BOK: Det nytter

Jan Egeland har skrevet en av de mest inspirerende bøkene jeg har lest på lenge.

I boka Det nytter — rapport fra frontlinjene forteller han sin historie som FNs visegeneralsekretær for humanitære spørsmål og koordinator for nødhjelp, samt også noen historier fra hans deltakelse i Oslo-avtalen og fredsforhandlinger i Colombia.

På lørdag var Jan Egeland innom på Libris og snakket litt om boka si, og da sa han i sin innledning noe som egentlig oppsummerer essensen i denne boka: «Gjennom 20 års arbeid i Utenriksdepartementet, Røde Kors og i FN har jeg vært midt oppe i de fleste av de store konfliktene og katastrofene i moderne tid — og jeg kommer ut av disse erfaringene ikke som en nedbrutt og desillusjonert mann, men som en optimist.»

Derfor er tittelen på boken hans: Det nytter. For ifølge Egeland gjør det faktisk det. Siden Berlinmurens fall i 1989 har vi sett det bli 50% færre kriger i verden (kriger og konflikter har i én forstand blitt verre ved at de mer enn før går ut over sivile, men det har blitt færre av dem), flere og flere har blitt reist ut av ekstrem fattigdom, vi har reddet millioner av mennesker med nødhjelp i kriser og katastrofer, og det er framskritt å spore på mange områder.

Vi har selvsagt en lang vei å gå. Egeland er åpen om utfordringer og skuffelser i arbeidet med humanitære spørsmål, og forteller om møter med statsoverhoder som lever på en annen planet, om fredsforhandlinger som bryter sammen, om fulle lagre til kriser som ikke ble så store som forventet og tomme lagre andre steder i verden der behovene er enorme.

Han lever på ingen måte i en avskjermet boble, snarere tvert imot. Jeg tror det er få som har et så allsidig og nyansert bilde av tilstanden i verden etter å ha sett det med egne øyne. Og likevel, på tross av å ha vært midt oppe i elendigheten på en rekke kontinenter, kommer han ut av det hele som en optimist! Det synes jeg er helt utrolig fascinerende.

Jan Egeland er i det hele en fascinerende mann. Når jeg leser boka, og dette ble også forsterket da han var på Libris og snakket, svinger inntrykket mitt fra at han nærmest er arrogant og til at han er veldig ydmyk.

På den ene siden vet han veldig godt hvilken rolle han har hatt i store internasjonale konflikter, og forteller åpent om å være i verdens søkelys ved flere anledninger («I perioder var jeg på CNN, BCC, Al-Jazzera og de andre store verdensmediene hver dag»). I andre situasjoner er han beskjeden og toner ned sin egen betydning. Kanskje er han ydmyk i ordets rette forstand — ved at han snakker sant om seg selv, og verken legger til eller trekker fra?

Vidar, som står på trappene til å reise ut med Leger uten grenser, har kalt dette «sin Bibel». Det er en utrolig inspirende bok. Den har gitt meg et fornyet håp om at det faktisk nytter å gjøre noe med verden vi lever i. Og ikke bare et teoretisk, svevende håp, men et levende håp fra en person som har levd i det og sett det fungere.

Les den.