the lethal, sexually transmitted immune-system disease; the United States, attacked by crazy terrorists, invading the wrong country. Any one of these would have been more than adequate for a science-fiction novel. But if you suggested doing them all and presenting that as an imaginary future, they’d not only show you the door, they’d probably call security.
(via)
- Beste brudevals ever. Hold ut forbi det første halve minuttet. (via) (1)
- Xbox fra himmelen. Nice. (via) (0)
- En filmsnutt om det norske velferdssystemet fra ekstramaterialet til Michael Moores Sicko. “I visited a place that blows France right out of the water, a place so scary i couldn’t put it in this film.” Haha! (0)
- Halvparten av studentene ved New York University sier de ville oppgitt sin rett til å stemme på livstid for 1 million dollar. 20% ville oppgitt stemmeretten sin ved neste presidenvalg for en iPod Touch. Ke det går i?! (via) (1)
- The reason there’s a “Cult of Mac”. En solskinnshistorie, dette her. Det virker til å være litt varierende erfaringer på reklamasjon på Mac’er. AppleCare er vel uansett et bra triks — da ser det ut til at pipa ofte får en fin lyd. (0)
- The Ten Videos to Change How You View the World. (via) (0)
Mordet på Jesse James av den feige Robert Ford
Her er en film med en tittel som forslår: The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford.
Westernfilmer er i vinden igjen (det samme er countrymusikk — er det tilfeldig?). En av de andre westernfilmene for tida som ser meget bra ut er 3:10 to Yuma. Se på den traileren, folkens. Jeg får frysninger.
Men vi snakker altså om mordet på Jesse James. Jesse James er en av de mest beryktede, og i sin tid mest ettersøkte, bandittene i Det Ville Vesten. De av oss som har vokst opp med Lucky Luke og diverse bøker og tegneserier om indianere og blekansikter i Amerikas ungdom kjenner navnet godt. James var en legende av de sjeldne, og ble foreviget som helt da han ble skutt bakfra av Robert Ford, en tidligere beundrer som hadde klart å komme seg inn i James’ innerste sirkel.
Filmen er et mesterverk, et stort og sakte mesterverk. Jeg kan advare på forhånd at mange ikke vil like den. Det er en noe smal film, og de som liker den vil til gjengjeld like den veldig godt. (Jonsi, jeg snakker til deg nå.) Det hele virker autentisk og ekte. Vi er på slutten av Vestens ville tid, og samfunnet er mer sivilisert og utviklet enn jeg hadde sett for meg var tilfelle.
Brad Pitt gjør, som alltid, en fantastisk rolle. Han er en utrolig intens skuespiller. Brad Pitt borer hull i deg hvis han ser på deg for lenge. Casey Affleck (broren til Ben Affleck, om jeg ikke tar helt feil) gjør også en veldig god debut som den forlegne, men stormannsgale Robert Ford.
Anbefales på det sterkeste — forutsatt altså at du (1) liker filmer utenfor hovedstrømmen av Hollywood, og (2) er i det rette humøret.
FILM: Fight Club
Oi oi oi! Denne klassikeren fra 1999 er et fyrverkeri.
Når filmens rollefigur (Edward Norton) møter Tyler Durdan (Brad Pitt) skjer det en helvending i livet hans. Tyler Durdan er alt Norton ikke er, og for å komme ut av kjedsomheten og ensformigheten i bedriftshelvetet og IKEA-leiligheten sin starter de en undergrunnsbokseklubb der første regel er “You do not talk about Fight Club“. Andre regel er “You do NOT talk about Fight Club”. Got it?
Det er ikke så lett å si hva Fight Club handler om. Ved første øyekast er det en orgie av vold og blod, men under overflaten finner vi kanskje mest av alt to ting: En kamp for frihet og et behov for mening.
Hekkan, for en film. Det er en av mine favoritter, uansett sjanger. Se den hvis du kan. (Dvs. hvis du er over 18 år, og du tåler en støyt.)
People watching
Jeg sitter på ferja over Boknafjorden.
Ved vinduet sitter en veldig pen jente. Jeg tipper hun er klar over at hun er pen, og det gjør at det hele virker litt anstrengt. Som om hun er veldig bevisst på det og bruker veldig mye tid til å opprettholde det. Skjønnhet vendt innover virker til å være destruktivt og bindende, i sin mest ekstreme form gjengitt i Oscar Wildes roman Bildet av Dorian Gray.
Ved et av de andre bordene sitter en familie på fire. Moren i familien underholder eldstesønnen på åtte-ni år med noe som ser ut til å være tegninger av et eller annet slag. Hun tegner med et halvlurt smil rundt munnen, og med ujevne mellomrom ler gutten høyt av tegningene mens moren ser på ham og smiler og ler litt med. Det er som hentet rett ut av familieidyllen i To hus tett i tett.
Midt mellom dem, inne i hjørnet, sitter den yngste datteren og leser i en bok. Hun virker helt uanfektet av alt som foregår i hennes umiddelbare nærhet. Hun er åpenbart tenkeren i familien. Mens de andre leker og styrer på lever hun i sin egen fantasiverden som er helt atskilt fra hennes naturlige omgivelser, der vår verden ikke når inn med mindre hun slipper den inn. I hear you, sister. Vi to er på lag.
På nabobordet deres sitter det et par jeg ikke helt klarer å finne ut av foholdet mellom. Det er mann i femtiårene og en noe yngre kvinne. De sitter ved siden av hverandre uten noen på andre siden av bordet, noe som tilsier at de ikke er et par. Par sitter som regel overfor hverandre hvis de er alene. De sitter for nær hverandre til å bare være bekjente eller venner. De snakker veldig lite sammen under overfarten, og når de snakker sammen er det på en måte som har tydelig definerte roller. Hun blir hakket fortere irritert enn det de sosiale reglene tilsier, han er mer avslappet og likegyldig overfor hennes irritasjon enn vanlig. Jeg går for at de er i familie, far og datter, i en alder der begge innser at de har begrenset innflytelse over hverandre, og ikke trenger å holde noe tilbake overfor hverandre.
Ved bordet som er nærmest mitt sitter et par i slutten av tjueårene. De sitter litt halvslengt i hver sin stol og leser hver sin avis under hele turen. Fra tid til annen leser de noe høyt for hverandre eller viser hverandre noe i avisa. De er veldig avslappede. Samtidig er det lett å merke at de to hører sammen. Det ses på blikkene og høres på stemmeleiet.
Følg med på øynene. Alt røpes i øynene.
Til Bergen for å besøke See
Jeg var i Bergen i helga og besøkte David See. David og jeg var i militæret sammen i Nord-Norge og i Afghanistan, men har nesten ikke sett hverandre de siste to årene, mest fordi han studerte i Thailand i hele fjor, og fordi vi nå bor på forskjellige steder i landet.
Det er noe drit at folk bor på forskjellige steder i landet (og ikke minst i verden). Det hadde vært mye lettere hvis alle bare kunne bodd på samme sted.
Men forrige søndag ringte jeg David, og etter en kort rådslagning fant vi ut at den helga det passte best med besøk var den førstkommende, så i all hast fikk jeg bestilt billetter og ordnet det praktiske, og fredag gikk turen oppover.
Det var en glede å se David igjen. Vi har mange historier sammen. F.eks. har vi feiret jul sammen, bare vi to, i et telt i en tysk leir i Kabul, Afghanistan. Vi har blitt skutt raketter på oppå en fjelltopp i Kabul, og har røykt mang en sigar på taket av kaserna i leiren mens vi har sett utover byen og fundert over livet.
Denne gangen møttes vi under litt mer fredelige forhold. David studerer bistand i Bergen, og bor på en liten, gammel leilighet midt i byen. For å komme fra rommet hans til kjøkkenet må du gå på oppdagelsesferd gjennom en vilt smal og lang gang. Veldig spesielt.
Av ulike grunner endte vi opp på en KRIK hybelkveld på fredagen, via Steinar “Stones” Johannessen. Det var kanskje 50 KRIKere i en 70 kvadrats leilighet. Men det var visst ingenting; for noen uker siden hadde de vært nærmere 80 stk. i en 80 kvd leilighet. De er ikke så kravstore i KRIK.
David disket opp med kokkekunstene sine, og kunne vise fram steinbakt pizza, italian-style. Oppvarmet stein/keramikksak i ovnen, tynn bunn på pizzaen, stekes i 4-6 min. Vilt godt.
Det var en glede å se ham igjen. David er en utrolig god mann! Jeg skulle hilse til alle kjente på Bryne.
Må det bli kortere til neste gang vi treffes.
- Letters from Kamp Krusty. Morsom blogg, dette. Sterk på satire, en sjanger det er få som mestrer. (0)
- Elling er distriktets mest aktive blogger for tida. Mye godt stoff. (0)
Sånn, ja. Nå snakker vi bart.
Truck driver edition. November 2007.
