Arkiv for desember, 2007

Telttur i Skas-jungelen

Foto: Hanna Kjøllesdal

Benedicte, Margunn, Hanna, Torstein, Johannes (a.k.a. Ben Ao, Margodn, Kjøllis, Tosså, Bjødlå) og meg var på telttur i skogen til familien Obrestad på Skas i går natt.

Det var fantastisk.

Det er mange merkelige og morsomme folk i gjengen som var på tur, og sammensetningen løfter det enda noen hakk. Hvordan Margunn og Tosså spiller på hverandre — og spiller opp til hverandre — er en stilstudie som snart bør festes på film.

Det var bålfyring med grilling og kaffekoking (få ting er så godt som kaffe kokt på bål drukket i friluft), synging rundt et provisorisk juletre vi fikk satt opp, apeleken, lovsang, bønn, tale av Margunn og UNO i teltet til halv fem om morgenen.

Midt på natta kom Rannveig (“Liv”) seilende under teltduken mens hun skrek gjennom en strømpebukse hun hadde tredd over hodet. Hun skremte livskiten ut av Ben Ao. Og selv om det ikke var planlagt endte også Liv opp med å tilbringe natten i lavvoen. Det var så god stemning at det var vanskelig, for ikke å si umulig, å gå fra.

Som det alltid er med de beste opplevelsene, kostet det litt å komme seg ut og få gang på det. Det regnet og var litt surt vær, så det var fristende å bare bli hjemme i varmen. Men når vi likevel trosset komforten og hoppet i det ble det vilt bra. Dette er en lærdom som gjelder for mange deler av livet.

Les også: Hanna: Avskjedstur for Benedicte. (Vi har avskjedsfester, -turer og -middager for Ben Ao hele denne helga til ende.)

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren!

Foto: Farl / Flickr

G1-gudstjeneste

Vi hadde gudstjeneste med G1 på fredag, og det var konge.

Det var mange som var med og bidro og gjorde kvelden til det den var, både med bønn, vitnestbyrd, historier, oppmuntringer og refleksjoner. Akkurat som det skal være, altså:

“Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp.” 1 Kor 14,26

(Eller som The Message oversetter det: “When you gather for worship, each one of you be prepared with something that will be useful for all: Sing a hymn, teach a lesson, tell a story, lead a prayer, provide an insight.”)

Og til oppbyggelse var det. Jeg føles virkelig som at vi kommer sammen, og ikke bare kommer for å se på et show. Det er utrolig kjekt når folk deler personlige ting og ting som Gud minner de om, og at folk kommer med innspill, tanker og erfaringer rundt undervisningen.

Det litla lovsangteamet (hvor lenge skal de være “det litla” egentlig?) ledet oss i lovsang, og de har blitt veldig dyktige. Konge å se at de utvikler seg, både musikalsk og lovsangsmessig.

Det var en utrolig god kveld. For en gjeng!

KONSERT: Big Bang

Konsert med Big Bang

Hekkan. Det er ikke uten grunn Big Bang går for å være et av Norges beste live-band. For en energi!

Vi var en liten gjeng som reiste inn på Folken for å få med oss det som er i ferd med å etablere seg som en tradisjon: Førjulskonsert med Big Bang. Alle billettene var utsolgt, og salen var stappfull og formelig sydet allerede før konserten var i gang.

Jeg synes det er helt utrolig at bare tre personer — en trommis, en bassist og en gitarist — kan få det til å svinge så sinnsykt som det gjør. De har noen rytmer og riff som det er umulig å stå i ro og høre på (tenk “Girl in Oslo”), noe som også viste tydelig igjen på publikum i salen.

Det var hopping og klapping og vanvittig god stemning under hele konserten. Og det er ikke det at de har så vanvittig sceneshow, selv om vokalist og gitarist Øystein Greni tar litt av, men det bare rocker så vilt. EirikE så ut som han var i himmelen, og Benedicte klarte ikke å roe seg ned etter det var ferdig. Jeg tror hun svevde hjem til Bryne.

Midt i det hele dukket plutselig Thomas Dybdahl opp og gjorde en urpremiere på en duett sammen med Øystein Greni. Veldig, veldig nice.

For en konsert. Få med deg Big Bang live hvis du har mulighet. For alt i verden.

Oppdatering: Elling skriver også om konserten.

En uimotståelig revolusjon

The Irresistible Revolution -- Shane ClaiborneJeg leser en bok for tiden som både utfordrer og inspirerer meg vanvittig.

Den heter The Irresistible Revolution, og er helt crazy. Det vil si, historiene i den er det. Og han som har skrevet den er det. Han er fillen så radikal, selv om han ikke liker den tradisjonelle definisjonen av ordet. Ordet kommer egentlig av ordet for rot eller røtter, og det er på mange måter det han går til — røttene.

Han tar mange ting Jesus sier bokstavelig på alvor, ting som er utrolig vanskelige og utfordrende, og som jeg så lett avskriver er bortforklarer.

F.eks. reiste han til Irak under den innledende bombingen av Bagdad for å drive fredsarbeid og for å støtte og bli kjent med sivilbefolkningen i Irak. (Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn.)

Det virker også som at han kjenner alle de hjemløse i Philadelphia, byen han bor i. Han forteller i et av de tidlige kapitlene om da han begynte å studere teologi i Philadelphia, og ble kjent med noen kristne som reiste ned til sentrum for å henge med de “hjemløse vennene” sine. Han ble med de, og etter hvert begynte de å reise ned så ofte de hadde sjansen. Etter hvert ble også han venner med dem.

Vi satt oppe hele nettene og hørte på hverandres historier. Det ble vanskeligere og vanskeligere å komme tilbake til komforten på studenthyblene våre og forlate nestene våre i pappeskene deres (og å snakke om å “elske vår neste som oss selv” i undervisningstimene om Det Nye Testamentet).

En dag sa kameraten min Chris til meg: “Jeg har lest Mor Theresa.” Da visste jeg at vi var i trøbbel. Han fortsatte: “Hun sier at vi ikke kan forstå de fattige før vi forstår hvordan fattigdom er. Så i natt skal vi sove på gaten.” Jeg måpte. Jeg ba ham la være å nevnte dette for moren min, og så reiste vi ned til sentrum. Natt etter natt reiste vi ned. Bibelen ble levende for oss der. Når vi leste Bibelen på gatene i Philly var det som å se en av de gammeldagse 3D-filmene gjennom de røde brillene som følger med. Tidligere hadde vi ikke tatt på brillene (så det så bare merkelig ut). Men nå hoppet ordene ut av sidene.

Han gjorde en undersøkelse blant studenter, og de aller fleste svarte ja på spørsmål om “Jesus brukte tid med fattige og hjemløse?” På spørsmål om de selv kjente noen fattige eller hjemløse svarte nesten alle at de ikke kjente noen.

Jeg kjenner heller ingen.

En viktig del av budskapet til Shane Claiborne er at Kirka må bli kjent med og bli venner med de fattige og hjemløse. Han sier at han lærte evangeliet av de fattige, og opplever seg som en misjonær sendt til kirken.

Denne boka roter til hodet mitt.

Fortsettelse følger.

Guillotinen Jan Guillou

Foto: MAGASINET/DagbladetJeg leste et intervju med Jan Guillou i Magasinet for noen uker siden. Det gjorde inntrykk.

Guillou er en utrolig interessant forfatter. Han har skrevet politisk aktuelle romaner siden 80-tallet, fra Den demokratiske terroristen (1987) om en svensk etterretningsoffiser som infiltrerer en vesttysk terroristorganisasjon, til Den indre fiende (2007) om svenske minstenkte terrorister som blir arrestert og torturert (?).

Innimellom dette har han skrevet den forholdsvis kjente Korsfarer-triologien om Arn Magnusson (den kommer forøvrig ut som film 2. juledag, den største skandinaviske filmproduksjonen til dags dato), som er en kommentar til striden mellom kristne og muslimer med middelalderens korsfarere som bakteppe.

Og han har skrevet bøker som Tyvenes marked, en roman om den svenske overklassens manglende begrep om moral og etikk. Han prøvde først å skrive om sistnevnt som saktekst, men måtte til slutt skrive det som roman. Det gjør den også vanskeligere å angripe, og får poenget meget tydelig fram.

På 70-tallet ble han som journalist dømt til 10 måneders fengsel for å ha avslørt at det svenske militæret hadde en illegal etterretningstjeneste, som kartla svenske kommunister og overvåket dem. Brudd på rettssikkerhet, kaller han det. (Og han har helt rett.)

Han er, med andre ord, en veldig interessant mann.

Jeg vil anbefale å lese hele intervjuet, men her følger noen utdrag:

Jan Guillou harker, retter seg i stolen og snakker om Sovjetunionen på 80-tallet. Den kalde krigen. Nato. «Hva faen skal vi med Nato!». Islam. Et falskt fiendebilde. Trident-ubåter. Fem etasjer høye ubåter. Svære som fotballbaner. 11. september. CNN. Flaggbrenning. Irak-krigen. Olje. Forfølgelse, propaganda, vanvidd. Og unntaksforbrytelser.

– Hør på følgende resonnement og plasser det i rett århundre, sier han og retter på brillene.

Jan Guillou minner mer om en forhørsleder, enn en forfatter.

– Dette er en unntaksforbrytelse:

Han gjør om på stemmen. Spiller politiker.

– Disse forbryterne er så hensynsløse og så farlige at vi ikke kan bekjempe dem med våre normale rettslige instrument. Vi må gjeninnføre tortur. Vi må også akseptere at mennesker som dette skal kunne fengsles uten bevis. Vi må godta anonyme angivelser som bevis, for disse menneskene er så hensynsløse og vil ødelegge vårt samfunn, de vil ikke la seg stoppe av noe, og skal vi kunne forsvare oss må vi bruke disse unntaksreglene.

– Nå, hvilket århundre?

– Eh, vårt århundre?

Han smiler. Tilfreds.

– Ha! Dette er hele resonnementet bak hekseforfølgelsene på 1600-tallet. Den gang man brente uskyldige på bål. Men det høres jo veldig kjent ut, gjør det ikke? Det er eksakt samme sak som i dag. Det er amerikanernes Patriots Act, som du sier. Og nå holder vi på med å innføre den ene idiotloven etter den andre også hos oss i Skandinavia.

Om skatt:

I dag bor Guillou i Stockholm sammen med sin kone og sin redaktør Ann-Marie Skarp. I 2000 grunnla de og Liza Marklund Piratforlaget. For, som han sier, de var lei av at forfattere ikke fikk pengene de fortjente. Og at de mestselgende forfatternes penger ble delt ut til «de sosialdemokratiske forfatterne».

– Astrid Lindgren betalte vel 103 prosent skatt, sier han.

– Hva betaler du?

– Jeg betaler 75. Men jeg kan velge mellom null og nittifem. 75 er riktig. 95 er for mye.

– Velge?

– Alle som har store lønninger kan bestemme hvor mye skatt de vil betale. Det er bare dem som har lav lønn som ikke kan bestemme sin egen skatt. For forfattere er det ekstra enkelt. Man skatteskriver seg bare i Irland.

Og det gjør ikke Guillou fordi han er sosialist. Men likevel ønsker han at myndighetene skal holde seg langt unna bokbransjen.

Om seg selv:

– Er du redd for å framstå som arrogant?

– Nei, det er jeg ikke redd for. Jeg er arrogant.

Som sagt, les intervjuet. Og les bøkene hans.